"Stebarnet". Tolvte del:

                             

  ”STEBARNET”

            tolvte del 

Forfatter: Else Karin Bukkøy

...........fortsettelse

*

Anna begynner å fortelle om noe helt annet. Anna forteller at hun har tatt en avgjørelse i natt. Hun har allerede skrevet oppsigelsen. Hun vil gå straks. Vil ikke tilbake til sin stilling som barnevernsjef i en kommune, hvis dem som bekler de ulike posisjonene i administrasjonen, ikke kjenner sin rolle.

“Det var ferdig laget for meg klokken fire i natt. Svarte ord på hvit bunn kom fra en filmrull liksom, gjennom, eller bak pannebrasken”, forteller hun.

            “Du må si deg opp - du må si deg opp - det er nok nå - det er nok nå!”

Mary blir sjokkert. Spøker hun med meg? Hun er ikke i stand til å forlate sin egen glede raskt nok til å kunne oppfatte Annas ord raskt nok. Hun smiler til Anna. Anna sier:

“Nei, jeg spøker ikke, Mary. Dette er sant. Jeg reiser til Øyer og leverer oppsigelsen min i morgen. Skal først møte de ansatte og fortelle dem dette. Det blir forferdelig. Jeg føler jeg svikter dem, svikter familiene, barna, ungdommene, fosterforeldrene. Særlig fosterforeldrene, de strever så med å ta godt nok vare på barna, Mary. De blir utsatt for at vi presser dem økonomisk, hele tiden presser vi dem, det er en skam. Men jeg kan ikke…, det har rammet meg dette. Jeg kan ikke fortsette… ! I natt stod det klart. Jeg våknet av at dette kunne jeg ikke akseptere”.

Mary er klar nå. Hennes glede er plassert. Inn har kommet noe som hun ikke forstår.

“Anna! Du må fortelle litt! Du har ofte så mange tanker!”, sier Mary. “Men du deler ikke alt med meg, vet du. Du holder mye igjen”.

            “Husker du da Proposisjonen 106L kom, Mary. Den jeg kalte Proppen, og så lo vi? Om endringer i barnevernloven? Den var på, tror det var 223 sider, fra 2013. Jeg leste den to ganger. Så bestemte jeg meg for å lese den enda en gang, når jeg fikk tid, for å skrive ned kun de setningene som konkret sa hva barneverntjenesten i kommunen hadde ansvar for. Jeg ville finne ordene; skal, må, ansvar, plikt og den slags ord, ordene som forteller for et vanvittig ansvar vi har og hvor vanvittige mange oppgaver vi har. Jeg fikk tid høsten 2014. Da var loven allerede endret noe. Forsvarlighetsbegrepet, blant annet var kommet til. Fikk skrevet setningene ned, eller hentet dem ut. Jeg skrev dem etter hverandre. Det ble elleve tettskrevne sider. Da jeg hadde skrevet dem ned, alle setningene, leste jeg dem høyt for bokhyllene mine. Det ble på en måte poetisk, Mary. Kunne holdt et miniforedrag bare av å lese setningene etter hverandre. Tjuefem minutter brukte jeg”.

            Her reiser Anna seg fra sofaen.

Anders ser på henne og så på Mary. Han sier han støtter Anna. Han er enig i at hun ikke kan utsette seg mer for måten hun har blitt møtt og behandlet på av sine ledere i Øyer kommune. Anna vifter med hånden, sier;

            “Vent med det der, Anders”.

            Så drar hun frem de elleve arkene, skrevet med håndskrift, som i gamle dager, og begynner å lese. Arkene hentet hun fra ytterst på salongbordet, der en hel bunke med papirer og sikkert Proppen også lå, ser Mary nå.

            “Barna barnevernet møter har ofte svært komplekse utfordringer. Barneverntjenesten har derfor en viktig og krevende oppgave når de skal gi hjelp som er til barnets beste. For å gi treffsikker hjelp kreves det solide utredninger av det enkelte barns situasjon. En del av barnevernets generelle forebyggingsansvar innebærer å bidra til at andre tjenester ivaretar barnets interesser. Barneverntjenesten skal sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien der barnet på grunn av forholdene i hjemmet har særlige behov for det. Barneverntjenesten har også et ansvar for gripe inn dersom tiltak i hjemmet ikke er tilstrekkelig for å ivareta barnets behov for trygghet og utvikling. Barnevernet skal innen en uke vurdere om meldingen skal følges opp med en undersøkelse eller om den skal henlegges. Dersom barnevernet ut fra meldingen vurderer at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak, skal barneverntjenesten snarest undersøke dette. Når det treffes vedtak om omsorgsovertakelse, har barneverntjenesten en plikt til å følge opp barnet. Dette oppfølgingsansvaret gjelder så lenge barnet er under barnevernets omsorg. Barneverntjenesten må gjennom sin oppfølging av barnet fortløpende vurdere om den omsorg og hjelp som gis er i tråd med barnets behov”.

Anna hevet stemmen der ‘fortløpende vurdere’ ble sitert.

“Barneverntjenesten skal også oppnevne tilsynsfører for barn i fosterhjem. Barneverntjenesten skal foreta undersøkelser, treffe vedtak etter loven eller forberede saker for behandling i fylkesnemnda. Barneverntjenesten skal videre ivareta tiltak og følge opp barna og familiene. Både barnevernet og andre med ansvar for utsatte barn må i framtiden arbeide mer tverrsektorielt målrettet og med tiltak som virker. Barneverntjenesten må samarbeide tett med andre tjenester, med foreldre og med barnet selv. Samarbeidet med andre er spesielt avgjørende dersom barnevernet har overtatt omsorgen for barnet. Da må barnevernet følge opp barnet gjennom hele oppveksten og i overgangen til voksenlivet, på samme måte som foreldre følger opp sine barn. Det er barneverntjenestens ansvar å sikre at barnet får et tilstrekkelig samordnet og helhetlig tjenestetilbud. Barneverntjenesten er pålagt å samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse barneverntjenestens lovpålgte oppgaver. Barneverntjenesten har plikt til å utarbeide individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tjenester for å skape et helhetlig tilbud for barnet. Barnevernet skal være til stede og gjøre seg kjent på de andre arenaer der barn og unge befinner seg. Etter en omsorgsovertakelse har barnevernet det løpende og helhetlige ansvaret for barnets videre oppvekst og omsorg. Barneverntjenesten har et ansvar for å sette inn tiltak når problemstillinger i familien har konsekvenser for omsorgssituasjonen; enten ved at barnet utsettes for omsorgssvikt eller det er en forhøyet risiko for omsorgssvikt. Barnevernet skal sikre at barn og unge får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barneverntjenesten har en plikt til å samarbeide med andre når dette er nødvendig for at barn skal få den hjelpen de trenger. Barnevernet må ta i bruk den best tilgjengelige kunnskapen om metoder og tilnærmingsmåter. Ansatte i barnevernet skal møte barna med omsorg, varme og anerkjennelse. Barna skal ha vern mot overgrep, atferd som krenker deres integritet og negativ påvirkning. Det gjelder alle barn som får tiltak fra barnevernet. Et særskilt blikk må likevel rettes mot dem barnevernet har overtatt omsorgen for. For disse trer barnevernet inn som omsorgsgiver i stedet for foreldrene. Barn og unge og familier må bli sett og tatt på alvor. De skal ha mulighet til å medvirke og ha innflytelse både i planleggingen av tjenestene de får av barnevernet og i oppfølgingen av tiltak. Barnevernet skal vise respekt for barnas og foreldrenes synspunkter og behov. Dersom det er konflikt mellom barnets og foreldrenes interesser, skal barnevernet ivareta barnets interesser. Biologiske foreldre skal også ivaretas i de ulike fasene av barnevernsaken. Ressursene i barnevernet, herunder ansattes kompetanse og økonomiske rammer, må organiseres slik at de kommer barna til gode.”

            Anna skjerpet stemmen igjen. Fortsetter uten å se på Mary og Anders. Er sint, stram i kroppen:

            “Barnevernet skal organisere tjenestene for befolkningen slik at de får likeverdige tjenester, uavhengig av bosted, sosial tilhørighet, etnisk bakgrunn, språk, livssyn, funksjonsevne eller seksuell orientering. Alle tjenester skal være tilgjengelige og fordelt slik at alle gis samme mulighet til å oppnå et godt resultat. Departementets mål er at barnevernet over hele landet skal ha tilgang på nødvendig kompetanse, ressurser og tiltak. Barnevernet må systematisk ta i bruk kvalitetssikrede metoder. Barnevernet må ha kompetanse til å møte en flerkulturell befolkning. Departementet forventer at ansatte i barnevernet følger opp foreldrene best mulig, og vil bidra til at oppdatert kunnskap gjøres kjent i barnevernet. Barnevernet skal være lærende organisasjoner. Dette stiller krav til ledelse i barnevernet, både i kommunalt og statlig barnevern. Det er avdekket mangler i styringen av enkelte barneverntjenester. Både Riksrevisjonen og fylkesmennene vurderer at lederkompetansen i barnevernet er blant de viktigste områdene å styrke. “

            Her fnyser Anna. “Lederkompetansen i administrasjonen i kommunen, ja! Vi må mer enn å ‘vurdere’!”, sier hun:

            “For at barn i krise skal få hjelp så tidlig som mulig, må kommunene ha tilstrekkelig beredskap slik at de også er tilgjengelige utenfor kontortid. Det er barneverntjenestens ansvar å sikre at barnet får helhetlig og samordnet hjelp etter en omsorgsovertakelse. Barneverntjenesten må i samarbeid med andre relevante tjenester utrede barnets funksjonsnivå, ressurser og særlige behov før barnet flytter inn i et fosterhjem. Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Dette innebærer at barneverntjenesten alltid må kartlegge mulighetene for en slik plassering. Den nye kunnskapen fra forskningen må gjøres tilgjengelig for ansatte i barnevernet, slik at fosterforeldre kan styrkes. Det er kommunens ansvar å gi veiledning knyttet til det enkelte barn.”

            “Hvordan skal vi klare det, Mary, når gjennomsnittstiden for en konsulent i barneverntjenesten er to og fire måneder. Som jo selvfølgelig betyr at noen blir, mens veldig, veldig mange slutter, ofte innen et år. Snittiden, det er den jeg snakker om. Når konsulenten har sluttet straks etter at et barn er plassert, og den som kommer inn etter henne som sluttet, ofte er nyutdannet og har null kunnskap om sakens kompleksitet, om hvordan barnet har hatt det og har det nå, som nyinnflyttet i fosterhjem, sier det seg selv at det fort kan bli tilfeldig oppfølging. Der fosterhjemmet umiddelbart trenger veiledning knyttet til dette spesielle barnet som de har mottatt, og som den nyansatte da må lese seg frem til. Aldri får hun tid nok til å lese hele historien, for der igjen å kanskje kunne klare å “dukke” inn i alle hendelsene. Det tar to uker å lese seg inn i en sak noen ganger, fordi dokumenthaugen er enorm. Kollegaene er også nye. Ofte. Kanskje til og med ny barnevernsjef. Alle gjør så godt de kan, Mary. De er satt til å utføre en nesten umulig oppgave. Nesten klin umulig, Mary. De drukner i saker! Tretti saker! Mary! Trettisyv! Det er galskap! Tjue saker er også galskap!

Bare vent, jeg skal lese litt til.

Hvordan skal Nina på tjuefem kunne klare å følge opp den nye kunnskapen fra forskningen når hun ikke kan gå som turnuskandidat sammen med en erfaren konsulent et stykke tid, uten eget ansvar enda, for saker?

Hun blir i stedet kastet ut i totalansvar vedrørende tretti barn, eller tjue kanskje til å begynne med, deretter øker det bare på. En er røynd etter fjorten dager i barneverntjenesten, ha ha… . Hun overtar bunken barn etter henne som sluttet. Hun som sluttet har kanskje også vært sykemeldt en tid. Ofte er det slik. Saken har derfor “blødd” en tid allerede. Saken gjelder et barn. Barnet har gjerne “blødd” lenge.

Etter behandlingen av en omsorgsovertakelsessak i fylkesnemnda, blir de mest uerfarne konsulente ikke så rent sjelden sykemeldte. Der legen hennes anbefaler henne å finne seg noe annet å arbeide med.

Hvordan i huleste skal dette komplekse arbeidet i barnevern, kunne la seg gjøre? Med et slikt bakteppe? Forstår ingen i dette lille landet at det må til svære endringer, dersom vi skal kunne klare det som er intensjonen til de styrende”.

Anna sukker og stemmen blir lavere.

“Selvsagt går det på et vis, Mary. Det må jo det! Alle gjør sitt ytterste for å ivareta alle. Men de slites allerede tidlig i sin karriere, på et barnevernkontor. Alt dette vet du, Mary.

Det kommer av og til nye unge konsulenter som er som uslepene diamanter. Vi kaller dem et "funn". Og med sorg i hjertet vet vi hva som skjer med dem. De forsvinner gjerne fort.

Dette er den farlige sirkelen som må brytes, Mary.

Det er farlig å ikke ta dette mer på alvor. Det kan føre til at barn ikke får den hjelpen de skal ha, den det står om i loven at de skal ha. Det kan føre til at loven blir endret. At det er best for barn å bo der de bodde, for landet klarte likevel ikke å gi alle barna som omplasseres, en tryggere omsorg. De fikk en hakkete halvslarven omsorg. Uten ende, hakkete. Og vi får nye Brennpunktsaker. En tjeneste som både er uorganisert og tilfeldig. Tilfeldig i den forstand at noen barneverntjenesten vil mene at de ikke kjenner seg igjen i min utlevering, Mary. Fordi den akkurat nå med denne spesielle lederen, stolt og fremmadstormende, vil protestere og si at; “jeg tar feil”. Men det vil bare være slik til den som kommer etter. Den som kommer etter overtar likevel manglene; “tak” på antall barn å arbeide med til en hver tid, alt for få ansatte, urealistiske budsjett, lav lønn, få utviklingsmuligheter, ikke profesjonell oppfølging for å hindre sykdom og utbrenthet. Traumer.

Det verste, som salt i sårene, Mary, et departement og direktorat som tror de kan styre det kommunale barnevernet ved hjelp av glansete papir i permer sendt fra Oslo.

           

Anna reiser seg igjen. Hun hadde satt seg ned litt, i sofaen ved siden av Anders. Anders er helt rolig. Anders vet at dette som nå skjer kan være viktig for Anna. Han er takknemlig for at Mary finnes. Mary er et solid stykke kvinnfolk, tenker Anders. Hun vet hva dette handler om. Hun vet at Anna snakker for mange, mange, kanskje de fleste norske kommuner.

            Med sterk røst igjen, leser hun fra sine oppsummeringer, nøyaktig ordrett. Hun har til og med skrevet sidetall i kladden sin, “i tilfelle noen ikke tror det hun oppsummerer”, som hun sa før hun startet.

            “Den kommunale barneverntjenesten har etter lovverket et hovedansvar for oppfølging av barn som bor i institusjon, både under og etter endt opphold. Barneverntjenesten skal sørge for at det utarbeides tiltaksplan eller omsorgsplan for barnet. For å ha et planverk som fungerer etter sin hensikt, må barna bli fulgt opp tett og bli utredet systematisk underveis i oppholdet av institusjonen.”

Stemmen hennes heves, og senkes igjen.

“Det er avgjørende at barnevernet samarbeider mer systematisk med tjenester som skole og psykisk helsevern. Departementet ønsker også at barnevernet skal få et bedre grunnlag for å vurdere omsorgsovertakelser, at foreldre får bedre oppfølging etter omsorgsplasseringer og at barnet skal ha bedre stabilitet etter omsorgsovertakelse. Kommunene er ansvarlig for å utføre de oppgavene etter loven som loven ikke legger til et statlig organ. Dette omfatter majoriteten av lovens oppgaver, slik som forebyggende arbeid, ansvaret for å gjennomgå meldinger og foreta undersøkelser, treffe vedtak om frivillige hjelpetiltak, treffe akuttvedtak og forberede saker for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Kommunene har også ansvar for å godkjenne fosterhjem, følge opp barn som er plasser utenfor hjemmet og å oppnevne tilsynsfører for barn i fosterhjem. Det følger av barnevernloven § 9-1 at den enkelte kommune skal sørge for de bevilgninger som er nødvendige for å yte de tjenester og tiltak som kommunen har ansvaret for etter loven. Dette er alle oppgaver etter loven som ikke er lagt til et statlig organ, jf § 2-1 første ledd.”

            “Alle nye rådmenn i kommunen skulle hatt obligatorisk skolering i barnevernets ansvar”, legger Anna til, og fortsetter:

            “Kommunene skal fortsatt fordele barnevernets resurser. Barneverntiltakene er svært ulike, fra mindre omfattende hjelpetiltak til omsorgsovertakelser. Noen tiltak er derfor betydelig dyrere enn andre. Det er en del av den barnevernfaglige beslutningen at man også vurderer kostnaden ved tiltaket opp mot hvor godt tiltaket vil være for det enkelte barn. Barnevernsektorens særtrekk og gruppens sårbarhet må hensyntas i reguleringen av sektoren. Det er viktig at vi får en tilstrekkelig investering i barnevernsbarna, samfunnsøkonomisk sett. Kommunenes og statens finansieringsansvar bør gjenspeile dette. Det er kommunen som har ansvaret for å sette i verk hjelpetiltak, fatte midlertidige vedtak i akuttsituasjoner og fremme saker for fylkesnemnda.”

“Det er ikke jeg som gjentar meg selv, det er Proppen”, legger Anna til, og fortsetter:

“Ved eventuell faglig uenighet mellom kommune og statlig regional myndighet er det kommunen som har det avgjørende ordet med hensyn til hvilken type tiltak barnet har behov for, herunder om barnet har behov for plassering i institusjon. I den grad det er uenighet mellom stat og kommune om hvilken type tiltak barnet har behov for, er det kommunens vurdering som skal være avgjørende. Når det gjelder det faglige utredningsansvaret, er det bred støtte i høringsrunden til at statlig barnevern ikke lenger skal bidra med faglig hjelp.”

“Her er jeg litt uskikkelig, Mary. Her bryter jeg min egen intensjon. Jeg skulle jo bare ha med hva det kommunale barnevernet skal gjøre. Men i høringsrunden, og som er siteret i Proppen, fant jeg NOBOs innvendinger så adekvate at jeg måtte ha dette med. For NOBO skriver i høringsnotatet at, og jeg siterer: ‘Det må som følge av denne omleggingen (statlig barnevern ikke lenger skal bidra med faglig hjelp, min merknad) overføres vesentlige stillingsressurser fra Bufetat til kommunebarnevernet.’

Fikk du det med deg, Mary? ‘Vesentlige stillingshjemler fra Bufetat til kommunebarnevernet!’”

Anna fortsetter etter en ørliten pause:

“NOBO viser til evalueringen av forvaltningsreformen og fremhever blant annet at; ‘det er lagt opp til en top-down tilnærming til kunnskaps- og tiltaksutvikling der kunnskapen skal produseres i forskningsmiljøer og formidles til praksisfeltet.’”

............................fortsettelse følger.................