fredag 19. februar 2016

"Stebarnet". Ellevte del:

                             
  ”STEBARNET”
            ellevte del 

Forfatter: Else Karin Bukkøy



...........fortsettelse



Anna betyr mye for Mary. Anna kan mye, Anna leser alltid alt nytt. Kommer gjerne med tidskriftet, det lille røde heftet: Norges Barnevernsamband. Abonnerer på det privat. Der hun har gulet ut det hun finner viktig. Mary vet at hun tar artiklene med seg på arbeid, kopierer dem opp, gir dem til de ansatte, sier de må lese, noen ganger leser hun høyt for dem. Vil at flokken skal være oppdaterte, være kunnskapsrike, være årvåkne på dette svært krevende, svært sensitive fagfeltet. Anna som mener at utdanningene ikke er gode nok. På langt nær gode nok. Det bør vært fem års studie, veiene må skilles underveis. De som ønsker å utdanne seg til miljøterapeuter, den ene veien. De som ønsker å utdanne seg for å gå inn i førstelinjetjenesten i kommunalt barnevern, en annen vei. Fordypning i begge områder er en nødvendighet, mener Anna. De som skal inn i den kommunale tjenesten må drilles i fag i kombinasjon med juss, på formuleringskunnskap, skiftlig og ikke minst muntlig. Drilles i å forklare seg i gode faglige vendinger, i respekt for familiemedlemmer, advokater og nemnd/domstol. Kunne presentere sitt fag, sitt skjønn, sin vurdering og konklusjon. Kunne stå imot utrivelige, sleipe og manipulerende spørsmål fra private parters advokater. Forresten, akkurat det siste her, har bedret seg de siste årene, mener Anna. Dette har Anna sagt til Mary. Advokatene til private parter er blitt flinkere, ordentligere.
Mary har også erfart det, men hun har liksom ikke kommet på det, blitt det besvisst, før Anna setter ord på det.
Noe her. Anna blir hennes viktigste fagkyndige. Anna får Mary til å reflektere på et høyere nivå enn hun klarer alene. Noe i den retning.
“Nei, nå gir du deg, Mary”, sier hun til seg selv. Hun blir plutselig bevisst hva hun holder på med. Sentimental og selvdevaluerende?
“Du klarer deg godt selv, du Mary. Anna og du utfyller hverandre. Det er det dere gjør! Mary, nå må du jobbe! Det banker på døren din, hører du ikke?
Mary rister kroppen sin, rister seg ut av tankeverdenen, hører det banker på døren.
“Kom inn”, roper Mary mens hun kikker på klokken. Herregud! Klokken er ett. Hun skulle ha vært på …., herregud.
“Unnskyld meg, men jeg må stikke, jeg skulle vært på - husker ikke hvilken type møte, men husker hvor jeg skal. Jeg skulle vært der for en halv time siden”, sier hun til han som kom.
“Javel”, sier Hans smilende.
Hans er Marys eneste mannlige konsulent. Sjarmerende fyr. Flink.
“Jeg ville bare spørre om du ville spise med oss, vi spiser sent i dag. Du vet det ikke, men vi har nettopp tatt oss av en kompleks sak. Hastesak i dag. Vi regnet ikke med deg, vi forstod det var alvorlig i Øyer. Noe med Anna, stemmer det? Men vil du spise med oss? Så oppdaterer vi deg i saken?”.
“Ja, jeg kommer, må bare ned på møtet og informere om hvorfor jeg ikke kom, og at jeg ikke kan delta. Takk, Hans. Jeg kommer om tre minutter, tiden det tar å springe fire etasjer ned og opp igjen og si tre setninger til møtedeltakerne i et møte jeg ikke husker hva handler om, akkurat nå".
På vei ned trappene ser Mary på mobilen at det er kommet inn flere meldinger og e-poster. En av meldingene er fra Aftenbladet, som ber henne lese e-posten de har sendt, og svare på noen spørsmål. De er interessert i innlegget hennes. Hun åpner e-posten og leser at debattinnlegget hennes kommer i avisen i morgen på side to og tre som en gjestekommentar. De har et par spørsmål, der det ene er om hun har et nyere bilde av seg?
Mary begynner å skjelve. Tar seg sammen. Kjenner smilet komme. Hei, hei, hei, hei, smiler mer og mer. Smiler så mye at det blir helt kjekt. Hipp hurra! Gjestekommentar i Aftenbladet i morgen, torsdag. Da må hun lese det opp for sine ansatte når de spiser nå. Så kjekt, så himla kjekt. Mary kjenner seg stolt. Hun stormer innom møtet og skaper kun uro med sitt besøk. Får sagt de må lese avisen i morgen, og stormer opp igjen, inn på kontoret sitt. Skriver ut innlegget. Springer til kopirommet og henter det, stormer inn til de ansatte på spiserommet. Hele Mary stråler og sier;
“Nå må dere høre!”, sier hun og vifter med de par tre arkene. Dette kommer på side to og tre i Aftenbladet i morgen - som gjestekommentar.
“Barnevern for hvem?Mary leser overskriften høyt og langsomt i det hun setter seg.
“Dette skrev jeg i går kveld, sendte det i e-post i natt. I morgen kommer det i avisen, er det ikke stilig?”
Så er Mary klar. Hun har satt seg ved enden av bordet. Ser alle ansiktene. De ser avventende ut. De er stille. Stolte, syns Mary:
“Barnevernet skal være en hjelpende hånd, sier barneminister Solveig Horne. Samtidig sier barnevernekspert Mons Oppedal at barnevernet bryter menneskerettighetene, ut fra dokumenter han har hatt tilgang til. Det som kvalifiserer for omsorgsovertakelser er omsorgssvikt, vold og overgrep, sier barneministeren, og legger til at hun er opptatt av at barnevernet har bred tillit i befolkningen.
Hadde alvorlige barnevernsaker vært lettvinte, så kunne en akseptert utsagnene til dem begge.

Omsorgsovertakelser og akutte plasseringer er aldri lettvinte saker. På alle barnevernkontor blir disse sakene grundig undersøkt, diskutert, drøftet, vurdert og til sist konkludert. Utdanningene til de som arbeider på barnevernkontorene har dreid seg om å lære hva omsorgssvikt er, om hva omsorgssvikt gjør med barn, om å forebygge omsorgssvikt og å avdekke omsorgssvikt ved å gripe inn i den private sfære med hjemmel i lov. Barnevernloven er en brutal lov. Når barneministeren snakker om en hjelpende hånd, så er hun i det landskapet som heter hjelpetiltak, den ikkebrutale delen.

Barnevernlovens kompleksitet er ubehagelig. Alle ønsker å være i den enden av loven som å prøve tiltak i familien utgjør. Her gjøres det mye godt arbeid. I den andre enden av loven ligger tvangstiltakene. Ikke mange har lyst å forholde seg til denne enden. Den er for forferdelig. Den bryter med det vi opplever som det menneskelige. Umenneskeligheten kommer inn. Skiller babyer fra foreldrene!

Jeg har sett babyer som snur seg bort fra mor og far. Jeg har sett babyer som visner hen av mangel på stimulering. Den samme babyen som vender seg bort fra moren, har jeg sett kvikne til i møte med en tilfeldig person. Brutalt å se på, men likevel sant. Da haster det å finne nye omsorgspersoner. I spebarnssaker går det ikke fort nok, slik det er i dag. Barnevernansatte må gjøre flere ting samtidig. En kan ikke prøve først det ene så det andre i barnets første leveår. Barnet må ha stabil og god omsorg fra dag èn. Det forstår alle. Fra en konkluderer til en sak blir behandlet i fylkesnemnda kan det gå flere måneder. Babyen har ikke tid å vente på nye omsorgsgivere. Fordi vilkårene for akuttvedtakene er så strenge - det skal være fare for barnet - er det vanskelig å få medhold i akuttvedtak. Det er sannheten.
Når en så får medhold av fylkesnemnd og tingrett, og aviser lokalt lager storsak med krigsoverskrifter, vekkes til live alle mulige slags tanker om det forferdelige barnevernet. Noe her.

Noe her blir forferdelig feil, og det opprører meg. Vil vi ha barnevernloven vår, eller vil vi ikke? Vil vi at noen utdanner seg og ønsker å jobbe for å beskytte barn? Eller vil vi ikke ha dem, barnevernarbeiderne? De sover ikke om natten når slike saker kommer til kontorene. Disse sakene er akkurat så brutale som de er – og likevel må vi handle. Menneskerettighetene virker. Barnet skal få en sjanse til livet, til utvikling.
Foreldrene som mister omsorg må ivaretas på en mye, mye bedre måte enn til nå i Norge. Det burde ikke være barnevernet som skulle ta vare på dem, det burde vært familievernet. Foreldre som mister omsorg for barnet sitt/barna sine må få lov å hate barnevernet.
Barnevern er politikk. Barnevernpolitikken i Norge er ikke god nok. Skal barnevernet kunne ha tillitt og høy grad av jurisdiksjon må det satses på barnevernet i kommunene. Det er i kommunene sakene finnes. Fokuset er alltid barnet. Menneskerettigheten til de nyfødte barna er det sentrale.
Aftenbladets sin reportasje fredag 19. juni 2015 bidrar ikke til å vekke bred tillit i befolkningen. Krigsoverskrifter på førstesiden om at ”barnet har ikke behov for å møte sine foreldre” er forferdelig lesning. Når det står slik, tatt ut av en større sammenheng, vekker det opprørende følelser. Å fatte vedtak om akuttplassering av nyfødte spedbarn er opprørende. Barnevernsjefene i Norge må av og til fatte slike vedtak. De er aldri lettvinte.

I Norge har vi en lov som åpner opp for at spedbarn kan bli skilt fra sine biologiske foreldre. Politisk er det bestemt at alle kommuner i Norge skal ha en barneverntjeneste med en administrasjon og en leder som kan fatte akutte vedtak, gyldige i 48 timer, før den overprøves av en jurist i fylkesnemnda. Den akutte plasseringen skal beskytte barnet for fare. Definisjonen av fare er et skjønnspørsmål ut fra faglige vurderinger. En må da ha kunnskap om hva som er fare for et nyfødt spedbarn. Når det kastes inn mistillit til de kommunale barnevernsjefene, som er de ansvarlige for sin tjeneste, så er det alvorlig. Etater som nylig har begynt å melde saker til barnevernet, kan trekke seg tilbake igjen. Gjemme seg igjen. Eksempler er legene, helsesøstrene, barnehagene.
Diskusjonen om barnevernet i Norge må ha en annen retning enn følelsesladede reportasjer, såkalt sosialpornografi. For diskusjonen trengs. Flott at barnevernsjef Gunnar Toresen i Stavanger kom på banen i den nå aktuelle saken. Det syns jeg er en god strategi. 
Når utsagn som at menneskerettighetene brytes, hvem tenker en på da? Mange, nesten alle, tenker på foreldrene. ‘Det beste for barn er å voksne opp hos sine biologiske foreldre’, sier loven. Vi som arbeider i barnevernet erfarer at det ikke alltid stemmer. Noen foreldre klarer av ulike årsaker ikke å gi barnet god nok omsorg.

Kan vi tenke oss sentre i Norge, der nybakte foreldre får hjelp og veiledning under kontinuerlig observasjon i inntil et år. At vi har til disposisjon 50 til 100, kanskje flere, slike plasser til en hver tid i Norge? Vil vi klare å ivareta menneskerettighetene til barnet på en slik måte?
Hva så dersom et brudd eventuelt kommer, at omsorgsovertakelsen må skje og barnet er blitt ett år, og tilknytningsprosessen ikke har kommet trygt i gang slik den skulle, fordi det er for mye utrygghet og uro for barnet på senteret som hadde som mål å la foreldrene få prøve seg.
Dette er så komplekst. Med all respekt.

Mary Hatlem
barnevernsjef”
                               


Kapittel 5



Mary Hatlem har satt seg godt til rette i sofakroken hos Anna og Anders. Det er torsdag. Det er tidlig kveld. Mary har hatt en lang arbeidsdag. Full av flere ting enn barn i nød, nye meldinger og pompøse advokater. Unnskyld, men av og til er de det, advokatene.
I dag stod Mary Hatlems innlegg i Aftenbladet, som gjestekommentar. Mary har ikke snakket med Anna i dag. Mary vet ikke om Anna vet noe. Til nå har ikke Anna og ikke Anders sagt noe.
Mary er i et dilemma. Kan hun snakke om gleden ved å ha fått innlegget sitt på trykk? Når Anna sitter her uforskammet frisk, men dog sykemeldt etter et sammenbrudd eller hva det nå var for noe? Kan hun si: “Jeg er så stolt, Anna”. Og fort legge til at; “takket være deg Anna kan jeg skrive som jeg skrev”.
For nå har hun kommet på hvorfor hun brått hadde stoff til et innlegg. Det var Anna som hadde bedt henne lese reportasjene om et nyfødt barn som ble flyttet fra foreldrene på fødestuen. Aftenbladet hadde brukt side opp og side ned. På førstesiden hadde det stått med krigsoverskrift det som hadde utløst harmen hos Anna. Det som hun hadde måttet kaste ut noen ord om, til Mary.
Kan hun si: “Takk, takk, Anna, du er min store heltinne, uten deg, så vet jeg ikke”.
Mary er usikker. Ikke ofte er hun det. Men Anna har noe ved seg som gjør at hun er avventende. Som om dette ikke er den dagen hun skal gjøre så mye av seg. Nesten som hun smiler, Anna. Er i alle fall ikke syk. Ikke utslått.
Mary sier ikke noe om noe innlegg i avisen.


*

...............fortsettelse følger...................