"Stebarnet". Ellevte del:
ellevte del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
...........fortsettelse
...............fortsettelse følger...................
Anna betyr mye for Mary. Anna kan mye, Anna leser alltid alt
nytt. Kommer gjerne med tidskriftet, det lille røde heftet: Norges
Barnevernsamband. Abonnerer på det privat. Der hun har gulet ut det hun finner
viktig. Mary vet at hun tar artiklene med seg på arbeid, kopierer dem opp, gir
dem til de ansatte, sier de må lese, noen ganger leser hun høyt for dem. Vil at flokken
skal være oppdaterte, være kunnskapsrike, være årvåkne på dette svært krevende,
svært sensitive fagfeltet. Anna som mener at utdanningene ikke er gode nok. På
langt nær gode nok. Det bør vært fem års studie, veiene må skilles underveis.
De som ønsker å utdanne seg til miljøterapeuter, den ene veien. De som ønsker å
utdanne seg for å gå inn i førstelinjetjenesten i kommunalt barnevern, en annen
vei. Fordypning i begge områder er en nødvendighet, mener Anna. De som skal inn
i den kommunale tjenesten må drilles i fag i kombinasjon med juss, på
formuleringskunnskap, skiftlig og ikke minst muntlig. Drilles i å forklare seg
i gode faglige vendinger, i respekt for familiemedlemmer, advokater og
nemnd/domstol. Kunne presentere sitt fag, sitt skjønn, sin vurdering og
konklusjon. Kunne stå imot utrivelige, sleipe og manipulerende spørsmål fra
private parters advokater. Forresten, akkurat det siste her, har bedret seg de
siste årene, mener Anna. Dette har Anna sagt til Mary. Advokatene til private
parter er blitt flinkere, ordentligere.
Mary har også erfart det, men hun har
liksom ikke kommet på det, blitt det besvisst, før Anna setter ord på det.
Noe her. Anna blir hennes viktigste
fagkyndige. Anna får Mary til å reflektere på et høyere nivå enn hun klarer
alene. Noe i den retning.
“Nei, nå gir du deg, Mary”, sier hun
til seg selv. Hun blir plutselig bevisst hva hun holder på med. Sentimental og
selvdevaluerende?
“Du klarer deg godt selv, du Mary.
Anna og du utfyller hverandre. Det er det dere gjør! Mary, nå må du jobbe! Det
banker på døren din, hører du ikke?
Mary rister kroppen sin, rister seg
ut av tankeverdenen, hører det banker på døren.
“Kom inn”, roper Mary mens hun kikker
på klokken. Herregud! Klokken er ett. Hun skulle ha vært på …., herregud.
“Unnskyld meg, men jeg må stikke, jeg
skulle vært på - husker ikke hvilken type møte, men husker hvor jeg skal. Jeg
skulle vært der for en halv time siden”, sier hun til han som kom.
“Javel”, sier Hans smilende.
Hans er Marys eneste mannlige
konsulent. Sjarmerende fyr. Flink.
“Jeg ville bare spørre om du ville
spise med oss, vi spiser sent i dag. Du vet det ikke, men vi har nettopp tatt
oss av en kompleks sak. Hastesak i dag. Vi regnet ikke med deg, vi forstod det
var alvorlig i Øyer. Noe med Anna, stemmer det? Men vil du spise med oss? Så
oppdaterer vi deg i saken?”.
“Ja, jeg kommer, må bare ned på møtet
og informere om hvorfor jeg ikke kom, og at jeg ikke kan delta. Takk, Hans. Jeg
kommer om tre minutter, tiden det tar å springe fire etasjer ned og opp igjen
og si tre setninger til møtedeltakerne i et møte jeg ikke husker hva handler
om, akkurat nå".
På vei ned trappene ser Mary på
mobilen at det er kommet inn flere meldinger og e-poster. En av meldingene er
fra Aftenbladet, som ber henne lese e-posten de har sendt, og svare på noen
spørsmål. De er interessert i innlegget hennes. Hun åpner e-posten og leser at
debattinnlegget hennes kommer i avisen i morgen på side to og tre som en
gjestekommentar. De har et par spørsmål, der det ene er om hun har et nyere
bilde av seg?
Mary begynner å skjelve. Tar seg
sammen. Kjenner smilet komme. Hei, hei, hei, hei, smiler mer og mer. Smiler så
mye at det blir helt kjekt. Hipp hurra! Gjestekommentar i Aftenbladet i morgen,
torsdag. Da må hun lese det opp for sine ansatte når de spiser nå. Så kjekt, så
himla kjekt. Mary kjenner seg stolt. Hun stormer innom møtet og skaper kun uro
med sitt besøk. Får sagt de må lese avisen i morgen, og stormer opp igjen, inn
på kontoret sitt. Skriver ut innlegget. Springer til kopirommet og henter det,
stormer inn til de ansatte på spiserommet. Hele Mary stråler og sier;
“Nå må dere høre!”, sier hun og
vifter med de par tre arkene. Dette kommer på side to og tre i Aftenbladet i
morgen - som gjestekommentar.
“Barnevern for hvem? “ Mary leser overskriften høyt og
langsomt i det hun setter seg.
“Dette skrev jeg i går kveld, sendte
det i e-post i natt. I morgen kommer det i avisen, er det ikke stilig?”
Så er Mary klar. Hun har satt seg ved
enden av bordet. Ser alle ansiktene. De ser avventende ut. De er stille.
Stolte, syns Mary:
“Barnevernet skal være en hjelpende hånd, sier barneminister Solveig
Horne. Samtidig sier barnevernekspert Mons Oppedal at barnevernet bryter
menneskerettighetene, ut fra dokumenter han har hatt tilgang til. Det som
kvalifiserer for omsorgsovertakelser er omsorgssvikt, vold og overgrep, sier
barneministeren, og legger til at hun er opptatt av at barnevernet har bred
tillit i befolkningen.
Hadde alvorlige barnevernsaker vært lettvinte, så kunne en akseptert
utsagnene til dem begge.
Omsorgsovertakelser og akutte
plasseringer er aldri lettvinte saker. På alle barnevernkontor blir disse
sakene grundig undersøkt, diskutert, drøftet, vurdert og til sist konkludert.
Utdanningene til de som arbeider på barnevernkontorene har dreid seg om å lære
hva omsorgssvikt er, om hva omsorgssvikt gjør med barn, om å forebygge
omsorgssvikt og å avdekke omsorgssvikt ved å gripe inn i den private sfære med
hjemmel i lov. Barnevernloven er en brutal lov. Når barneministeren snakker om
en hjelpende hånd, så er hun i det landskapet som heter hjelpetiltak, den
ikkebrutale delen.
Barnevernlovens kompleksitet er
ubehagelig. Alle ønsker å være i den enden av loven som å prøve tiltak i
familien utgjør. Her gjøres det mye godt arbeid. I den andre enden av loven
ligger tvangstiltakene. Ikke mange har lyst å forholde seg til denne enden. Den
er for forferdelig. Den bryter med det vi opplever som det menneskelige.
Umenneskeligheten kommer inn. Skiller babyer fra foreldrene!
Jeg har sett babyer som snur seg bort
fra mor og far. Jeg har sett babyer som visner hen av mangel på stimulering.
Den samme babyen som vender seg bort fra moren, har jeg sett kvikne til i møte
med en tilfeldig person. Brutalt å se på, men likevel sant. Da haster det å
finne nye omsorgspersoner. I spebarnssaker går det ikke fort nok, slik det er i
dag. Barnevernansatte må gjøre flere ting samtidig. En kan ikke prøve først det
ene så det andre i barnets første leveår. Barnet må ha stabil og god omsorg fra
dag èn. Det forstår alle. Fra en konkluderer til en sak blir behandlet i
fylkesnemnda kan det gå flere måneder. Babyen har ikke tid å vente på nye
omsorgsgivere. Fordi vilkårene for akuttvedtakene er så strenge - det skal være
fare for barnet - er det vanskelig å få medhold i akuttvedtak. Det er
sannheten.
Når en så får medhold av fylkesnemnd og tingrett, og aviser lokalt lager
storsak med krigsoverskrifter, vekkes til live alle mulige slags tanker om det
forferdelige barnevernet. Noe her.
Noe her blir forferdelig feil, og det
opprører meg. Vil vi ha barnevernloven vår, eller vil vi ikke? Vil vi at noen
utdanner seg og ønsker å jobbe for å beskytte barn? Eller vil vi ikke ha dem, barnevernarbeiderne?
De sover ikke om natten når slike saker kommer til kontorene. Disse sakene er
akkurat så brutale som de er – og likevel må vi handle. Menneskerettighetene
virker. Barnet skal få en sjanse til livet, til utvikling.
Foreldrene som mister omsorg må ivaretas på en mye, mye bedre måte enn
til nå i Norge. Det burde ikke være barnevernet som skulle ta vare på dem, det
burde vært familievernet. Foreldre som mister omsorg for barnet sitt/barna sine
må få lov å hate barnevernet.
Barnevern er politikk. Barnevernpolitikken i Norge er ikke god nok. Skal
barnevernet kunne ha tillitt og høy grad av jurisdiksjon må det satses på
barnevernet i kommunene. Det er i kommunene sakene finnes. Fokuset er alltid
barnet. Menneskerettigheten til de nyfødte barna er det sentrale.
Aftenbladets sin reportasje fredag 19. juni 2015 bidrar ikke til å vekke
bred tillit i befolkningen. Krigsoverskrifter på førstesiden om at ”barnet har
ikke behov for å møte sine foreldre” er forferdelig lesning. Når det står slik,
tatt ut av en større sammenheng, vekker det opprørende følelser. Å fatte vedtak
om akuttplassering av nyfødte spedbarn er opprørende. Barnevernsjefene i Norge
må av og til fatte slike vedtak. De er aldri lettvinte.
I Norge har vi en lov som åpner opp
for at spedbarn kan bli skilt fra sine biologiske foreldre. Politisk er det
bestemt at alle kommuner i Norge skal ha en barneverntjeneste med en
administrasjon og en leder som kan fatte akutte vedtak, gyldige i 48 timer, før
den overprøves av en jurist i fylkesnemnda. Den akutte plasseringen skal
beskytte barnet for fare. Definisjonen av fare er et skjønnspørsmål ut fra
faglige vurderinger. En må da ha kunnskap om hva som er fare for et nyfødt
spedbarn. Når det kastes inn mistillit til de kommunale barnevernsjefene, som
er de ansvarlige for sin tjeneste, så er det alvorlig. Etater som nylig har
begynt å melde saker til barnevernet, kan trekke seg tilbake igjen. Gjemme seg
igjen. Eksempler er legene, helsesøstrene, barnehagene.
Diskusjonen om barnevernet i Norge må ha en annen retning enn
følelsesladede reportasjer, såkalt sosialpornografi. For diskusjonen trengs.
Flott at barnevernsjef Gunnar Toresen i Stavanger kom på banen i den nå
aktuelle saken. Det syns jeg er en god strategi.
Når utsagn som at menneskerettighetene brytes, hvem tenker en på da?
Mange, nesten alle, tenker på foreldrene. ‘Det beste for barn er å voksne opp
hos sine biologiske foreldre’, sier loven. Vi som arbeider i barnevernet
erfarer at det ikke alltid stemmer. Noen foreldre klarer av ulike årsaker ikke
å gi barnet god nok omsorg.
Kan vi tenke oss sentre i Norge, der
nybakte foreldre får hjelp og veiledning under kontinuerlig observasjon i
inntil et år. At vi har til disposisjon 50 til 100, kanskje flere, slike
plasser til en hver tid i Norge? Vil vi klare å ivareta menneskerettighetene
til barnet på en slik måte?
Hva så dersom et brudd eventuelt kommer, at omsorgsovertakelsen må skje
og barnet er blitt ett år, og tilknytningsprosessen ikke har kommet trygt i
gang slik den skulle, fordi det er for mye utrygghet og uro for barnet på
senteret som hadde som mål å la foreldrene få prøve seg.
Dette er så komplekst. Med all respekt.
Mary Hatlem
barnevernsjef”
Kapittel 5
Mary Hatlem har satt seg godt til rette i sofakroken hos Anna
og Anders. Det er torsdag. Det er tidlig kveld. Mary har hatt en lang
arbeidsdag. Full av flere ting enn barn i nød, nye meldinger og pompøse
advokater. Unnskyld, men av og til er de det, advokatene.
I dag stod Mary Hatlems innlegg i
Aftenbladet, som gjestekommentar. Mary har ikke snakket med Anna i dag. Mary
vet ikke om Anna vet noe. Til nå har ikke Anna og ikke Anders sagt noe.
Mary er i et dilemma. Kan hun snakke
om gleden ved å ha fått innlegget sitt på trykk? Når Anna sitter her
uforskammet frisk, men dog sykemeldt etter et sammenbrudd eller hva det nå var
for noe? Kan hun si: “Jeg er så stolt, Anna”. Og fort legge til at; “takket
være deg Anna kan jeg skrive som jeg skrev”.
For nå har hun kommet på hvorfor hun
brått hadde stoff til et innlegg. Det var Anna som hadde bedt henne lese
reportasjene om et nyfødt barn som ble flyttet fra foreldrene på fødestuen.
Aftenbladet hadde brukt side opp og side ned. På førstesiden hadde det stått
med krigsoverskrift det som hadde utløst harmen hos Anna. Det som hun hadde
måttet kaste ut noen ord om, til Mary.
Kan hun si: “Takk, takk, Anna, du er
min store heltinne, uten deg, så vet jeg ikke”.
Mary er usikker. Ikke ofte er hun
det. Men Anna har noe ved seg som gjør at hun er avventende. Som om dette ikke
er den dagen hun skal gjøre så mye av seg. Nesten som hun smiler, Anna. Er i
alle fall ikke syk. Ikke utslått.
Mary sier ikke noe om noe innlegg i
avisen.
*