fjerde del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
...........fortsettelse
Anna står i trappen mellom 3. og 4. etasje i Rådhuset da
meldingen når henne. Har nettopp vært på et ledermøte. Har alltid vakttelefonen
med. På lydløs på møter. Men innenfor synsranden. Går ut på gangen og tar den
om det ringer. Må være tilgjengelig hele tiden. De ansatte må alltid nå noen
som kan lede, som kan avgjøre, som kan ta ansvaret. Anna må gi de ansatte den
tryggheten. Drømmer om det om natten. Ser ansiktene til de ansatte om natten.
De bleike ansiktene deres. Nøden de vasset i. Tidsknappheten. Utskjellingene.
De er slitne. Ofte. Så trøster Anna dem, bekrefter dem. Hun håper i alle fall
at hun klarer å ta godt vare på dem.
Anna tar
kontakt med Bufetat. Hun får snakke med Brit Stangeland. Stangeland er sjefen
over alle sjefer når det gjelder beredskapshjem. Hun sier det var tomt.
Skålende tomt.
“Er det ikke et…..?. Tørr nesten ikke
si det”, sier Brit.
“Mener du et hjem i nettverket? Vet
ikke, Brit . Vet bare at en liten femåring sannsynligvis trenger et hjem nå med
en gang. Vi henter han nå, på Storsenteret. Vi tar selvsagt de nødvendige
telefoner. Damene mine er der nå. Fikk meldingen for et kvarter siden. Full far
og en liten gutt, fire eller fem år, litt usikkert. Jeg frykter for at det er
en jeg kjenner. I tilfelle det er han, så er der en mormor i en av bydelene.
Han har vært der tidligere, mange ganger, en annen kommunes sak tidligere. Så
flyttet moren til vår kommune, og vi fikk melding nylig. Begge foreldrene ruser
seg, dersom det er den saken. Men du har ikke noe hjem”?
“Dessverre”, sier Brit.
*
Anna la på røret etter samtalen med Brit i går. Hun husker
hun ble sittende å se ut vinduet. Mot himmelen. Som om det står noe skrevet på
himmelen der borte. Nydelig sommerhimmel. En himmel hun heller ikke i går kveld
kunne sitte under, ute. Hun var inne her. På kontoret sitt i barnevernet. Hun
hadde tatt seg til ansiktet da. Hadde latt blikket falle. Hadde lagt ansiktet i
hendene sine. Gjemte ansiktet i hendene sine i går. Holdt ansiktet sitt i
hendene noen sekunder. Rettet seg opp. Fortalte til seg selv at også denne
dagen ville bli lang. Kvelden før satt hun til syv. Måtte få en rapport ferdig.
Holde kvalmen borte. Det er alltid en eller annen rapport som skal leveres.
Fylkesmannen skal ha sitt. Kostra-tall. Tertialrapporter. Tallene som skal til
politikerne. Hvor mange barn bor utenfor hjemmet? Hvor mange besøkshjem?
Tiltak? Overforbruk? Sprengte budsjettposter? Hvorfor? Herregud! Forklar deg,
Anna Øyer, barnevernsjef! Hvorfor holder du ikke budsjettet?
Hun rapporterte straks hun var ansatt at budsjettet måtte
justeres opp med minst fire og en halv millioner. Det var ikke lagt inne
prisstigning en gang de to siste årene, viste det seg. Og gjennom siste halvår,
før hun ble ansatt, ble ti nye barn overtatt omsorgen for. Ti nye barn i fosterhjem
koster ca tre millioner i året, hadde Anna forklart. Og dere glemte å legge til
prisstigning i budsjettet i fjor og i forfjor. Ledelsen lo av henne.
Økonomisjefen sluttet å hilse på henne i korridorene og gangene. Som om hun
ikke fantes. Da Anna senere i krysningspunkter minnet økonomisjefen om det
underbudsjetterte budsjettet, gikk hun i raseri. Fnyste. Ville ikke høre. Ville
ikke vite. Anna visste ikke hvorfor. Hun lærte seg derfor snart at hun måtte ta
vare på seg selv, lede barnevernet og sove om natten. Hun lærte seg til å ikke
ha noen i ledelsen som tok vare på henne og støttet henne i det hun holdt på
med. Hennes nærmeste leder gjorde kanskje det beste han kunne. Han ble nok
heller ikke særlig godt ivaretatt i organisasjonen, tenkte hun. Det var ikke
kultur for slikt her i denne kommunen. Anna hadde lang erfaring fra
arbeidslivet. Hun hadde nytt godt av gode sjefer tidligere, men hadde også
opplevd helseskadelige sjefer. Slo seg til ro med det. Hun bestemte seg for at
hun skulle holde migrenen borte. Anna hadde erfaring med at hun fikk migrene av
uberegnelige sjefer. Hun hadde ikke en uberegnelig nærmeste sjef her, hun fikk
ikke migrene. Sjefen hennes var kun konfliktsky, han gjorde så godt han kunne.
Men han tok ikke vare på henne, slik hun tok vare på sine ansatte. Anna måtte
ta vare på seg selv. Før det var gått et halvt år i ny rolle hadde hun lært
det. Økonomisjefen kunne hun ikke bry seg om. Økonomisjefen ville ikke høre om
fosterhjem og den slags. Og hun var ufin i sin atferd. Svært ufin. Når dette
slås fast, kan en leve godt med det, tenkte Anna. En dag kan det hende hun
smiler og hilser. Anna har levd lenge og vet at under skjer.
Personalsjefen er det heller ikke noe
med, tenker Anna, der hun sitter på kontoret sitt denne morgenen og akkurat nå
hører han som tidlig hver morgen går nede ved elven og skriker så høyt han kan.
Rytmiske støt. Første gang hun hørte det sprang hun gjennom hele bygget for å
finne ut hvem som skrek og hva dette var for noe. Hun så da en mann med lut
rygg med jakke og lue, gående nede ved elven. Han hadde en person bak seg. Denne
personen gikk etter han. Holdt øye med han. Cirka ti meter bak han. Anna tenkte
om mannen som skrek at dette kanskje er den eneste måten han kan lage lyd på,
at han sikkert ikke kan snakke. Han er nok psykisk utviklingshemmet, har Anna
tenkt, og bruker den rytmiske skrikingen til å si til verden at han er i live,
han er her og nå. Tidlig hver morgen til omtrent samme tid. Anna har lært seg
til å tenke at skrikene hans er viktige. Anna er glad for at han får gå ute
alene og skrike. Noen passer så godt på han at han får lov å være menneske i
frihet. Altså er det flinke folk som jobber i denne kommunen, tenker Anna. For
brått ringer vakttelefonen. Det er lederen hennes, hun ser det på displayet. Den
må hun ta. Hun vet at han vet at hun er på kontoret. Den parkerte bilen
avslører henne og lyset på kontoret hennes avslører henne. Hun kan ikke skylde
på kontortiden som starter klokken åtte.
“God morgen, Anna”.
“God morgen, Per”.
“Har du et øyeblikk?”
“Ja”.
“Det du skrev til meg i går kveld”.
“Ja?”
“At du har fulle 'banker' og må få
utbetalt overtid for noen av timene?”
“Ja?”
“Det er kinkig. Vi har ikke overtid i
budsjettet, vet du?”
“Ja, jeg vet det, og det går ikke an
på et barnevernsbudsjett, har jeg forklart. Syttisyv timer i banken, og det er
månedsslutt om to dager, Per. Da mister jeg tjuesyv timer om to dager om jeg
ikke får dem utbetalt som overtid”.
“Men kan du ikke avspassere, slik at
du ikke kommer i slike situasjoner?”
“Jo, det kan jeg av og til. Men ikke
nå. Det brenner her nå. Ny akuttplassering i går ettermiddag. Ingen
beredskapshjem! Lina tok barnet med seg hjem. Det var ikke det barnet som hadde
en mormor i byen. Dette er enda en ny femåring, Per. Ukjent. Dette er alvorlig,
Per”.
“Det brenner ofte hos deg?”
“Ja, det brenner ofte i
barneverntjenesten, Per. Jeg må være i forkant. Det rakner hos oss dersom jeg
ikke er her”.
“Ingen er uunnværlige, Anna!”
“Ja”.
“Takk, Per”.
Anna vet at Per blir presset, han må kunne si det hun sa til
han. Han må høre det hver gang. At hun ikke lurer han. At det er reelt denne
gangen også.
*
Vid i øynene. I en skitten sportsvogn. Med tåteflasken i
munnen. Siste bussen fra byen. Moren, ung, beruset, leende i samtale med to
menn, også dem påvirket av noe.
Anna Øyer glemmer det aldri. Det
hadde begynt. Det fortsatte inne i henne. Uroen. Barna som gråter. Gikk av
bussen på samme sted som dem. Hun klarte ikke å ta øynene bort. Babyen, kanskje
ti måneder gammel. Klamret de små hendene rundt tåteflasken. Flasken var tom.
Tårene hang under øynene, under nesen. Våt og rosa hake. Blåfrosne lepper. De
hadde kommet på bussen ved jernbanestasjonen. Det var i mars det året. Tidlig i
mars. Kaldt. Anna hadde for få måneder siden født sitt første barn.
Så babyer over alt. Hørte dem gråte,
skrike. Drømte om dem om natten. Lå gravid i sengen den sommeren. Ved siden av
mannen sin. Hørte barnegråt gjennom åpne vindu. Alt for mange barn som gråt,
husker hun at hun tenkte. Om nettene. Hun stod opp da. Så ut vinduene. Slike
vindu som er oppe på veggen. I en rekke bortover. Alle husene på feltet deres
og feltene andre steder hadde slike vindu. En kunne se langt fra slike vindu.
Hvor kom skrikene fra? Fra høyblokkene? Fra villastrøkene rundt? Fra
rekkehusene? Anna hadde gått opp på kjøkkenet da, sett etter avisen, fra dagen
før. Ofte gjorde hun det. Fant fram igjen avisen. Overskrifter som kom tilbake
til henne om natten. Hva var det de handlet om? Opp for å lese dem på ny. Hun
hadde lest en reportasjen om barnemishandling. Syndrom kalte de det.
Barnemishandlingssyndromet. Var oppdaget i Amerika. ”The battered
desease-syndromet”. Hadde hørt om syndromet på radioen også, flere ganger. Var
hjemme da. Var hjemmeværende mor til et
lite barn. Ble født senhøstes. Hun var tatt ut av arbeid etter ti år, fordi hun
fikk et barn. Tre måneders permisjon. Hvem kunne ta hånd om barnet hennes etter
tre måneder når hun hørte barn gråte over alt?
Et barn ble kastet ut av vinduet i blokken fra tiende etasje
den våren hennes første barn levde. Døde.
Anna som hadde lest så mange historier allerede. Hadde lest
alt som var av psykologibøker på biblioteket i byen. Hun hadde ikke klart å
levere barnet sitt til noen andre. Hun sluttet i jobben, sa seg opp for å
slippe å levere datteren, tre måneder gammel, til fremmede. En av naboene,
Trine Hafstad, var den eneste hun hadde blitt litt kjent med. Hun bodde i
nummer ti, var skilt og hadde to barn. Det var ikke mange som var skilt på den
tiden. Hun hadde moren sin i byen. Hun var dagmamma for barna hennes. Anna og
Anders hadde ikke noen nære i byen. De kom hit fordi Anders fikk seg jobb. Anna
fikk også jobb. Som sektretær i et stort bilfirma. En jobb som lignet den hun
forlot. Hun hadde askebeger på pulten på kontoret. Tok seg en sigarett med noen
timers mellomrom. Eget kontor. Følte seg
privilegert. Når kollegaene stakk innom, eller fordi hun var fornøyd med en
rapport hun hadde gjennomført, et brev til en kunde. Stolt og glad. Holdt
sigaretten høyt. Like til hun ble gravid. Det var da det startet. Hun gikk på
jobb om dagen, med samme stolhet. Høyreist i skikkelsen. Anna Øyer smilte mye.
Sjefen hennes kommenterte det av og til. Anna visste ikke om han flørtet. Hun
valgte å ikke tro det. Sjefen hennes var forresten en drittsekk, hadde et
dårlig rykte. Anna så det, men det rammet ikke henne.
Om nettene kom de. Alle barna som
gråt alle steder.
Etter å ha sagt opp jobben for å bli hjemmeværende en tid
gikk Anna på biblioteket og lånte bøkene. De nevnte psykologibøkene. Ni, ti
bøker i slengen. Om babyer, barn, ungdom, voksne og gamle. Anna opplevde at hun
fikk ny kunnskap, viktig kunnskap. Leste når babyen sov. Og babyen sov mye.
Anna leste om sitt barn også, at noen barn var mer lette å ha med å gjøre, mens
andre kunne være svært krevende. Anna Øyer var lykkelig og gryende annerledes.
*
Jenta ler nervøst og ser spørrende på Anna. Om hvorfor hun
kommer? Forteller at alt er helt fint. Men Anna ser at alt ikke er helt fint.
Anna tilbyr seg å hjelpe. Babyen er kald. Klynker svakt. Jenta sier hun ikke
vet hva som feiler han. Anna tar opp babyen. Legger den inn til seg. En liten
gutt. Kroppen hans er slapp. Anna sier hun vil ringe til legen, få en avtale
hos legen.
“Hvilken helsestasjon bruker du”,
spør hun den unge moren.
Moren heter Marit, er sytten år. Alenemor. Fikk barnet sitt
alene, har ikke noen som kjenner henne her, har hun fortalt Anna. Kom hjem fra
klinikken for en uke siden. Anna hadde lagt merke til henne, fordi hun hadde
noe nølende ved seg, hadde kommet ut i gaten med babyen, tynnkledd. Anna var
ute i gaten og trillet da den unge moren kom ut i gaten med babyen. Anna hadde
jaget henne inn igjen, blitt med inn i gangen. Det luktet inngrodd røykelukt
der inne. Det så ustelt ut, fortrukne tunge gardiner. Mørkt. Sterkt mønstrete
tapeter og gulvtepper. Vegg til vegg-tepper. Selv om Anna også var røyker, var
dette ille, hadde hun tenkt. Anna hadde ikke sett at noen andre gikk inn i
leiligheten etter at hun registrerte den unge moren og babyen for kort tid
siden. Anna hadde god utsikt til leiligheten. Kommunen hadde skaffet moren
hennes denne leiligheten, fortalte den unge moren. Men moren hennes var reist. Hun
visste ikke hvor hun var. Kommunen som så hun var gravid hadde gitt henne lov
til å bo i leiligheten til moren. Kommunen visste heller ikke hvor moren var.
Anna fulgte den unge moren og babyen til helsestasjonen den
ettermiddagen. Babyen ble innlagt på barneklinikken. Marit ble med hjem igjen
til gaten. Tre dager senere fikk Anna vite at babyen til Marit var blitt tatt
hånd om av sosialvesenet.
Dette er snart førti år siden. Interesser for biler, eller
rettere; tall, skjemaer, oversikter og rapporter om biler ble brått slutt. Nå
var det vanskeligstilte foreldre og deres barn som ble interessefeltet. Før
datteren, Ada, var et år gammel, var Anna i gang med videre utdanning.
Nabo-Trine sin mor ble dagmamma. Studieplassen var gratis. Anders var enig.
