fredag 8. juli 2016

Lovbrudd om fagfolk ikke melder fra om mulig omsorgssvikt

Ine Haver, sosionom i barnevernet, er god som drar debatten med psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren til der den skal være: Alle som arbeider med barn, har en plikt til å melde fra til barnevernet når det er mistanke om alvorlig omsorgssvikt.
Psykologer som ikke melder til barnevernet, har jeg også møtt. De bryter norsk lov, som er politisk vedtatt av Stortinget.
Det er barnevernet som har lovhjemler til å grundig undersøke saken når det er mistanke om omsorgssvikt. Alle andre fagpersoner må forholde seg til det foreldrene forteller dem, kun barnevernet har hjemmel i loven til å be om dokumentasjonen som eventuelt bekrefter det foreldrene har fortalt.

Forebygge ved å melde
Omsorgssvikt er en fellesnevner for når foreldrene er ut av stand til å gi barna den omsorgen de må ha for god utvikling. Jo lenger tid det går før noen melder fra til barnevernet, jo alvorligere er det for barna og foreldrene.
Forebygging er ordet vi må holde fast ved. Hvordan forebygge? Jo, ved at psykologene, psykiaterne, legene, fysioterapeutene, barnehagepedagogene, helsesøstrene, PPT-erne, tannlegene, naboene og familiemedlemmene melder fra. De som er ”flinkest”, som jeg sier det, er lærerne, polititjenestemenn og -kvinner og barnevernarbeidere selv.

Ubehaget
Da jeg arbeidet ved barnepsykiatrisk avdeling i fire år, minnet jeg ofte behandlerne om at de ikke måtte glemme å melde fra til barnevernet når de satt med alvorlig bekymring for barn. En psykolog jeg møtte den gang sa at han ikke ville melde til barnevernet fordi han ikke ville bli innkalt som vitne i en rettsak.
Psykologene sitter selvsagt på det samme ubehaget som alle har som melder fra til barnevernet, skal vi la være å melde av den grunn? Jeg kjenner flere som ikke sov flere netter før de sendte sin første bekymringsmelding til barnevernet. Det er en barriere for folk flest å melde fra til barnevernet, det er et ubehag og kanskje måtte vitne mot noen du kjenner eller kanskje er i familie med.
            Men profesjonelle fagarbeidere har likevel ikke lov å gjemme seg bak dette ubehaget.

Else Karin Bukkøy

Barnevernpedagog

(Stod å lese i dagens Stavanger Aftenblad)

fredag 1. juli 2016

Nytt innlegg i Aftenbladet den 23. juni:

"Hospitere i barnevernet, Wedler?
Christian Wedler vil at Stavanger kommune vekker liv i barnevernlovens paragraf 2-1, 3. ledd som sier at; ”kommunestyret kan beslutte at oppgaver som følge av denne loven skal legges til et folkevalgt organ. Dette organet, som ikke kan være kommunestyret, skal ved behandling av klientsaker ha 5 medlemmer”. I den nyeste utgaven av boken; ”Barnevernloven med kommentarer” av Kari Ofstad og Randi Skar, står det at kommunestyret må ta stilling til hvilke av de kommunale barnevernoppgavene som eventuelt skal legges til det folkevalgte organet. Det skal også være en barnevernadministrasjon i alle kommuner, med en leder. Det er to ytterligheter i en slik ordning, den ene er at barnevernadministrasjonen har alt ansvar. Slik det er i dag i Stavanger og andre kommuner. Den andre ytterligheten er at kommunestyret bestemmer at alle oppgavene etter loven skal legges til et folkevalgt organ.

Ser ut som mistillit 
Når Wedler skriver, ser det ut som om han ønsker at Stavanger kommune skal opprette et folkevalgt organ. Ofstad og Skar peker på at forarbeidene forutsetter at klientsaker først og fremst er en administrativ oppgave. Videre at forarbeidene på dette punkt kunne tas til inntekt for at et folkevalgt organ først og fremst bør ha ansvar for oppgaver av overordnet og generell karakter.

Kanskje har Christian Wedler gitt et innspill til høringsnotatet om forslag til endringer i barnevernloven – Kvalitets- og strukturreform? Høringsfristen er nylig ute!

Wedler synes i alle fall å vær kritisk til barneverntjenesten i Stavanger kommune. Det kan virke som om han ikke har tillit til at fagfolkene i Stavanger. Han vil ha et folkevalgt organ som skal overprøve fagfolkenes vurderinger og forslag til omsorgsovertakelse.

Jeg tror Christian Wedler syns det er like forferdelig som oss alle, at noen foreldrene misser omsorgsretten til barna sine. Det er hjerteskjærende å høre på fortellingene til foreldrene, ofte forstår de ikke hvorfor de mistet omsorgen. Men barna til de samme foreldrene kan blomstre i sitt nye hjem. Det er en brutal sannhet. Og foreldrene er fremdeles foreldrene.

En partifelles erfaring
Wedler kan slappe av. Hans partikollega og stortingspolitiker, Laila Reiertsen, skriver i Os-og Fusaposten i lørdagsavisen: ”Vi er avhengige av at vi har et barnevern som skaper tillit hos utsatte familier. Det oppnår vi bare om vi bygger opp kompetansen og bygger ned fordommer….. Jeg ønsker å styrke barnevernet med fokus på å møte hver enkelt familie uten fordommer, og med det som utgangspunkt at forebygging og bistand i hjemmet skal være normen, og at omsorgsovertakelse bare skal brukes der det er absolutt nødvendig.”

Jeg klarer ikke å lese mistillit til barnevernet ut av ordene til Laila Reiertsen. Det hører også med til historien at den samme Laila Reiertsen har hospitert hos barneverntjenesten i Os kommune, nettopp for å skaffe seg god kunnskap om hverdagen i barneverntjenesten. Kanskje det er en god ide for politikere?

                                                                                                                               Else Karin Bukkøy
                                                                                                                               Barnevernpedagog