Ferdig!
Da har jeg gjort det! Sendt fra meg en sjangerusikker roman, "Stebarnet" - en dokumentarroman. Det eneste som er fiktivt i romanen, er personene og kommunene, og dem får vi ikke vite mye om annet enn det som er relatert til barnevern.
For mange år siden, da jeg var FO-tillitsvalgt, ansatt i barnepsykiatrien, og møtte kommunalt barnevernansatte under større samlinger, ble jeg for første gang klar over forholdene til de ansatte i barneverntjenesten. Jeg husker spesielt en tillitsvalgt, godt voksen kvinne som hadde arbeidet i barneverntjenesten i årevis. Vi kom i snakk og jeg husker jeg sa at hun måtte da gi beskjed til sin leder om de forholdene hun fortalte om. Forholdene var kort fortalt ekstrem underbemanning. Jeg glemmer aldri ansiktet hennes og ordene hennes.
"Vi kan ikke fortelle dette til vår leder, for da mister vi henne, hun er så overarbeidet hun også. Vi er redd hun knekker da."
Dette var for 15 år siden.
Jeg har arbeidet rundt utsatte barn og unge siden 1979 i ulike roller. Først de siste årene, fra 2004 har jeg arbeidet i og for kommunalt barnevern.
Det var viktig for meg å få arbeide i kommunalt barnevern. Det ble et mål.
Jeg har samlet andres og egne erfaringer. Som har blitt til en roman om ansattes erfaringer, opplevelser og tanker i og om kommunalt barnevern. Og selvsagt om barnevernet generelt i Norge.
Det er frivillig å lese romanen presentert i tretten deler.
Jeg er kvitt den. Den måtte skrives! Den behøvde ikke bli liggende i en skuff. Kanskje 10 personer leser? Det er mer enn 0. Kanskje kan den bidra i en fremtidig diskusjon om norsk barnevern? Den mest brutale inngripen i privatlivets sfære, hjemlet i en lov.
Jeg tenker på "Glassjenta". Det journalisten i Stavanger Aftenblad har fått tid og anledning til å gjøre, nemlig å skaffe seg grundig oversikt om alle hendelsene jenta har vært utsatt for, var det jo saksbehandleren hennes i Karmøy kommune som skulle hatt anledning til! Da hadde muligens saken fått et annet forløp.
Vi må ha tid og overskudd til å følge opp barna som det offentlige overtar ansvaret for. Noen av barna er glass-jenter og gutter. Saksbehandleren i kommunene er helt sentrale. Loven er klar om dette.
fredag 19. februar 2016
"Stebarnet". Trettende og siste del:
trettende og siste del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
...........fortsettelse
Her stopper Anna å lese. Hun sier:
“Midt inni denne Proppen står så
flotte ting, Mary. NOBO sier det så klart, ikke sant? Du vet hva NOBO er, ikke
sant? Barnevernlederorganisasjonen?"
Mary skvatt. Hennes tanker hadde
hengt seg opp i noe litt lenger fremme. Hun fikk ikke med seg de siste Anna
leste.
“Unnskyld, sier Mary. Kan du gjenta
det?”
“Nei, Mary, men det står på side 119
i Proppen. Vi har snakket om det hundre ganger, Mary, jeg vet du er enig”.
“Dette var som poesi da jeg leste det
for bøkene mine”, sier Anna brått.
“Det ble ikke like mye poesi i dag,
med dere som tilhørere. Kanskje var jeg i en spesiell sinnsstemning da jeg
leste det for bøkene i bokhyllene. Det gav meg i alle fall støtet til å be om
en lønnssamtale med Per og personalsjefen der jeg ville ha hovedtillitsvalgt i
FO med meg. Jeg tenkte dette her beskrev helt tydelig myndighetsansvaret. Jeg
ville bruke det som bakteppe og utfordre dem på å beskrive myndighetsansvaret
til en barnevernsjef, at de skulle se på de andre myndighetsområdene i
kommunen, se om lønnen til barnevernsjefen stod i stil til ansvaret, se etter
sammenligninger med for eksempel rektorene og lederen for rus-psykiatri for å
nevne noen. Ledere og mellomledere generelt i kommunen. Det ville jeg, Mary.
Bruke det rått.
For jeg visste at jeg lå langt bak
rektorene, leder for rus-psykiatri, PPTsjefen, mange i mellomsjiktet også, på
teknisk for eksempel. Lederen for rus-psykiatri har hundre tusen mer enn meg,
Mary. Det vet jeg. Rektorene likeens, i alle fall noen av dem. Mitt budsjett er
høyere enn de fleste andre enhetene i kommunen. Veldig mye høyere en PPTs.
Lederen for PPT sa til meg en gang, at han syns det var ubehagelig når
foreldre av og til ble sinte og hevet stemmen. PPT-sjefen som ikke må ta en
eneste tvangsbeslutning, eller bli utsatt for det hatet vi må tåle? Hva er det
han gjør som kvalifiserer for mye høyere lønn? Jeg har også min mastergrad, det
står ikke på det, for helvete! Tror ikke han i rus-psykiatri har mastergrad,
hundre tusen mer i lønn? Hvorfor? Han er sykepleierutdannet, vet jeg. Mer verd?
Rektorene? Mer verd? Det ville jeg de skulle svare på. Hvorfor? Jeg ville bruke
Proppen til å be for meg selv.
Det sitter liksom litt lenger inne
det, Mary, enn å be for mine ansatte, for familiene og barna vi arbeider for.
Sitter lenger inne.
Så har jeg hatt disse
treårsmålsettingene, Mary, du kjenner til dem. At jeg lykkes med dem. Nå var
altså turen kommet til meg. Tror poesien lå her et sted. Den falt på
steingrunn”.
*
De fire siste arkene la Anna bare bak de andre. Hun leste syv
av elleve håndskrevne ark. Anna ristet ikke på hånden. De tynne arkene lå helt
rolig i en liten bue i hendene hennes. Ikke større bue enn at hun kunne lese alt
på siden uten å bytte grep. Hun holdt med begge hendene, på midten av arkene.
Nesten som en religiøs handling, tenkte Mary underveis. Men Mary klarte ikke få
med seg alt, ble mer og mer opptatt av Anna, om hvorfor hun gjorde dette, og
hva hun hadde fortalt, at hun hadde bestemt seg for å slutte.
Mary minnes den underlige
telefonsamtalen hun hadde hatt med Per Haugen etter at hun hadde kommet tilbake
til kontoret, for to dager siden. Lederen til Anna. Hun ringte han jo, og
fortalte om sammenbruddet. Per sa egentlig ikke noe, han sa bare at det var
trist at hun hadde blitt dårlig.
*
Mary ser på hendene sine. Ser av og til på Anders. Ser ikke
på Anna. Hun vil ikke det. Kjenner hun skam?
“Er det skamfølelsen jeg kjenner
på?”, spør hun seg selv. “Skamfølelsen for å ikke ha vært mer pågående for egen
lønnsutvikling? Jeg tror faktisk at jeg hadde fått høyere lønn, om jeg hadde
satt inn et støt. Fordi de liker meg. Ledelsen. Liker meg og er stolt av meg.
‘Dama vår som tør gi beskjed’, pleier de å ha med i taler ved de store
fellessamlingene, når alle lederne er samlet.
Skammer jeg meg? For ikke å ha
bidratt til at lønnen for barnevernsjefene kommer tydeligere frem? “
*
“Så jeg bad om en lønnssamtale”, sier
Anne. Hun enser ikke endringene hos Mary.
“Og fikk den etter noen uker. Den var
underlig, Mary. FOs hovedtillitsvalgte nærmest flørtet med de to, kommunalsjef
Per Haugen og personalsjef Espen Haraldstveit. Smilte og kastet på håret.
Med en alvorlig mine hørte de på meg
da jeg bad dem undersøke de ulike myndighetsrollene i kommunen og legge dem
frem på et nytt møte. For slik å kunne vurdere om her fantes urimeligheter.
Espen Haraldstveit var fornærmet og sa jeg hadde fått flere prosent tillegg enn
mange grupper, ved siste oppgjør. Der jeg repliserte at jeg snakket ikke om
prosenter men hundretusen i forskjell. Jeg spurte dem om ikke jeg hadde et like
stort ansvar som en rektor? Der de fortalte at en rektor hadde flere ansatte å
ta vare på. Der jeg repliserte at jeg hadde like mange barn som en skole å ta
vare på, i tillegg skulle jeg ta vare på foreldrene deres. Ta vare på alle
fosterforeldrene, besøkshjemsforeldrene, støttekontaktene - i tall blir det
svært mange. I tillegg går vi inn i private hjem med 'dyneløfting' hjemlet i
norsk lov, noe ingen andre i kommunen kan. Altså må vi utføre den tøffeste
jobben av dem alle. Gå inn der vi ikke er ønsket. Der vi er fryktet, hatet. Der folk er livredde.
Det var da Per sa at det var markedet
og diskusjonen med organisasjonene som bestemte lønnsnivået.
Jeg var egentlig lamslått, Mary.
Ingen signaliserte at de virkelig skulle undersøke litt. De sa ikke at de kanskje skulle se på det, at jeg muligens hadde et poeng. De sa kun at
det ville bli et møte til, slik jeg ønsket.
De innkalte aldri til nytt møte,
Mary. Månedene gikk. Ikke et ord. Null. Tyst. Jeg spurte ikke. Per sa
ingenting. Dagene gikk som tidligere. Høflig kontakt. Videre, videre. FOs
hovedtillitsvalgte skulle skrive referat. Etter tre uker fikk jeg et referat,
på e-post, på tre setninger, der hun spurte om det var ok? Ikke et ord om det
jeg brukte som argument for lønnsamtalen! Ikke et ord om dem jeg sammenlignet
meg med! Hun sa heller ikke et ord til mitt forsvar under selve møtet. Sa i det
hele tatt ikke et ord til meg, utenom hei og hade. Hun smilte og hun flørtet.
Ikke med meg. Jeg takket henne for at hun var med meg, men bad henne skrive det
som manglet. Jeg formulerte tre setninger til som forslag. Den tredje setningen
handlet om at lederne skulle kalle inn til nytt møte.
Etter to og en halv måned bad jeg om
en ny samtale. På dette tidspunktet hadde det vært noe som rådmannen var
blandet inn i, og der jeg hadde replisert at rådmannen kanskje ikke forstod
helt hvordan barneverntjenesten arbeidet. Som førte til at Per og Espen ville
ha Gerd med seg også. Jeg inviterte hovedtillitsvalgte fra FO med, samme dama,
bad henne også denne gang om å skrive referat.
Gerd er rådmannen, Gerd Vik, har vært
det i årevis, lenger enn jeg har vært barnevernsjef, Mary. Hun og Per ansatte
meg den gang.
Og det var under denne siste
samtalen, Mary, at Gerd sa at hun hadde vært på kurs hos fylkesmannen om
barnevernloven i 1992 eller 1993. Og det var på dette møtet hun sa at vi hadde
jo våre advokater til de vanskelige beslutninger, hvorpå jeg spurte om hun
virkelig trodde at vi spurte advokatene om vi skulle akuttplassere de lille
barnet vi satt med i hendene på politistasjonen? Om hun virkelig trodde at
beslutningene våre ble tatt av kommuneadvokaten?
Vet du hva hun svarte, Mary? Hun
svarte:
‘Det er jo slikt vi bruker advokatene
til, når vi nå har dem, er det ikke?’, og så smilte hun opp i ansiktene til de
tre andre rundt bordet, Mary. Per sa ikke noe. Han smilte til rådmannen fordi
hun smilte til han. Espen sa ikke noe. Han smilte til rådmannen fordi hun
smilte til han. Hun fra FO, som jeg hadde invitert med meg, sa ikke noe. Hun
smilte som de tre andre. Hun var, er forøvrig vernepleier. Uff!
Senere har jeg hørt av barnevernets
tillitsvalgte at FO-dama, fungerende hovedtillitsvalgt, skal ha gitt uttrykk
for på et møte at hun syns barnevernerne sutrer for mye. Hun hadde sagt at de
som var vernepleiere også hadde det travelt.
Men hør! Vi snakker for helvete ikke
om travelhet. Vi skulle aldri ha slått oss sammen med sosionomer og
vernepleiere, i en felles organisasjon. I alle fall ikke med de sosionomene og
vernepleierne som ikke er ansatt i barneverntjenesten. De lever i en annen
verden. De forstår ikke det vi holder på med i barnevernet. De som arbeider i
barneverntjenesten bør ha sin egen organisasjon. Autorisasjon må på plass.
Sosionomene elsker å snakke om å
skape de gode relasjonene. Om hvordan en skaper den tryggheten som må til. Om
tiden det kan ta. At først da kan en hjelpe.
Bruke tid, for helvete! En melding
kommer. Foreldre er i sjokk. Vil ikke høre om oss en gang. En uke har vi til å
avgjøre om vi skal åpne undersøkelse. Tre måneder har vi til å finne ut det vi
må finne ut. De vil ikke ha oss. Vi snakker for helvete ikke om gode
relasjoner. Vi snakker om inngrep. Kosebamsene er igjen hjemme. Spørsmålet blir
heller hvordan en skaper gode inngrep? Da snakker vi! Foreldrene vil for faen ikke at
vi skal eksistere en gang. Hvordan i helvete skal vi kunne skape gode
relasjoner når vi tvinger oss inn på dem. Ber legen deres utlevere
legejournalen. Ber psykologen deres si noe om dem, og det skal være sant. Det
skal dokumenteres, sendes oss i en rapport, fort. For vi har liten tid. Vi skal
mene noe innen tre måneder.
Dette har jeg jo sagt hundre tusen
ganger før, Mary. Dette skiller oss fra alle
de andre. Han på rus-psykiatri har kanskje ett tvangstilfelle hvert tredje år,
som må innom nemnda. Okay da, kanskje hvert annet år. I alle fall kommer de
ikke lenger enn opp til ankelen på oss i barnevernet i forhold til det trøkket
vi har på tvangssaker og omsorgsovertakelser. Gravid rusmisbruker kan være et
eksempel hos dem. Verne barnet. Det hender altså. Skjelden.
Sosionomene og vernepleierne arbeider
med dem som noen kommer til dem med. Mange kommer selv. De er etterspurt og
ønsket. Og gjør en kjempejobb. Selvsagt. Det er ikke det. Herregud!
Blir så rasende, bare jeg tenker på
det, Mary. Vi snakker om den typen
jobb vi har. Vi er for helvete satt til kanskje den tøffeste jobben en tjeneste
i kommunene i en nasjon kan ha! Barnevernet kommer på døren til familier som
aldri ville bedt om hjelp fra oss. Det er en stor forskjell, Mary. Svær
forskjell.
Dette forstod ikke vernepleieren som
var hovedtillitsvalgt, rett nok fungerende. Jeg har blitt så stygg i tankene
mine, Mary, at jeg har tenkt at hun sikkert ønsket seg en god posisjon i
kommunen og ønsket å tekkes ledelsen. Ekkelt, Mary. Hun skulle igjen skrive
referat. Jeg så ikke om hun klorte ned en eneste setning denne gangen. Sist gjorde
hun jo det - skrev tre setninger. Jeg hadde nok med mitt. Jeg takket henne for
at hun var med meg. Syns egentlig synd på henne, med sin totale mangel på
kunnskap om sin rolle. Ingen av de fire forstod sin rolle. Fire mot en. Alle
hadde som del av sin rolle å ivareta sin barnevernsjef! De sviktet!
Ukene gikk, det kom ikke referat og
det kom ikke et ord fra noen, ikke en linje, ikke en liten parantés om at; 'vi
skal likevel se litt på dette, Anna'.
De siste månedene har jeg kjent på
denne kvalmen, Mary. Har kastet opp, som da vi var gravide. Jeg har ventet.
Så vet du hva som hendte, Mary. Vi
kan kalle det et sammenbrudd. Du kom. Takk for at du var der. Du kunne hatt
ferie, Mary, men du hadde ikke ferie. Du kom og du tok vare på meg”.
“Og jeg sa til Per Haugen, Anna, at
han måtte ta vare på deg. Han svarte rart. Lo litt forsiktig, sa; ‘det var da vel dramatisk dette, Hatlem’”.
“Jeg våknet i natt, Mary. En klar,
rein og kald skrift på et filmlerret i pannen min. Filmen som gikk og gikk: ‘Du må si deg opp, Anna! Du skal ikke
tilbake til barnevernsjefsstillingen din. Du bad om lønnssamtale. Fikk det.
Først en gang. Deretter innkalte du på nytt til noe som skulle ligne på en
lønnssamtale. Og fikk det. Ingen av lederne i Øyer kommune har i ettertid sagt noe
til deg som kan være i nærheten av svar på noen av de spørsmålene du hadde, og
som du bad dem svare på. Du snakket inn i bomull! Alt forsvant! Etter hvert kom
kvalmen sigende, Anna. En annen kvalme enn kvalmen som kommer når du tar inn
over deg nøden i sakene, der barn ikke sover, og du mangler hender, hoder og
ivaretakelse. Du fikk ikke et ord en gang.
Det rammet selvrespekten din, Anna’.”
*
Mary ser rett inn i ansiktet til Anna nå. Hun er ferdig med å
være skamfull. Hun er rasende. Hun skal til å si noe. Har reist seg opp. Har
gått ut på gulvet.
Anders reiser seg også. Kjapt. Han
går ut på gulvet til Mary. Tar henne på skulderen, sier:
“Nå! Akkurat
nå, skal du bare støtte Anna! Bare støtte henne!
Du misser ikke Anna som kollega. Anna
skal bare ikke arbeide mer i Øyer kommune.
Det raseriet jeg ser du har, skal du
bruke konstruktivt. Jeg har stor tro på deg.
Anna klarer seg!"
Slutt
"Stebarnet". Tolvte del:
tolvte del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
...........fortsettelse
............................fortsettelse følger.................
*
Anna begynner å fortelle om noe helt annet. Anna forteller at
hun har tatt en avgjørelse i natt. Hun har allerede skrevet oppsigelsen. Hun
vil gå straks. Vil ikke tilbake til sin stilling som barnevernsjef i en
kommune, hvis dem som bekler de ulike posisjonene i administrasjonen, ikke
kjenner sin rolle.
“Det var ferdig laget for meg klokken
fire i natt. Svarte ord på hvit bunn kom fra en filmrull liksom, gjennom, eller
bak pannebrasken”, forteller hun.
“Du må si
deg opp - du må si deg opp - det er nok nå - det er nok nå!”
Mary blir sjokkert. Spøker hun med meg? Hun er ikke i stand
til å forlate sin egen glede raskt nok til å kunne oppfatte Annas ord raskt
nok. Hun smiler til Anna. Anna sier:
“Nei, jeg spøker ikke, Mary. Dette er
sant. Jeg reiser til Øyer og leverer oppsigelsen min i morgen. Skal først møte
de ansatte og fortelle dem dette. Det blir forferdelig. Jeg føler jeg svikter
dem, svikter familiene, barna, ungdommene, fosterforeldrene. Særlig
fosterforeldrene, de strever så med å ta godt nok vare på barna, Mary. De blir
utsatt for at vi presser dem økonomisk, hele tiden presser vi dem, det er en
skam. Men jeg kan ikke…, det har rammet meg dette. Jeg kan ikke fortsette… ! I
natt stod det klart. Jeg våknet av at dette kunne jeg ikke akseptere”.
Mary er klar nå. Hennes glede er
plassert. Inn har kommet noe som hun ikke forstår.
“Anna! Du må fortelle litt! Du har
ofte så mange tanker!”, sier Mary. “Men du deler ikke alt med meg, vet du. Du
holder mye igjen”.
“Husker du
da Proposisjonen 106L kom, Mary. Den jeg kalte Proppen, og så lo vi? Om
endringer i barnevernloven? Den var på, tror det var 223 sider, fra 2013. Jeg
leste den to ganger. Så bestemte jeg meg for å lese den enda en gang, når jeg
fikk tid, for å skrive ned kun de setningene som konkret sa hva
barneverntjenesten i kommunen hadde ansvar for. Jeg ville finne ordene; skal,
må, ansvar, plikt og den slags ord, ordene som forteller
for et vanvittig ansvar vi har og hvor vanvittige mange oppgaver vi har. Jeg
fikk tid høsten 2014. Da var loven allerede endret noe. Forsvarlighetsbegrepet,
blant annet var kommet til. Fikk skrevet setningene ned, eller hentet dem ut.
Jeg skrev dem etter hverandre. Det ble elleve tettskrevne sider. Da jeg hadde
skrevet dem ned, alle setningene, leste jeg dem høyt for bokhyllene mine. Det
ble på en måte poetisk, Mary. Kunne holdt et miniforedrag bare av å lese
setningene etter hverandre. Tjuefem minutter brukte jeg”.
Her reiser
Anna seg fra sofaen.
Anders ser på henne og så på Mary.
Han sier han støtter Anna. Han er enig i at hun ikke kan utsette seg mer for
måten hun har blitt møtt og behandlet på av sine ledere i Øyer kommune. Anna
vifter med hånden, sier;
“Vent med
det der, Anders”.
Så drar hun
frem de elleve arkene, skrevet med håndskrift, som i gamle dager, og begynner å
lese. Arkene hentet hun fra ytterst på salongbordet, der en hel bunke med
papirer og sikkert Proppen også lå, ser Mary nå.
“Barna barnevernet møter har ofte svært
komplekse utfordringer. Barneverntjenesten har derfor en viktig og krevende
oppgave når de skal gi hjelp som er til barnets beste. For å gi treffsikker
hjelp kreves det solide utredninger av det enkelte barns situasjon. En del av
barnevernets generelle forebyggingsansvar innebærer å bidra til at andre
tjenester ivaretar barnets interesser. Barneverntjenesten skal sette i
verk hjelpetiltak for barnet og familien der barnet på grunn av forholdene i
hjemmet har særlige behov for det. Barneverntjenesten har også et ansvar
for gripe inn dersom tiltak i hjemmet ikke er tilstrekkelig for å ivareta barnets
behov for trygghet og utvikling. Barnevernet skal innen en uke vurdere
om meldingen skal følges opp med en undersøkelse eller om den skal henlegges.
Dersom barnevernet ut fra meldingen vurderer at det foreligger forhold som kan
gi grunnlag for tiltak, skal barneverntjenesten snarest undersøke dette.
Når det treffes vedtak om omsorgsovertakelse, har barneverntjenesten en plikt
til å følge opp barnet. Dette oppfølgingsansvaret gjelder så lenge
barnet er under barnevernets omsorg. Barneverntjenesten må gjennom sin
oppfølging av barnet fortløpende vurdere
om den omsorg og hjelp som gis er i tråd med barnets behov”.
Anna hevet stemmen der ‘fortløpende
vurdere’ ble sitert.
“Barneverntjenesten skal også oppnevne tilsynsfører for barn i
fosterhjem. Barneverntjenesten skal foreta undersøkelser, treffe vedtak
etter loven eller forberede saker for behandling i fylkesnemnda.
Barneverntjenesten skal videre ivareta tiltak og følge opp barna og
familiene. Både barnevernet og andre med ansvar for utsatte barn må i
framtiden arbeide mer tverrsektorielt målrettet og med tiltak som virker.
Barneverntjenesten må samarbeide tett med andre tjenester, med foreldre
og med barnet selv. Samarbeidet med andre er spesielt avgjørende dersom
barnevernet har overtatt omsorgen for barnet. Da må barnevernet følge
opp barnet gjennom hele oppveksten og i overgangen til voksenlivet, på samme
måte som foreldre følger opp sine barn. Det er barneverntjenestens ansvar
å sikre at barnet får et tilstrekkelig samordnet og helhetlig tjenestetilbud.
Barneverntjenesten er pålagt å samarbeide med andre sektorer og
forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse barneverntjenestens lovpålgte
oppgaver. Barneverntjenesten har plikt til å utarbeide individuell plan
for barn med behov for langvarige og koordinerte tjenester for å skape et
helhetlig tilbud for barnet. Barnevernet skal være til stede og gjøre
seg kjent på de andre arenaer der barn og unge befinner seg. Etter en
omsorgsovertakelse har barnevernet det løpende og helhetlige ansvaret
for barnets videre oppvekst og omsorg. Barneverntjenesten har et ansvar
for å sette inn tiltak når problemstillinger i familien har konsekvenser for
omsorgssituasjonen; enten ved at barnet utsettes for omsorgssvikt eller det er
en forhøyet risiko for omsorgssvikt. Barnevernet skal sikre at barn og
unge får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barneverntjenesten har en plikt
til å samarbeide med andre når dette er nødvendig for at barn skal få den
hjelpen de trenger. Barnevernet må ta i bruk den best tilgjengelige
kunnskapen om metoder og tilnærmingsmåter. Ansatte i barnevernet skal
møte barna med omsorg, varme og anerkjennelse. Barna skal ha vern mot
overgrep, atferd som krenker deres integritet og negativ påvirkning. Det
gjelder alle barn som får tiltak fra barnevernet. Et særskilt blikk må
likevel rettes mot dem barnevernet har overtatt omsorgen for. For disse trer
barnevernet inn som omsorgsgiver i stedet for foreldrene. Barn og unge og
familier må bli sett og tatt på alvor. De skal ha mulighet til å
medvirke og ha innflytelse både i planleggingen av tjenestene de får av barnevernet
og i oppfølgingen av tiltak. Barnevernet skal vise respekt for barnas og
foreldrenes synspunkter og behov. Dersom det er konflikt mellom barnets og
foreldrenes interesser, skal barnevernet ivareta barnets interesser.
Biologiske foreldre skal også ivaretas i de ulike fasene av
barnevernsaken. Ressursene i barnevernet, herunder
ansattes kompetanse og økonomiske rammer, må organiseres slik at de
kommer barna til gode.”
Anna skjerpet stemmen igjen.
Fortsetter uten å se på Mary og Anders. Er sint, stram i kroppen:
“Barnevernet skal organisere
tjenestene for befolkningen slik at de får likeverdige tjenester, uavhengig av
bosted, sosial tilhørighet, etnisk bakgrunn, språk, livssyn, funksjonsevne
eller seksuell orientering. Alle tjenester skal være tilgjengelige og
fordelt slik at alle gis samme mulighet til å oppnå et godt resultat.
Departementets mål er at barnevernet over hele landet skal ha tilgang på
nødvendig kompetanse, ressurser og tiltak. Barnevernet må systematisk ta
i bruk kvalitetssikrede metoder. Barnevernet må ha kompetanse til å møte
en flerkulturell befolkning. Departementet forventer at ansatte i barnevernet
følger opp foreldrene best mulig, og vil bidra til at oppdatert kunnskap gjøres
kjent i barnevernet. Barnevernet skal være lærende organisasjoner. Dette
stiller krav til ledelse i barnevernet, både i kommunalt og statlig
barnevern. Det er avdekket mangler i styringen av enkelte barneverntjenester. Både Riksrevisjonen og fylkesmennene
vurderer at lederkompetansen i barnevernet er blant de viktigste områdene å
styrke. “
Her fnyser
Anna. “Lederkompetansen i administrasjonen
i kommunen, ja! Vi må mer enn å ‘vurdere’!”, sier hun:
“For at barn i krise skal få hjelp så
tidlig som mulig, må kommunene ha tilstrekkelig beredskap slik at de også
er tilgjengelige utenfor kontortid. Det er barneverntjenestens ansvar å
sikre at barnet får helhetlig og samordnet hjelp etter en omsorgsovertakelse.
Barneverntjenesten må i samarbeid med andre relevante tjenester utrede
barnets funksjonsnivå, ressurser og særlige behov før barnet flytter inn i et
fosterhjem. Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets
familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Dette innebærer at
barneverntjenesten alltid må kartlegge mulighetene for en slik plassering. Den nye kunnskapen fra forskningen må
gjøres tilgjengelig for ansatte i barnevernet, slik at fosterforeldre kan
styrkes. Det er kommunens ansvar å gi veiledning knyttet til det enkelte
barn.”
“Hvordan
skal vi klare det, Mary, når gjennomsnittstiden for en konsulent i
barneverntjenesten er to og fire måneder. Som jo selvfølgelig betyr at noen
blir, mens veldig, veldig mange slutter, ofte innen et år. Snittiden, det er den jeg snakker om. Når konsulenten har sluttet straks etter at et barn er
plassert, og den som kommer inn etter henne som sluttet, ofte er nyutdannet og
har null kunnskap om sakens kompleksitet, om hvordan barnet har hatt det og har
det nå, som nyinnflyttet i fosterhjem, sier det seg selv at det fort kan bli
tilfeldig oppfølging. Der fosterhjemmet umiddelbart trenger veiledning knyttet
til dette spesielle barnet som de har mottatt, og som den nyansatte da må lese seg frem til. Aldri får hun tid nok
til å lese hele historien, for der igjen å kanskje kunne klare å “dukke” inn i
alle hendelsene. Det tar to uker å lese seg inn i en sak noen ganger, fordi
dokumenthaugen er enorm. Kollegaene er også nye. Ofte. Kanskje til og med ny
barnevernsjef. Alle gjør så godt de kan, Mary. De er satt til å utføre en
nesten umulig oppgave. Nesten klin umulig, Mary. De drukner i saker! Tretti
saker! Mary! Trettisyv! Det er galskap! Tjue saker er også galskap!
Bare vent, jeg skal lese litt til.
Hvordan skal Nina på tjuefem kunne
klare å følge opp den nye kunnskapen fra
forskningen når hun ikke kan gå som turnuskandidat sammen med en erfaren
konsulent et stykke tid, uten eget ansvar enda, for saker?
Hun blir i stedet kastet ut i
totalansvar vedrørende tretti barn, eller tjue kanskje til å begynne med,
deretter øker det bare på. En er røynd etter fjorten dager i
barneverntjenesten, ha ha… . Hun overtar bunken barn etter henne som sluttet.
Hun som sluttet har kanskje også vært sykemeldt en tid. Ofte er det slik. Saken
har derfor “blødd” en tid allerede. Saken gjelder et barn. Barnet har gjerne
“blødd” lenge.
Etter behandlingen av en
omsorgsovertakelsessak i fylkesnemnda, blir de mest uerfarne konsulente ikke så
rent sjelden sykemeldte. Der legen hennes anbefaler henne å finne seg noe annet
å arbeide med.
Hvordan i huleste skal dette
komplekse arbeidet i barnevern, kunne la seg gjøre? Med et slikt bakteppe?
Forstår ingen i dette lille landet at det må til svære endringer, dersom vi
skal kunne klare det som er intensjonen til de styrende”.
Anna sukker og stemmen blir lavere.
“Selvsagt går det på et vis, Mary.
Det må jo det! Alle gjør sitt ytterste for å ivareta alle. Men de slites
allerede tidlig i sin karriere, på et barnevernkontor. Alt dette vet du, Mary.
Det kommer av og til nye unge
konsulenter som er som uslepene diamanter. Vi kaller dem et "funn". Og med sorg i
hjertet vet vi hva som skjer med dem. De forsvinner gjerne fort.
Dette er den farlige sirkelen som må
brytes, Mary.
Det er farlig å ikke ta dette mer på
alvor. Det kan føre til at barn ikke får den hjelpen de skal ha, den det står
om i loven at de skal ha. Det kan føre til at loven blir endret. At det er best
for barn å bo der de bodde, for landet klarte likevel ikke å gi alle barna som
omplasseres, en tryggere omsorg. De fikk en hakkete halvslarven omsorg. Uten
ende, hakkete. Og vi får nye Brennpunktsaker. En tjeneste som både er
uorganisert og tilfeldig. Tilfeldig i den forstand at noen barneverntjenesten
vil mene at de ikke kjenner seg igjen i min utlevering, Mary. Fordi den akkurat
nå med denne spesielle lederen, stolt og fremmadstormende, vil protestere og si
at; “jeg tar feil”. Men det vil bare være slik til den som kommer etter. Den
som kommer etter overtar likevel manglene; “tak” på antall barn å
arbeide med til en hver tid, alt for få ansatte, urealistiske budsjett, lav
lønn, få utviklingsmuligheter, ikke profesjonell oppfølging for å hindre sykdom
og utbrenthet. Traumer.
Det verste, som salt i sårene, Mary,
et departement og direktorat som tror de kan styre det kommunale barnevernet
ved hjelp av glansete papir i permer sendt fra Oslo.
Anna reiser seg igjen. Hun hadde satt seg ned litt, i sofaen
ved siden av Anders. Anders er helt rolig. Anders vet at dette som nå skjer kan
være viktig for Anna. Han er takknemlig for at Mary finnes. Mary er et solid
stykke kvinnfolk, tenker Anders. Hun vet hva dette handler om. Hun vet at Anna
snakker for mange, mange, kanskje de fleste norske kommuner.
Med sterk
røst igjen, leser hun fra sine oppsummeringer, nøyaktig ordrett. Hun har til og
med skrevet sidetall i kladden sin, “i tilfelle noen ikke tror det hun
oppsummerer”, som hun sa før hun startet.
“Den kommunale barneverntjenesten har etter
lovverket et hovedansvar for oppfølging av barn som bor i institusjon,
både under og etter endt opphold. Barneverntjenesten skal sørge for at
det utarbeides tiltaksplan eller omsorgsplan for barnet. For å ha et planverk
som fungerer etter sin hensikt, må
barna bli fulgt opp tett og bli utredet systematisk underveis i oppholdet av
institusjonen.”
Stemmen hennes heves, og senkes
igjen.
“Det er avgjørende at barnevernet samarbeider mer
systematisk med tjenester som skole og psykisk helsevern. Departementet ønsker
også at barnevernet skal få et bedre grunnlag for å vurdere
omsorgsovertakelser, at foreldre får bedre oppfølging etter omsorgsplasseringer
og at barnet skal ha bedre stabilitet etter omsorgsovertakelse.
Kommunene er ansvarlig for å utføre de oppgavene etter loven som loven
ikke legger til et statlig organ. Dette omfatter majoriteten av lovens
oppgaver, slik som forebyggende arbeid, ansvaret for å gjennomgå meldinger
og foreta undersøkelser, treffe vedtak om frivillige hjelpetiltak, treffe
akuttvedtak og forberede saker for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
Kommunene har også ansvar for å godkjenne fosterhjem, følge opp barn som
er plasser utenfor hjemmet og å oppnevne tilsynsfører for barn i fosterhjem.
Det følger av barnevernloven § 9-1 at den enkelte kommune skal sørge for
de bevilgninger som er nødvendige for å yte de tjenester og tiltak som kommunen
har ansvaret for etter loven. Dette er alle oppgaver etter loven som
ikke er lagt til et statlig organ, jf § 2-1 første ledd.”
“Alle nye
rådmenn i kommunen skulle hatt obligatorisk skolering i barnevernets ansvar”,
legger Anna til, og fortsetter:
“Kommunene skal fortsatt fordele
barnevernets resurser. Barneverntiltakene er svært ulike, fra mindre omfattende
hjelpetiltak til omsorgsovertakelser. Noen tiltak er derfor betydelig dyrere
enn andre. Det er en del av den barnevernfaglige beslutningen at man også
vurderer kostnaden ved tiltaket opp mot hvor godt tiltaket vil være for det
enkelte barn. Barnevernsektorens særtrekk og gruppens sårbarhet må
hensyntas i reguleringen av sektoren. Det er viktig at vi får en tilstrekkelig
investering i barnevernsbarna, samfunnsøkonomisk sett. Kommunenes og statens
finansieringsansvar bør gjenspeile dette. Det er kommunen som har ansvaret
for å sette i verk hjelpetiltak, fatte midlertidige vedtak i akuttsituasjoner
og fremme saker for fylkesnemnda.”
“Det er ikke jeg som gjentar meg
selv, det er Proppen”, legger Anna til, og fortsetter:
“Ved eventuell faglig uenighet mellom kommune og statlig regional
myndighet er det kommunen som har det avgjørende ordet med hensyn til
hvilken type tiltak barnet har behov for, herunder om barnet har behov for
plassering i institusjon. I den grad det er uenighet mellom stat og kommune om
hvilken type tiltak barnet har behov for, er det kommunens vurdering som skal være
avgjørende. Når det gjelder det faglige utredningsansvaret, er det bred støtte
i høringsrunden til at statlig barnevern ikke lenger skal bidra med faglig
hjelp.”
“Her er jeg litt uskikkelig, Mary.
Her bryter jeg min egen intensjon. Jeg skulle jo bare ha med hva det kommunale
barnevernet skal gjøre. Men i høringsrunden, og som er siteret i Proppen, fant
jeg NOBOs innvendinger så adekvate at jeg måtte ha dette med. For NOBO skriver
i høringsnotatet at, og jeg siterer: ‘Det
må som følge av denne omleggingen (statlig barnevern ikke lenger skal bidra
med faglig hjelp, min merknad)
overføres vesentlige stillingsressurser fra Bufetat til kommunebarnevernet.’
Fikk du det med deg, Mary? ‘Vesentlige stillingshjemler fra Bufetat til
kommunebarnevernet!’”
Anna fortsetter etter en ørliten
pause:
“NOBO viser til evalueringen av forvaltningsreformen og fremhever blant
annet at; ‘det er lagt opp til en top-down tilnærming til kunnskaps- og
tiltaksutvikling der kunnskapen skal produseres i forskningsmiljøer og
formidles til praksisfeltet.’”
"Stebarnet". Ellevte del:
ellevte del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
...........fortsettelse
...............fortsettelse følger...................
Anna betyr mye for Mary. Anna kan mye, Anna leser alltid alt
nytt. Kommer gjerne med tidskriftet, det lille røde heftet: Norges
Barnevernsamband. Abonnerer på det privat. Der hun har gulet ut det hun finner
viktig. Mary vet at hun tar artiklene med seg på arbeid, kopierer dem opp, gir
dem til de ansatte, sier de må lese, noen ganger leser hun høyt for dem. Vil at flokken
skal være oppdaterte, være kunnskapsrike, være årvåkne på dette svært krevende,
svært sensitive fagfeltet. Anna som mener at utdanningene ikke er gode nok. På
langt nær gode nok. Det bør vært fem års studie, veiene må skilles underveis.
De som ønsker å utdanne seg til miljøterapeuter, den ene veien. De som ønsker å
utdanne seg for å gå inn i førstelinjetjenesten i kommunalt barnevern, en annen
vei. Fordypning i begge områder er en nødvendighet, mener Anna. De som skal inn
i den kommunale tjenesten må drilles i fag i kombinasjon med juss, på
formuleringskunnskap, skiftlig og ikke minst muntlig. Drilles i å forklare seg
i gode faglige vendinger, i respekt for familiemedlemmer, advokater og
nemnd/domstol. Kunne presentere sitt fag, sitt skjønn, sin vurdering og
konklusjon. Kunne stå imot utrivelige, sleipe og manipulerende spørsmål fra
private parters advokater. Forresten, akkurat det siste her, har bedret seg de
siste årene, mener Anna. Dette har Anna sagt til Mary. Advokatene til private
parter er blitt flinkere, ordentligere.
Mary har også erfart det, men hun har
liksom ikke kommet på det, blitt det besvisst, før Anna setter ord på det.
Noe her. Anna blir hennes viktigste
fagkyndige. Anna får Mary til å reflektere på et høyere nivå enn hun klarer
alene. Noe i den retning.
“Nei, nå gir du deg, Mary”, sier hun
til seg selv. Hun blir plutselig bevisst hva hun holder på med. Sentimental og
selvdevaluerende?
“Du klarer deg godt selv, du Mary.
Anna og du utfyller hverandre. Det er det dere gjør! Mary, nå må du jobbe! Det
banker på døren din, hører du ikke?
Mary rister kroppen sin, rister seg
ut av tankeverdenen, hører det banker på døren.
“Kom inn”, roper Mary mens hun kikker
på klokken. Herregud! Klokken er ett. Hun skulle ha vært på …., herregud.
“Unnskyld meg, men jeg må stikke, jeg
skulle vært på - husker ikke hvilken type møte, men husker hvor jeg skal. Jeg
skulle vært der for en halv time siden”, sier hun til han som kom.
“Javel”, sier Hans smilende.
Hans er Marys eneste mannlige
konsulent. Sjarmerende fyr. Flink.
“Jeg ville bare spørre om du ville
spise med oss, vi spiser sent i dag. Du vet det ikke, men vi har nettopp tatt
oss av en kompleks sak. Hastesak i dag. Vi regnet ikke med deg, vi forstod det
var alvorlig i Øyer. Noe med Anna, stemmer det? Men vil du spise med oss? Så
oppdaterer vi deg i saken?”.
“Ja, jeg kommer, må bare ned på møtet
og informere om hvorfor jeg ikke kom, og at jeg ikke kan delta. Takk, Hans. Jeg
kommer om tre minutter, tiden det tar å springe fire etasjer ned og opp igjen
og si tre setninger til møtedeltakerne i et møte jeg ikke husker hva handler
om, akkurat nå".
På vei ned trappene ser Mary på
mobilen at det er kommet inn flere meldinger og e-poster. En av meldingene er
fra Aftenbladet, som ber henne lese e-posten de har sendt, og svare på noen
spørsmål. De er interessert i innlegget hennes. Hun åpner e-posten og leser at
debattinnlegget hennes kommer i avisen i morgen på side to og tre som en
gjestekommentar. De har et par spørsmål, der det ene er om hun har et nyere
bilde av seg?
Mary begynner å skjelve. Tar seg
sammen. Kjenner smilet komme. Hei, hei, hei, hei, smiler mer og mer. Smiler så
mye at det blir helt kjekt. Hipp hurra! Gjestekommentar i Aftenbladet i morgen,
torsdag. Da må hun lese det opp for sine ansatte når de spiser nå. Så kjekt, så
himla kjekt. Mary kjenner seg stolt. Hun stormer innom møtet og skaper kun uro
med sitt besøk. Får sagt de må lese avisen i morgen, og stormer opp igjen, inn
på kontoret sitt. Skriver ut innlegget. Springer til kopirommet og henter det,
stormer inn til de ansatte på spiserommet. Hele Mary stråler og sier;
“Nå må dere høre!”, sier hun og
vifter med de par tre arkene. Dette kommer på side to og tre i Aftenbladet i
morgen - som gjestekommentar.
“Barnevern for hvem? “ Mary leser overskriften høyt og
langsomt i det hun setter seg.
“Dette skrev jeg i går kveld, sendte
det i e-post i natt. I morgen kommer det i avisen, er det ikke stilig?”
Så er Mary klar. Hun har satt seg ved
enden av bordet. Ser alle ansiktene. De ser avventende ut. De er stille.
Stolte, syns Mary:
“Barnevernet skal være en hjelpende hånd, sier barneminister Solveig
Horne. Samtidig sier barnevernekspert Mons Oppedal at barnevernet bryter
menneskerettighetene, ut fra dokumenter han har hatt tilgang til. Det som
kvalifiserer for omsorgsovertakelser er omsorgssvikt, vold og overgrep, sier
barneministeren, og legger til at hun er opptatt av at barnevernet har bred
tillit i befolkningen.
Hadde alvorlige barnevernsaker vært lettvinte, så kunne en akseptert
utsagnene til dem begge.
Omsorgsovertakelser og akutte
plasseringer er aldri lettvinte saker. På alle barnevernkontor blir disse
sakene grundig undersøkt, diskutert, drøftet, vurdert og til sist konkludert.
Utdanningene til de som arbeider på barnevernkontorene har dreid seg om å lære
hva omsorgssvikt er, om hva omsorgssvikt gjør med barn, om å forebygge
omsorgssvikt og å avdekke omsorgssvikt ved å gripe inn i den private sfære med
hjemmel i lov. Barnevernloven er en brutal lov. Når barneministeren snakker om
en hjelpende hånd, så er hun i det landskapet som heter hjelpetiltak, den
ikkebrutale delen.
Barnevernlovens kompleksitet er
ubehagelig. Alle ønsker å være i den enden av loven som å prøve tiltak i
familien utgjør. Her gjøres det mye godt arbeid. I den andre enden av loven
ligger tvangstiltakene. Ikke mange har lyst å forholde seg til denne enden. Den
er for forferdelig. Den bryter med det vi opplever som det menneskelige.
Umenneskeligheten kommer inn. Skiller babyer fra foreldrene!
Jeg har sett babyer som snur seg bort
fra mor og far. Jeg har sett babyer som visner hen av mangel på stimulering.
Den samme babyen som vender seg bort fra moren, har jeg sett kvikne til i møte
med en tilfeldig person. Brutalt å se på, men likevel sant. Da haster det å
finne nye omsorgspersoner. I spebarnssaker går det ikke fort nok, slik det er i
dag. Barnevernansatte må gjøre flere ting samtidig. En kan ikke prøve først det
ene så det andre i barnets første leveår. Barnet må ha stabil og god omsorg fra
dag èn. Det forstår alle. Fra en konkluderer til en sak blir behandlet i
fylkesnemnda kan det gå flere måneder. Babyen har ikke tid å vente på nye
omsorgsgivere. Fordi vilkårene for akuttvedtakene er så strenge - det skal være
fare for barnet - er det vanskelig å få medhold i akuttvedtak. Det er
sannheten.
Når en så får medhold av fylkesnemnd og tingrett, og aviser lokalt lager
storsak med krigsoverskrifter, vekkes til live alle mulige slags tanker om det
forferdelige barnevernet. Noe her.
Noe her blir forferdelig feil, og det
opprører meg. Vil vi ha barnevernloven vår, eller vil vi ikke? Vil vi at noen
utdanner seg og ønsker å jobbe for å beskytte barn? Eller vil vi ikke ha dem, barnevernarbeiderne?
De sover ikke om natten når slike saker kommer til kontorene. Disse sakene er
akkurat så brutale som de er – og likevel må vi handle. Menneskerettighetene
virker. Barnet skal få en sjanse til livet, til utvikling.
Foreldrene som mister omsorg må ivaretas på en mye, mye bedre måte enn
til nå i Norge. Det burde ikke være barnevernet som skulle ta vare på dem, det
burde vært familievernet. Foreldre som mister omsorg for barnet sitt/barna sine
må få lov å hate barnevernet.
Barnevern er politikk. Barnevernpolitikken i Norge er ikke god nok. Skal
barnevernet kunne ha tillitt og høy grad av jurisdiksjon må det satses på
barnevernet i kommunene. Det er i kommunene sakene finnes. Fokuset er alltid
barnet. Menneskerettigheten til de nyfødte barna er det sentrale.
Aftenbladets sin reportasje fredag 19. juni 2015 bidrar ikke til å vekke
bred tillit i befolkningen. Krigsoverskrifter på førstesiden om at ”barnet har
ikke behov for å møte sine foreldre” er forferdelig lesning. Når det står slik,
tatt ut av en større sammenheng, vekker det opprørende følelser. Å fatte vedtak
om akuttplassering av nyfødte spedbarn er opprørende. Barnevernsjefene i Norge
må av og til fatte slike vedtak. De er aldri lettvinte.
I Norge har vi en lov som åpner opp
for at spedbarn kan bli skilt fra sine biologiske foreldre. Politisk er det
bestemt at alle kommuner i Norge skal ha en barneverntjeneste med en
administrasjon og en leder som kan fatte akutte vedtak, gyldige i 48 timer, før
den overprøves av en jurist i fylkesnemnda. Den akutte plasseringen skal
beskytte barnet for fare. Definisjonen av fare er et skjønnspørsmål ut fra
faglige vurderinger. En må da ha kunnskap om hva som er fare for et nyfødt
spedbarn. Når det kastes inn mistillit til de kommunale barnevernsjefene, som
er de ansvarlige for sin tjeneste, så er det alvorlig. Etater som nylig har
begynt å melde saker til barnevernet, kan trekke seg tilbake igjen. Gjemme seg
igjen. Eksempler er legene, helsesøstrene, barnehagene.
Diskusjonen om barnevernet i Norge må ha en annen retning enn
følelsesladede reportasjer, såkalt sosialpornografi. For diskusjonen trengs.
Flott at barnevernsjef Gunnar Toresen i Stavanger kom på banen i den nå
aktuelle saken. Det syns jeg er en god strategi.
Når utsagn som at menneskerettighetene brytes, hvem tenker en på da?
Mange, nesten alle, tenker på foreldrene. ‘Det beste for barn er å voksne opp
hos sine biologiske foreldre’, sier loven. Vi som arbeider i barnevernet
erfarer at det ikke alltid stemmer. Noen foreldre klarer av ulike årsaker ikke
å gi barnet god nok omsorg.
Kan vi tenke oss sentre i Norge, der
nybakte foreldre får hjelp og veiledning under kontinuerlig observasjon i
inntil et år. At vi har til disposisjon 50 til 100, kanskje flere, slike
plasser til en hver tid i Norge? Vil vi klare å ivareta menneskerettighetene
til barnet på en slik måte?
Hva så dersom et brudd eventuelt kommer, at omsorgsovertakelsen må skje
og barnet er blitt ett år, og tilknytningsprosessen ikke har kommet trygt i
gang slik den skulle, fordi det er for mye utrygghet og uro for barnet på
senteret som hadde som mål å la foreldrene få prøve seg.
Dette er så komplekst. Med all respekt.
Mary Hatlem
barnevernsjef”
Kapittel 5
Mary Hatlem har satt seg godt til rette i sofakroken hos Anna
og Anders. Det er torsdag. Det er tidlig kveld. Mary har hatt en lang
arbeidsdag. Full av flere ting enn barn i nød, nye meldinger og pompøse
advokater. Unnskyld, men av og til er de det, advokatene.
I dag stod Mary Hatlems innlegg i
Aftenbladet, som gjestekommentar. Mary har ikke snakket med Anna i dag. Mary
vet ikke om Anna vet noe. Til nå har ikke Anna og ikke Anders sagt noe.
Mary er i et dilemma. Kan hun snakke
om gleden ved å ha fått innlegget sitt på trykk? Når Anna sitter her
uforskammet frisk, men dog sykemeldt etter et sammenbrudd eller hva det nå var
for noe? Kan hun si: “Jeg er så stolt, Anna”. Og fort legge til at; “takket
være deg Anna kan jeg skrive som jeg skrev”.
For nå har hun kommet på hvorfor hun
brått hadde stoff til et innlegg. Det var Anna som hadde bedt henne lese
reportasjene om et nyfødt barn som ble flyttet fra foreldrene på fødestuen.
Aftenbladet hadde brukt side opp og side ned. På førstesiden hadde det stått
med krigsoverskrift det som hadde utløst harmen hos Anna. Det som hun hadde
måttet kaste ut noen ord om, til Mary.
Kan hun si: “Takk, takk, Anna, du er
min store heltinne, uten deg, så vet jeg ikke”.
Mary er usikker. Ikke ofte er hun
det. Men Anna har noe ved seg som gjør at hun er avventende. Som om dette ikke
er den dagen hun skal gjøre så mye av seg. Nesten som hun smiler, Anna. Er i
alle fall ikke syk. Ikke utslått.
Mary sier ikke noe om noe innlegg i
avisen.
*
Abonner på:
Innlegg (Atom)