tirsdag 16. februar 2016

"Stebarnet". Femte del:


                             
  ”STEBARNET”
            femte del 

Forfatter: Else Karin Bukkøy





...........fortsettelse


Hver onsdag er det barnevernmøte, da samles alle. Sytten barnevernkonsulenter, tjuetre tusen innbyggere, barnerik kommune. Mangler minst seks konsulenter. En konsulent per tusen innbyggere kunne vært en mal. Selv om det også er for få, har Anna tenkt. Alle skal møtes en dag i uken, har Anna bestemt. Etter en time kan noen gå. De som arbeider med oppfølging av fosterbarn kan gå til et eget møte sammen med sin førstekonsulent. De som skal gjennomføre undersøkelser blir igjen, sammen med de som gir tiltakene til barn og foreldre. Anna leser opp tallet på ukas meldinger.
“Femten nye meldinger siste uken”, sier hun.
Anna ser det som skjer. Kroppene som liksom faller sammen, ansiktene som et øyeblikk får et drag over seg. Alle tar seg fort sammen. Dette har de snakket om mange ganger. Det hender det er uker der det er fem meldinger, men også tyve meldinger. Snittet er seks - syv meldinger i uken, tilsammen ca trehundreogfemti i året, etter Annas telling. De fleste meldingene kommer fra barneverntjenestene selv, foreldre som flytter over kommunegrensene i håp om å slippe unna barnevernet, men også meldinger av eget tiltak i Øyer kommune. Noen foreldre drar til slutt til Spania i desperasjon, selv om det er sjelden. Googler vi oss selv, pleier Anna si, så mister vi nattesøvnen, så det må dere ikke gjøre. Særlig lederne er utsatt. Svartelistingen er intens. Nettrollene sover ikke. De flinkeste ansatte slutter hele tiden, orker ikke mer. Rømmer, og kommer aldri tilbake. Til sist er det bestefar som skriker ut sin fortvilelse og bestemor som trakasserer den nytilsatte barnevernkonsulenten på tjuesju på sms, eller står utenfor hovedinngangen til barneverntjenesten, bak en stolpe, og kommer frem når konsulenten er alene på vei hjem til familien, til eget barn. Det er nettopp det de får høre. “Hva om noen kom og tok fra deg ditt barn, hva!!! Vi vet hvor du bor!” Alt dette må vi vite folkens, sier Anna på møter, det er vår jobb å vite om hva vi gjør, vi gjør forferdelige ting. Jeg sier det en gang til. Vi må si det til hverandre ofte. Vi tar barn fra foreldrene, fra besteforeldrene, fra søsken. Det er det vi gjør. Selv om det nå er fylkesnemndene som avgjør om det vi har skrevet i sakene våre og fortalt nemnda, skal få medhold. Uten oss hadde ikke fylkesnemndene noen sak. Dette må vi aldri glemme. Så!
“Vil du Aud lese meldingene i dag? Jeg leste gjennom dem i går kveld, har gjort meg noen tanker, men vil høre deres”, sier Anna.
            “Anonym melding”, sier Aud, og leser:
“Nå orker jeg ikke se mer på det som skjer i hjemmet til en tidligere venninne av meg. Hun har tre barn. Hun er sid på flasken, for å si det sånn. Faren er nordsjøarbeider, er lenge borte og mye hjemme. Sånn har de det. Når han er hjemme drikker han også mye. Han slår også, han slår både kone og ungene. Det er helt sikkert. Dette vet jeg. Jeg velger å være anonym, ellers blir det bare et helvete etterpå. Akkurat nå er mannen ute i Nordsjøen, så det kan være lurt å gå på besøk nå med en gang, så treffer dere moren alene uten mannen. Men gå der på formiddagen, på ettermiddagen er hun pussa, nesten hver dag. Hun jobber ikke, har arbeidsavklaringspenger.”
“Åpnes eller åpnes ikke”? Aud løfter blikket og ser oss inn i ansiktene rundt det store ovale bordet. Det er lett å lese hva hun mener.
“Åpnes”, sier koret.
“Enda en anonym melding”, sier Aud og leser:
“Dersom det er nødvendig kan det røpes hvem jeg er. Jeg er farmor. Jeg er bekymret for sønnen min sin sønn. Sønnen min er alene med gutten. Moren har reist fra dem. Sønnen min er ikke snill med gutten. Gutten har plass i barnehagen, men faren leverer han ikke når han selv ikke skal på jobb, han jobber skift. Jeg syns faren er alt for striks med gutten. Fiker til han rett som det er. Jeg får ikke lov å blande meg inn, men det er ikke godt dette”.
“Farmoren oppgir mobilnummeret sitt”, sier Aud.
Åpnes”?
“Åpnes, og den som får saken ringer farmor og kaller henne inn til kontoret. Jeg kan være med på samtalen”, sier Anna.
“Melding fra barneverntjenesten i nabokommunene”, sier Aud, og begynner med å si:
“Blablabla, litt byråkratisk info”, sier hun og leser:
“Mor med to barn, flytter over til deres kommune om fjorten dager og vi ber dere av den grunn kontakte oss når dere har gått gjennom denne noe korte beskrivelsen av familiens utfordringer. Familien flytter fra et godt hjelpetiltak i vår kommune, som vi hadde tro på kunne hjelpe familien. Det er bekymringsfullt at familien flytter.”
Aud ser opp. Søker blikket til Anna.
“Trenger jeg lese alt?”
“Nei, jeg har lest. Denne åpnes”, sier Anna.
“Neste melding, fra en av barnehagene”, sier Aud, og leser:
“Per fortalte på torsdag at pappa slår tissen sin mot en fille. Vi ringte barnevernsjef Anna Øyer for å be om råd, hun bad oss bruke barnesamtalen og prøve å få Per til å fortelle mer. Det har vi gjort, og det kommer frem at Per er redd for far, vi siterer: ‘for pappa er slem, han slår med tissen, han skriker til mamma, av og til låser han døren på badet og da blir eg redd for han tar tissen inn i munnen min av og til og det liker eg ikkje, så banker eg på døra og mamma roper og pappa roper og skriker, men han låser opp. Noen ganger er ikkje mamma der, da hjelper det ikkje å rope’.”
Aud stopper. Svelger. Er blek nå. Så leser hun:
“På spørsmål fra pedagogen i barnehagen om hva Per gjorde når mamma ikke var hjemme, svarte Per: ‘Da må eg suge like til det det kvite tisset kommer og det er ekkelt altså’.”
Aud rykker i kroppen, hun krummer seg. Lener seg framover. Vil hun kaste opp?
“Hvor gammel er Per?”, spør en av konsulentene?
“Fire”, svarer en av de andre. “Sa du ikke det, Aud?”



                                                          *



Anna ser hva som skjer med Aud, med dem alle. Dette må de gjennom. Aud har vært her nesten like lenge som Anna. Anna vet at Aud er særlig beveget når mulige seksuelle overgrepssaker behandles. Barn utsatt for seksuelle overgrep. Kanskje er de utsatt, viktig å tenke kanskje. Dette må jo undersøkes. Anna tenkte allerede i går kveld på hvem hun vil sette sammen i gruppen som skal undersøke denne saken. Hun tenkte på det i natt, våknet klokken fire i natt, lys våken, kunne bare stå opp. Gruppen må settes sammen av åtte personer, to på hver operasjon, som skal foregå parallelt. Per har en søster. Mor, far, Per og søsteren har hver sine to ansatte fra barneverntjenesten når første kontakten skjer. Anna har satt seg selv opp sammen med Beate for å snakke med faren. Beate vet det ikke enda. Beate er sterk. Anna blir flau når hun tenker slik. For Beate er sterk like til hun ikke er sterk lenger, da slutter hun. I barneverntjenesten. De slutter alltid etter noen år.
Undersøkelsesmodellen de bruker i slike saker, er god, krevende for alle, men god, tenker Anna. De har god erfaring med den. Brukt den de siste årene. Har tett samarbeid med Barnehuset. Og politiet selvsagt. Politiet avgjør om de vil starte først. En anonymisert utgave av meldingen leveres politiet umiddelbart. Ofte ønsker politiet at barneverntjenesten starter. Noen ganger starter politiet. Da fordi politiet har tanker om at det kan finnes bevistmaterialer i hjemmet. Politiet sa i går at Anna skulle få svar i dag, etter deres morgenmøte.
“Skal begynne på skolen til neste år, altså snart fem år”, svarer Aud og spør:
“Åpnes”?
Tydelig at Aud har ordnet stemmen sin, kroppen sin, hun sitter helt rak og spør om den skal åpnes. Skal slike saker ikke åpnes? Er det nødvendig å stille spørsmålet? Dette er galskapen vi sitter begravd i, tenker Anna fort. Tro om rådmannen skjønner dette? Sist rådmannen sa noe til henne om beslutninger i barnevernet, sa hun at "du har jo advokatene i disse sakene".
“Jammen, jeg spør ikke advokatene om hva vi skal gjøre i disse sakene, trodde du det?”, repliserte Anna da?
“Vi har jo advokatene for å bruke dem”, sa rådmannen.
Anna forklarte igjen at det er hun som tar beslutningene, ikke advokatene.
“Advokatene blir orientert når akutte saker er gjennomført”, sa Anna.

Herregud! Det ble avslørende for rådmannen dette, og hun visste det ikke. Rådmannen visste ikke det. Dette har ikke rådmannen innsikt i. Rådmannen tror alt er anderledes enn det er. Det er alvorlig, tenker Anna. Rådmannen liker henne sannsynligvis ikke og rådmannen vil aldri vise henne noe som ligner på litt ydmykhet, spørre etter, undre seg litt, spørre om det er så ille som Anna gir uttrykk for. Anna skulle i tilfelle svart at det var mye, mye verre.
“Åpnes”.
“Melding fra politiet”, sier Aud, og leser:
“Gutt 12 år har begått hærverk på en bensinstasjon, stjålet, ødelagt, knust en vindusrute inne. Ble tatt på fersken med verktøy i inderlommene på en stor jakke. Han ble holdt tilbake av en av de ansatte på bensinstasjonen, politiet ble oppringt og kom umiddelbart. Klokken var tolv på dagen. Gutten hadde også utøvd vold mot den ansatte, som likevel hadde klart å få gutten til ro. Gutten hadde begynt å gråte da han skjønte han ikke kom seg løs.”
“Åpnes?”
“Åpnes”.

Og så videre og så videre, hver uke, strømmen av meldinger. Over femtito tusen meldinger i året i lille Norge.



                                         *



Noen få meldinger blir ikke åpnet. De inneholder helt åpenbare hevnmotiv eller hendelser som ikke sorterer under mulig alvorlig svikt. Anna er opptatt av at det er bedre å åpne meldingene, enn å ta sjansen på at det ikke er noe. Det at noen melder fra, betyr at noen er alvorlig bekymret. Det er jo kun barneverntjenesten, av alle tjenestene i en kommune, som med hjemmel i lov kan gripe inn i den private sfære, mot foreldrenes vilje og samtykke. For å undersøke. Noen vil kalle det dyneløfting. Få ut informasjon fra både leger og andre. Viser det seg at det ikke er alvorlige forhold, slik barneverntjenesten vurderer det, som er språkdrakten i denne type saker, ja, så er det i alle fall undersøkt. Flinke barnevernkonsulenter kan klare å få foreldre til å falle til ro igjen etterpå. Foreldre flest forstår at barneverntjenesten må undersøke når noen er bekymret. Barneverntjenesten kan jo ikke vite! Barneverntjenesten kjenner ikke familien! Slår faren? Slår moren? Mor og far er fulle, eller er de ikke? Og barna? Hvordan har barna det? Blir de vanskjøttet?
“For noe sprøyt ville moren hennes ha sagt”, tenker Anna.
Du må da forstå, Anna, at foreldre som har blitt utsatt for det ene og det andre, aldri ville påført sine egne barn noe lignende!”
Så skråsikker er moren hennes om slikt. Det nyttet aldri å forklare moren at det er tvert om. Anna gav det opp tidlig. Men det Anna har lært av moren sin, er at moren representerer folk flest. Folk flest tror at det du som barn har vært utsatt for aldri vil bli overført til neste generasjon, altså til egne barn.
Det ufattelige skal ikke forstås, har Anna tenkt. Det ufattelige vil en ikke ha, det kostes bort. Det er for vanskelig å tro på! Anna husker svarene til helsesøstrene, informantene i masteroppgaven hennes. Legitimiteten er ikke høy. Helsesøstrene melder ikke til barnevernet. De har ikke tillit til at barneverntjenesten kan gjøre noen forskjell. De ansatte i barneverntjenestene slutter hele tiden og de er unge og uerfarne. Dessuten er barnevernkonsulentene ikke gode på samarbeid. Svarene var nedslående.
            Anna sin bekymring er at alle de flinke barnevernkonsulentene forsvinner så alt for ofte og alt for hyppig fra barneverntjenestene. De orker ikke mer. To år og fire måneder er visstnok gjennomsnittlig fartstid i kommunalt barnevern i Norge. Da er de borte. Og de kommer ikke tilbake. Mange fòr til Bufetat i “glanstiden” i 2004, da Bufetat, det såkalte statlige barnevernet, lokket til seg alle de flinkeste fra kommunene og gav dem opplæring i alt det kommunene selv behøvde opplæring i. Da Bufetat, noen år senere, plutselig husket på at de egentlig ikke skulle holde på med all denne veiledningen etter all denne opplæringen i alle disse ferdigheter gjennom mange år, som ikke var lovpålagte tiltak fra Bufetat altså, og sluttet med det, med nesten alt. Da var de kommunale barneverntjenestene utmattet.
Tror du de flinke videreutdannede folkene kom tilbake til kommunene med all kunnskapen sin? Nei, nei.
“Nei, er du gal, Øyer, aldri i livet om jeg kommer tilbake til den sprø hverdagen i den kommunale barneverntjenesten. Aldri mer, da må det skje noe dramatisk”.
“Som hva da?”, spør Øyer?
“Alt for mange barn per konsulent”, er alltid det første svaret. Deretter mangel på status, forståelse, ivaretakelse, avansementsmuligheter, mangel på tiltak, penger, satsing.
“I barneverntjenesten i kommunen er det kun jaget jeg husker. Jeg kan ikke utsette meg for det en gang til. Jeg mistet nattesøvnen i flere år. Drømte om barna om nettene. Nøden de levde i. Drømte om at noen ville ta meg, ta oss, ramme familien min. Jeg var ofte redd. Vi fikk ingen veiledning av proffe, vi jobbet oss i hel”.



.....................fortsettelse følger.................