femte del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
...........fortsettelse
Hver onsdag er det barnevernmøte, da samles alle. Sytten
barnevernkonsulenter, tjuetre tusen innbyggere, barnerik kommune. Mangler minst
seks konsulenter. En konsulent per tusen innbyggere kunne vært en mal. Selv om
det også er for få, har Anna tenkt. Alle skal møtes en dag i uken, har Anna
bestemt. Etter en time kan noen gå. De som arbeider med oppfølging av
fosterbarn kan gå til et eget møte sammen med sin førstekonsulent. De som skal
gjennomføre undersøkelser blir igjen, sammen med de som gir tiltakene til barn
og foreldre. Anna leser opp tallet på ukas meldinger.
“Femten nye meldinger siste uken”,
sier hun.
Anna ser det som skjer. Kroppene som
liksom faller sammen, ansiktene som et øyeblikk får et drag over seg. Alle tar
seg fort sammen. Dette har de snakket om mange ganger. Det hender det er uker
der det er fem meldinger, men også tyve meldinger. Snittet er seks - syv
meldinger i uken, tilsammen ca trehundreogfemti i året, etter Annas telling. De
fleste meldingene kommer fra barneverntjenestene selv, foreldre som flytter
over kommunegrensene i håp om å slippe unna barnevernet, men også meldinger av
eget tiltak i Øyer kommune. Noen foreldre drar til slutt til Spania i
desperasjon, selv om det er sjelden. Googler vi oss selv, pleier Anna si, så
mister vi nattesøvnen, så det må dere ikke gjøre. Særlig lederne er utsatt.
Svartelistingen er intens. Nettrollene sover ikke. De flinkeste ansatte slutter
hele tiden, orker ikke mer. Rømmer, og kommer aldri tilbake. Til sist er det
bestefar som skriker ut sin fortvilelse og bestemor som trakasserer den
nytilsatte barnevernkonsulenten på tjuesju på sms, eller står utenfor
hovedinngangen til barneverntjenesten, bak en stolpe, og kommer frem når
konsulenten er alene på vei hjem til familien, til eget barn. Det er nettopp
det de får høre. “Hva om noen kom og tok
fra deg ditt barn, hva!!! Vi vet hvor du bor!” Alt dette må vi vite
folkens, sier Anna på møter, det er vår jobb å vite om hva vi gjør, vi gjør
forferdelige ting. Jeg sier det en gang til. Vi må si det til hverandre ofte.
Vi tar barn fra foreldrene, fra besteforeldrene, fra søsken. Det er det vi
gjør. Selv om det nå er fylkesnemndene som avgjør om det vi har skrevet i
sakene våre og fortalt nemnda, skal få medhold. Uten oss hadde ikke
fylkesnemndene noen sak. Dette må vi aldri glemme. Så!
“Vil du Aud lese meldingene i dag?
Jeg leste gjennom dem i går kveld, har gjort meg noen tanker, men vil høre
deres”, sier Anna.
“Anonym
melding”, sier Aud, og leser:
“Nå orker jeg ikke se mer på det som skjer i hjemmet til en tidligere
venninne av meg. Hun har tre barn. Hun er sid på flasken, for å si det sånn.
Faren er nordsjøarbeider, er lenge
borte og mye hjemme. Sånn har de
det. Når han er hjemme drikker han også mye. Han slår også, han slår både kone
og ungene. Det er helt sikkert. Dette vet jeg. Jeg velger å være anonym, ellers
blir det bare et helvete etterpå. Akkurat nå er mannen ute i Nordsjøen, så det
kan være lurt å gå på besøk nå med en gang, så treffer dere moren alene uten
mannen. Men gå der på formiddagen, på ettermiddagen er hun pussa, nesten hver
dag. Hun jobber ikke, har arbeidsavklaringspenger.”
“Åpnes eller åpnes ikke”? Aud løfter
blikket og ser oss inn i ansiktene rundt det store ovale bordet. Det er lett å
lese hva hun mener.
“Åpnes”, sier koret.
“Enda en anonym melding”, sier Aud og
leser:
“Dersom det er nødvendig kan det røpes hvem jeg er. Jeg er farmor. Jeg er
bekymret for sønnen min sin sønn. Sønnen min er alene med gutten. Moren har
reist fra dem. Sønnen min er ikke
snill med gutten. Gutten har plass i barnehagen, men faren leverer han ikke når
han selv ikke skal på jobb, han jobber skift. Jeg syns faren er alt for striks
med gutten. Fiker til han rett som det er.
Jeg får ikke lov å blande meg inn, men det er ikke godt dette”.
“Farmoren oppgir mobilnummeret sitt”,
sier Aud.
“Åpnes”?
“Åpnes, og den som får saken ringer
farmor og kaller henne inn til kontoret. Jeg kan være med på samtalen”, sier
Anna.
“Melding fra barneverntjenesten i
nabokommunene”, sier Aud, og begynner med å si:
“Blablabla, litt byråkratisk info”,
sier hun og leser:
“Mor med to barn, flytter over til deres kommune om fjorten dager og vi
ber dere av den grunn kontakte oss når dere har gått gjennom denne noe korte
beskrivelsen av familiens utfordringer. Familien flytter fra et godt hjelpetiltak
i vår kommune, som vi hadde tro på
kunne hjelpe familien. Det er bekymringsfullt at familien flytter.”
Aud ser opp. Søker blikket til Anna.
“Trenger jeg lese alt?”
“Nei, jeg har lest. Denne åpnes”, sier Anna.
“Neste melding, fra en av
barnehagene”, sier Aud, og leser:
“Per fortalte på torsdag at pappa slår tissen sin mot en fille. Vi ringte
barnevernsjef Anna Øyer for å be om råd, hun bad oss bruke barnesamtalen og
prøve å få Per til å fortelle mer. Det har vi gjort, og det kommer frem at Per
er redd for far, vi siterer: ‘for pappa er slem, han slår med tissen, han
skriker til mamma, av og til låser han døren på badet og da blir eg redd for
han tar tissen inn i munnen min av og til og det liker eg ikkje, så banker eg
på døra og mamma roper og pappa roper og skriker, men han låser opp. Noen
ganger er ikkje mamma der, da hjelper det ikkje å rope’.”
Aud stopper. Svelger. Er blek nå. Så
leser hun:
“På spørsmål fra pedagogen i barnehagen om hva Per gjorde når mamma ikke
var hjemme, svarte Per: ‘Da må eg suge like til det det kvite tisset kommer og
det er ekkelt altså’.”
Aud rykker i kroppen, hun krummer
seg. Lener seg framover. Vil hun kaste opp?
“Hvor gammel er Per?”, spør en av
konsulentene?
“Fire”, svarer en av de andre. “Sa du
ikke det, Aud?”
*
Anna ser hva som skjer med Aud, med dem alle. Dette må de
gjennom. Aud har vært her nesten like lenge som Anna. Anna vet at Aud er særlig
beveget når mulige seksuelle overgrepssaker behandles. Barn utsatt for
seksuelle overgrep. Kanskje er de utsatt, viktig å tenke kanskje. Dette må jo undersøkes. Anna tenkte allerede i går kveld på hvem hun vil sette sammen i gruppen som skal
undersøke denne saken. Hun tenkte på det i natt, våknet klokken fire i natt,
lys våken, kunne bare stå opp. Gruppen må settes sammen av åtte personer, to på
hver operasjon, som skal foregå parallelt. Per har en søster. Mor, far, Per og
søsteren har hver sine to ansatte fra barneverntjenesten når første kontakten
skjer. Anna har satt seg selv opp sammen med Beate for å snakke med faren.
Beate vet det ikke enda. Beate er sterk. Anna blir flau når hun tenker slik.
For Beate er sterk like til hun ikke er sterk lenger, da slutter hun. I
barneverntjenesten. De slutter alltid etter noen år.
Undersøkelsesmodellen de bruker i
slike saker, er god, krevende for alle, men god, tenker Anna. De har god
erfaring med den. Brukt den de siste årene. Har tett samarbeid med Barnehuset.
Og politiet selvsagt. Politiet avgjør om de vil starte først. En anonymisert
utgave av meldingen leveres politiet umiddelbart. Ofte ønsker politiet at
barneverntjenesten starter. Noen ganger starter politiet. Da fordi politiet har
tanker om at det kan finnes bevistmaterialer i hjemmet. Politiet sa i går at
Anna skulle få svar i dag, etter deres morgenmøte.
“Skal begynne på skolen til neste år, altså snart fem år”, svarer Aud og
spør:
“Åpnes”?
Tydelig at Aud har ordnet stemmen
sin, kroppen sin, hun sitter helt rak og spør om den skal åpnes. Skal slike
saker ikke åpnes? Er det nødvendig å stille spørsmålet? Dette er galskapen vi
sitter begravd i, tenker Anna fort. Tro om rådmannen skjønner dette? Sist
rådmannen sa noe til henne om beslutninger i barnevernet, sa hun at "du har jo
advokatene i disse sakene".
“Jammen, jeg spør ikke advokatene om
hva vi skal gjøre i disse sakene, trodde du det?”, repliserte Anna da?
“Vi har jo advokatene for å bruke
dem”, sa rådmannen.
Anna forklarte igjen at det er hun
som tar beslutningene, ikke advokatene.
“Advokatene blir orientert når akutte
saker er gjennomført”, sa Anna.
Herregud! Det ble avslørende for rådmannen dette, og hun
visste det ikke. Rådmannen visste ikke det. Dette har ikke rådmannen innsikt i.
Rådmannen tror alt er anderledes enn det er. Det er alvorlig, tenker Anna.
Rådmannen liker henne sannsynligvis ikke og rådmannen vil aldri vise henne noe
som ligner på litt ydmykhet, spørre etter, undre seg litt, spørre om det er så
ille som Anna gir uttrykk for. Anna skulle i tilfelle svart at det var mye, mye verre.
“Åpnes”.
“Melding fra politiet”, sier Aud, og
leser:
“Gutt 12 år har begått hærverk på en bensinstasjon, stjålet, ødelagt,
knust en vindusrute inne. Ble tatt på fersken med verktøy i inderlommene på en
stor jakke. Han ble holdt tilbake av en av de ansatte på bensinstasjonen,
politiet ble oppringt og kom umiddelbart. Klokken var tolv på dagen. Gutten
hadde også utøvd vold mot den ansatte, som likevel hadde klart å få gutten til
ro. Gutten hadde begynt å gråte da han skjønte han ikke kom seg løs.”
“Åpnes?”
“Åpnes”.
Og så videre og så videre, hver uke, strømmen av meldinger.
Over femtito tusen meldinger i året i lille Norge.
*
Noen få meldinger blir ikke åpnet. De inneholder helt
åpenbare hevnmotiv eller hendelser som ikke sorterer under mulig alvorlig
svikt. Anna er opptatt av at det er bedre å åpne meldingene, enn å ta
sjansen på at det ikke er noe. Det at noen melder fra, betyr at noen er
alvorlig bekymret. Det er jo kun
barneverntjenesten, av alle tjenestene i en kommune, som med hjemmel i lov kan
gripe inn i den private sfære, mot foreldrenes vilje og samtykke. For å
undersøke. Noen vil kalle det dyneløfting. Få ut informasjon fra både leger og
andre. Viser det seg at det ikke er alvorlige forhold, slik barneverntjenesten
vurderer det, som er språkdrakten i denne type saker, ja, så er det i alle fall undersøkt. Flinke barnevernkonsulenter
kan klare å få foreldre til å falle til ro igjen etterpå. Foreldre flest
forstår at barneverntjenesten må undersøke når noen er bekymret.
Barneverntjenesten kan jo ikke vite! Barneverntjenesten kjenner ikke familien!
Slår faren? Slår moren? Mor og far er fulle, eller er de ikke? Og barna?
Hvordan har barna det? Blir de vanskjøttet?
“For noe sprøyt ville moren hennes ha sagt”, tenker Anna.
“Du
må da forstå, Anna, at foreldre som har blitt utsatt for det ene og det andre,
aldri ville påført sine egne barn noe lignende!”
Så skråsikker er moren hennes om
slikt. Det nyttet aldri å forklare moren at det er tvert om. Anna gav det opp
tidlig. Men det Anna har lært av moren sin, er at moren representerer folk flest.
Folk flest tror at det du som barn har vært utsatt for aldri vil bli overført
til neste generasjon, altså til egne barn.
Det ufattelige skal ikke forstås, har
Anna tenkt. Det ufattelige vil en ikke ha, det kostes bort. Det er for
vanskelig å tro på! Anna husker svarene til helsesøstrene, informantene i
masteroppgaven hennes. Legitimiteten er ikke høy. Helsesøstrene melder ikke til
barnevernet. De har ikke tillit til at barneverntjenesten kan gjøre noen
forskjell. De ansatte i barneverntjenestene slutter hele tiden og de er unge og
uerfarne. Dessuten er barnevernkonsulentene ikke gode på samarbeid. Svarene var
nedslående.
Anna sin
bekymring er at alle de flinke barnevernkonsulentene forsvinner så alt for ofte
og alt for hyppig fra barneverntjenestene. De orker ikke mer. To år og fire
måneder er visstnok gjennomsnittlig fartstid i kommunalt barnevern i Norge. Da
er de borte. Og de kommer ikke tilbake. Mange fòr til Bufetat i “glanstiden” i
2004, da Bufetat, det såkalte statlige barnevernet, lokket til seg alle de
flinkeste fra kommunene og gav dem opplæring i alt det kommunene selv behøvde
opplæring i. Da Bufetat, noen år senere, plutselig husket på at de egentlig
ikke skulle holde på med all denne veiledningen etter all denne opplæringen i
alle disse ferdigheter gjennom mange år, som ikke var lovpålagte tiltak fra
Bufetat altså, og sluttet med det, med nesten alt. Da var de kommunale
barneverntjenestene utmattet.
Tror du de flinke videreutdannede
folkene kom tilbake til kommunene med all kunnskapen sin? Nei, nei.
“Nei, er du gal, Øyer, aldri i livet
om jeg kommer tilbake til den sprø hverdagen i den kommunale
barneverntjenesten. Aldri mer, da må det skje noe dramatisk”.
“Som hva da?”, spør Øyer?
“Alt for mange barn per konsulent”,
er alltid det første svaret. Deretter mangel på status, forståelse,
ivaretakelse, avansementsmuligheter, mangel på tiltak, penger, satsing.
“I barneverntjenesten i kommunen er
det kun jaget jeg husker. Jeg kan ikke utsette meg for det en gang til. Jeg
mistet nattesøvnen i flere år. Drømte om barna om nettene. Nøden de levde i.
Drømte om at noen ville ta meg, ta oss, ramme familien min. Jeg var ofte redd.
Vi fikk ingen veiledning av proffe, vi jobbet oss i hel”.