torsdag 18. februar 2016

"Stebarnet". Niende del:

                             
  ”STEBARNET”
            niende del 

Forfatter: Else Karin Bukkøy



...........fortsettelse

Går det an? Kan en leder være så fjern? Ikke et spørsmål om hvordan Annas oppførsel var. Ikke et tilbud om å komme oppom kontoret. Motta litt detaljer. Gått litt gjennom utfordringene akkurat nå. Aud fikk ikke en gang fortalt Per av det var enda en ny alvorlig sak på gang, at to barn var plasserte i natt.

Aud visste ikke at Anna hadde snakket med Per i går tidlig og fortalt han om situasjonen innen da. Sett i lys av dette, er det sjokkerende atferd Per utviser. I barneverntjenester er situasjonen innen i går morges, veldig lenge siden. Akkurat som i politiet.



                                                          *



Anna ble sykemeldt, fjorten dager. Aud styrer barneverntjenesten. Mary Hatlem er sint. Hun hadde invitert seg selv til et møte med Aud. Hun vil spørre Aud om hvor mange saker hver ansatt i Øyer kommune har. Hun vil etterlyse fagforeningen, Fellesorganisasjonen (FO) lokalt, kanskje fylkeslaget. Hvor er fagforeningen vår? Hvor i helvete er fagforeningen vår?
            “Det er ikke mulig for meg, Mary, å snakke om dette nå. Jeg må konsentrere meg om å styre skuta her. Beklager, Mary”, sa Aud.
            “Det er jeg som skal beklage”, Aud, “jeg blir bare så opprørt. Jeg var og besøkte Anna i går kveld. Anders er en fin fyr, han tar godt vare på henne. Hun er nok snart på plass igjen, men situasjonen hennes her i kommunen bekymrer meg”, sa Mary.



                                                                      *



Mary Hatlem har en noe mindre kommune å være barnevernsjef i. Hun har også vært barnevernsjef noe lenger enn Anna Øyer, i to kommuner. Hun likte Anna straks hun møtte henne for første gang. Anna hadde rost henne for noe hun hadde skrevet i avisen, et debattinnlegg, for minst ti år siden. Anna hadde kommet bort til henne i en pause. Det var på den årlig samlingen hos Fylkesmannen. De pleide å presenterte seg med navn og kommune. Anna var da nylig ansatt som barnevernsjef i Øyer.
                      

                         


Kapittel 4



Mary Hatlem lukker kontordøren sin. Hun sitter i fjerde etasje i rådhuset. Har en utrolig utsikt. Det er juli, første juli. Det er onsdag. Ute skinner solen. Flere vinduer er litt åpne. For å få gjennomtrekk. Hjørnekontor. Stort. Her har hun vært sjef i over tolv år. Hun kom fra en større kommune. Deilig å få en noe mindre størrelse. Faren hennes hadde vært helse- og sosialsjef her. Hun kjenner mange, kjenner forholdene, har fått rimelig god lønn, mer enn hun hadde i den større kommunen. Bedre enn barnevernsjefer flest. Barnevernsjefen i Stavanger har ikke over syvhundre tusen, det vet hun. Hun mener han hadde sekshundreogfemti i 2014.
“Med hundreogtretti konsulenter under seg, og en tjeneste som …”,, sa han.
Lavstatusen skriker etter oss, har Mary ofte tenkt. Akkurat det orker hun ikke å gjøre noe mer med. Hun har bestemt seg for å være oppdatert på faget. Mary bruker mye tid på å oppdatere seg faglig. Mastergraden hun begynte på samtidig som Anna, gav hun opp. Hun fikk for mye plunder i privatlivet sitt. De måtte til Bergen. Anna reiste alene i flere år. Anna fortalte at hun jobbet opp og avspasserte. Søkte ikke om en krone i støtte fra sin arbeidsplass. Dette har hun fortalt Mary. Fikk heller ikke en krone i forhøyet lønn da masteren var et faktum. Argumentet var at det ikke stod noe om mastergrad i barnevern i utlysningsteksten den gang hun ble ansatt. Intet krav om at barnevernsjefen burde ha en mastergrad. Studie på deltid i tillegg til full jobb. Fem år tok det. Anders støttet henne. Anders er et funn, intet mindre, tenker Mary og kjenner på en misunnelse.
Det fikk våge seg, tenkte hun da hun kastet inn håndkleet midt i utdanningen, etter cirka to år. Mary klarer seg, har en videreutdanning i familieterapi, som hun flotter seg med av og til. Næringssjefen i kommunen har nok ikke under syvhundretusen i årslønn, bare for å ta et eksempel. Eller økonomisjefen.

Så mye skjer nå, tenker Mary. Hun kjenner hun skjelver. Forstår ikke helt hvorfor. Det er ikke godt nok dette vi holder på med, tenker hun. Mangelen på fosterhjem nå i 2015 er kanskje det alvorligste. Spesielt tenker hun på jenta de overtok omsorgen for for to år siden, bare fem år gammel da. Hun bor enda i beredskapshjemmet. Akkurat henne tenker Mary ofte på.
Vi kaller henne Pia. Jenta har vært utsatt for seksuelle overgrep, av sin egen far. Har fortalt i dommeravhør på Barnehuset om hva faren gjorde. Veldig sjelden forteller barna mer enn noen vage korte setninger, og derfor får barneverntjenestene og politiet ikke sikker dokumentasjon. Saker må henlegges og i verste fall må barna tilbake til overgriper. I denne saken var det anderledes. Pia var klokkeklar og hadde mange detaljer med i forklaringen. Ingen tvilte på jenta. Jenta som gråt da hun forstod at hun ikke fikk flytte i et endelige fosterhjemmet før hun skulle begynne på skolen. Hun hadde ventet så lenge allerede. Nå skal hun opp i andre klasse snart, tenker Mary. Det har blitt juli. Herregud! Juli!

Egentlig har hun ikke tid til at Anna er satt ut. Mary har mange oppgaver utenom jobben som barnevernsjef. Hagen hennes er svær og hun elsker å holde høy standard i den. I juni vokser alt fælt fort. Gresset, blomstene, til og med mosen. Hun har barnebarn som hun vil besøke. Hytta på fjellet som hun elsker om sommeren. Være helt alene. Lese, skrive, drikke vin, hvit først og deretter rød. Aldri noe annet.
Og Anna? Hva var det som skjedde med Anna. Hva utløser slik atferd? Hva er det Anna har vært utsatt for? Hvorfor nå? Det er ikke mer enn to uker siden Anna var i storform, engasjert og glad. Hun fortalte en solskinnshistorie, om fostergutten som klarte å fullføre videregående skole og bestod fagprøven. Snekker eller tømmermann eller hva det nå heter. Anna fortalte om akuttvedtaket den gang, da han var elleve eller tolv. Om hysteriet i hjemmet. Om søsteren hans som sa at det var akkurat det som kom til å skje, at moren kom til å klikke. “Nå klikker hun”, sa søsteren på fjorten, da Anna og fagleder Aud hentet gutten ut av hjemmet. Der politiet lå i beredskap bak noen busker i en sving, avtalt på forhånd, og Akutt-teamet fra Distriktspsykiatrisk senter var med for å ivareta foreldrene og søsteren, etter at Anna og Aud og gutten var borte.
“En kan aldri vite hva som møter oss, ikke sant Mary?”, hadde Anna sagt.
Moren klikket ikke, fortalte Anna. Både moren og faren samarbeidet med barneverntjenesten, med den nye skolen og med fosterhjemmet, som etter en del frem og tilbake fikk gutten til seg, og som tok vare på han til han fikk fagbrevet sitt, tyve år gammel. Anna anbefalte den gang at gutten skulle ha samvær hver tredje helg med foreldrene, fra fredag til søndag, klokken sytten i begge ender. Den eneste gangen hun har anbefalt så hyppig samvær for et fosterbarn, hadde Anna fortalt. Nettopp fordi faren og moren var som de var. De samarbeidet, de gjorde så godt de kunne. De forstod at gutten deres var gutten deres. Og alltid ville være gutten deres. De var slike foreldre som en kunne få lyst å ta med seg hjem, styrke dem over hodet og si; “så, så, det vil gå bra”, fortalte Anna. Det ville ikke forstyrre gutten for mye med så hyppig samvær, hadde hun tenkt. Dette fortalte hun i sin partsforklaring både i fylkesnemnda og i tingretten. Foreldrene måtte jo, for syns skyld, anke nemndas vedtak. Advokatene er flink til å anbefale sin klienter nettopp dette. Money, money. Og slik ble det.
Det stemte det hun hadde tenkt om samværet. Det var bra for gutten. Det fungerte. Var aldri noe tull. Kjekk sak. Som ender i en solskinnshistorie, Mary. Anna var så stolt. Mary hadde klappet henne på hodet, av alle ting og sagt; “så, så, Anna”. Anna som fortsatte. Fortalte at foreldrene etter hvert uttrykte glede for at gutten deres hadde det godt i fosterhjemmet. Gutten ble flinkere på skolen. Ville noe med livet sitt. Han sa det også. Fostermor var et funn av en dame, hun ivaretok også foreldrene til gutten, fortalte Anna. Fosterfaren bare hørte hun om, men okay han også, hadde Anna fortalt. Oppglødd sa hun:
“Vi spiller en forskjell, Mary”. “Vi spiller en fordømt forskjell”.



                                              *



Mary bestemmer seg for å bruke litt tid på Anna. Hun vil besøke henne annen hver ettermiddag/kveld. Til hun blir friskmeldt. Hun vil finne ut hvem Anna er. Anna er alltid sparsom med opplysninger om seg selv og sitt. Hun fremstår alltid glad og lykkelig, ja, faktisk lykkelig. Skjeldent lykkelig. Som om hun ikke har bekymringer, at hun aldri har bekymringer. Var det, er det korrekt? Dette må hun finne ut av.
Faktum er at det Anna er opptatt av og snakker om, er engasjert i, er det Mary som publiserer, for å si det sånn. Mary kvekker til i det samme hun tenker tanken. Så avhengig hun er blitt av Anna! Anna representerer faget. Det er Anna som er gjesteforeleser på Universitetet for sosionomstudentene. Anna har mastergrad i barnevern. Det har ikke hun, Mary, likevel er det hun som utad, gjennom mediene, i aviser først og fremst, som igjen og igjen forsøker å få i gang offentlige debatter i regionen, i landet. Det er Mary som raser i Kommunenes Sentralforbund sin avis, da tvisteløsningsnemnda ble oppfunnet. Da innholdet i rundskrivet fra departementet fra 2007 begynte å gå opp for barneverntjenestene. Bergen kommune som har ment mye om dette. Mary Hatlem ble avbildet svart og fæl i avisene. Alltid svart og fæl på bilder. Som om de elsker engasjementet hennes, i alle fall fotografene, engasjementet som hun låner hos Anna. Hun har alltid den dype rynken i pannen ned mellom øyenbrynene, og panneluggen som stritter og hendene som peker eller er utstrekte, i alle fall i bruk. Alt er med. Anna er stolt av Mary. Det har hun sagt så ofte.
“Og det er så urettferdig at de har disse forferdelige bildene av deg, Mary”, pleier Anna å si.
“Munnvikene dine går nedover og all ting, på bildene”, sier Anna.
“Du er så fin i virkeligheten, Mary. Hvorfor disse fæle bildene?”
Og nå ligger hun der. Hjemme hos Anders. De to, pluss en hund og en katt, og visstnok flere barnebarn enn Mary greier å holde orden på. Utslått. En fantastisk leder. De ansatte hos henne får ikke rost henne nok. Anna har klart det nesten umulige; å få opp gjennomsnittstiden for konsulentene i barneverntjenesten, i sin kommune. De slutter ikke. De ansatte blir, selv om de i perioder ikke sover om nettene når det stormer som verst i sakene deres.



                                                          *

.................fortsettelse følger.......................