søndag 13. mars 2016

Den store misforståelsen?  

Det var smekkfullt på Sting nede, på KåKå, under debatten om "Glassjenta", torsdagskvelden. Flesteparten kvinner. Mitt innlegg viste seg å provosere mange. Jeg ble overrasket da jeg skjønte grunnen: Det viste seg at fagutdannelse som jeg har stort fokus på, ble oppfattet til å stå i sterk kontrast til å være menneskelig med hjertevarme og empati!

Er det virkelig slik? At fordi om vi er utdannet til å behandle mennesker i alle situasjoner, det være seg sykepleiere, leger, psykologer, advokater, barnevernpedagoger, sosionomer, lærere, politi, prester osv, ikke er egnet til å vise hjertevarme og empati?

fredag 11. mars 2016

Omsorgssviktens mange ansikt!  

Mitt innlegg i debatten torsdagskvelden på KÅKÅ.


Overskriften: Hva vil vi med det norske barnevernet, og hvorfor virker det ikke for glassjenter?

”Glassjenta” ”Ida” har vært utsatt for offentlig omsorgssvikt. Det er forferdelig!

Vi må slå fast at alt gjekk galt. Spørsmålet er; Korleis kunne det skje?

Slikt skjer når systemene sviktar totalt. Ansvar pulveriseres. Den som får all kritikk i slike saker er den kommunale barneverntjenesten med barnevernsjefen i spissen. Legitimiteten til barneverntjenestene blir ikkje bedre med slike hendelser som om ”Glassjenta” Ida. Barnevernloven er heilt klar på at det er den kommunale barneverntjenesten som skal følgja opp barn og unge så lenge dei er under offentlig omsorg.

I Proposisjonen 106 L (2012-2013) Endringer i barnevernloven, på side 25 står det:
         ”Barna barnevernet møter har ofte svært komplekse utfordringer. Barneverntjenesten har derfor en viktig og krevende oppgave når de skal gi hjelp som er til barnets beste. For å gi treffsikker hjelp kreves solide utredninger av det enkelte barns situasjon”.

Når vi ser på denne formuleringen og veit om nøden i dei kommunale barneverntjenestene, så ser ein allerede her at forståelsen, for denne vanvittig vanskelige oppgaven som barnevern er, ikke er der. Rådmennene, kommunalsjefane, lokalpolitikarane må kursast, i alle fall kvart fjerde år, etter kvart nye kommunestyrevalg.

Kven er barnevernsjefar? Korleis hentes dei inn, hvilke kvalifikasjoner har dei? Korleis er lederevnene deira? Barnevernsjefar som var i kommuner for to år siden, er kanskje skiftet ut med nye? Vakansen i barneverntjenester er stor.

Vakanse betyr at stillingar er ledige heile tida. Dei ansatte sluttar, orkar ikkje meir. Nye søkjarar er ofte nyutdanna, unge kvinner, som regel. Dei unge kvinnene får barn, ett, to, tre - som betyr stort behov for vikarar. Vikarane er unge nyutdanna. Ein runddans. Slike runddansar kan være farlige for enkeltbarn i barnevern og familiane deira.

Korleis skal vi greia å byggja opp ein arbeidsstokk med lang erfaring i kommunale barnevernstjenester på samme måte som i Bufetat? For Bufetat har mange svært erfarne og dyktige barnevernarbeidarar.

Uansett kor mykje vi kavar ute i dei kommunale barneverntjenestene så komme ikkje dei flinke folka i Bufetat tilbake. Dei blei skremte og dei slutta. Dei komme ikkje tilbake fordi dei veit dei komme til å drukna i arbeid, til dårligare lønn.
I kommunale barneverntjenester er det ikkje uvanlig å ha ansvar for over 30 barn til ei kvar tid.
Det seier seg sjøl at det ikkje er mulig med ”solide utredningar av det enkelte barns situasjon”.
Dette er ein grov svikt i systemet.

Gjennomsnittstida for ansatte i kommunalt barnevern i Norge er visstnok 2,4 år.
Det er alvorlig!

Det er jo i barneverntjenesten alt begynner. Bufetat hadde ikkje hatt eit barn å jobba med dersom ikkje dei kommunale barneverntjenestene hadde søkt tiltak fra dei!

Tiltakene Bufetat skal gi er; beredskapsheimar, fosterheimar og institusjonsplassar. Og vi forventar at tilbudene skal vera av beste sort. Kun det besta er godt nok for dei sårbare barna i barnevernet.

Eg kritiserer systemene. Barnevernlova legg opp til at det er høg bevissthet i kommunane om alt det dei kommunale barneverntjenestene skal ha ansvar for.

Eg skreiv eit debattinnlegg i Aftenbladet rett etter at eg hadde lest reportasjen om ”Glassjenta”.

For brått var eg tilbake på BUA i 1993. Eg mintes enkeltsaker, eg kjente igjen hjelpeløsheten ved å stå overfor sjuke og omsorgssvikta ungdommar.

Det begynte med et sjokk. Eg blei ansatt i fast stilling som miljøterapeut på BUA. På BUA tok vi imot glassjenter- og gutter. Dette hadde ikkje eg erfaring med. Og ikkje kunnskap om. Og ikkje faglig utdanning i.
Eg var ufaglært på BUA.
Eg var der i fem år. Studerte barnevern i tillegg.
I studietida foreslo eg at ingen ufaglærte måtte få jobba med så skada barn. Barn som var ”gitt opp” av ei bygd av ein bydel, av barnevern, skole, PPT, politi, BUPA og foreldre. ”Alle”! Så skal det ikkje være faglig kompetente terapeuter på institusjonar barna blir plassert på?

Det opprørte meg! Og eg var aleina.
Reportasjen om ”Glassjenta” henta alt det gamle opp i meg. Eg huska brått den eine etter den andre ungdommen. Noken ligna veldig mykje på denne ”nye” ”glassjenta”.
Begrepet traumatisert blei ikkje mykje brukt. Begrepet atferdsproblem var sentralt.
Det var mange ufaglærte, dei fleste menn, enkelte gongar var det reine ”cowboy”-virksomheten. Noken var såkalt ”kule”, dei fleste unge menn. Det skumle med dei kule, var at dei kunne sette reglar til sides, i ein slags allianse med ungdommen, reglar vi var blitt enige om på møter. Eg var ufaglært, mine meiningar slo ikkje gjennom.

Eg ser på det som systemsvikt når ufaglærte får lov å jobba i tvangsinstitusjonar. Slik svikt ser ein også på psykiatriske sjukehuspostar. Det er farlig.

Mine rollemodellar blei ein mann på BUA og lærarane i Møllehagen skolesenter. Dei var velutdanna, omsorgsfulle, rause, rolige, gode pedagoger med stort hjerterom, syns eg.
Så dyktige som dei var, ville eg óg bli. Slik begynte det.

På BUA kom ungdommen gjerna om kvelden, akutt, tatt vare på av barnevernsvakt og politi. Dei vart ikkje ofte vurdert av lege, psykolog eller psykiater ved ankomst.

Bydelspolitiet, eit av dei viktigaste forebyggjande tiltaka vi nyttiggjorde oss av på BUA, forsvant, blei lagt ned. Forstå det den som kan. Det oppsøkjande og forebyggjande bydelspolitiet som ide, vart borte. Nå kom politiet kun når det hadde utvikla seg til stort alvor.

Om vi som nasjon skal fortsetta å overta omsorgen for barn i Norge, så må kun det beste vera godt nok. Det må vera raushet på alt, på beredskaps- og fosterheimar og institusjonar. Vi burde hatt ei tjeneste, lignande heimesjukepleien, der barnevernarbeidarar går inn og avløyser beredskaps- og fosterheimar når det røyner på.

Beredskaps- og fosterheimar bør lønnast av staten, meiner eg.
Vi er forbi den tida da det er kun idealisme som styrer omsorgen for barn som ikkje kan bu hos mor og far. Barna er skada, har store behov. Av beredskaps- og fosterforeldre kreves arbeidsinnsats som kan sammenlignast med eit vanlig omsorgsyrke.

Instituasjonane må vi ha. Noken barn kan ikke bu i beredskaps- og fosterheimar. Dei toler ikke intimiteten som er rundt eit frukostbord i private heimar med ei fostermor og ein fosterfar og kanskje søsken.
Kanskje kan dei flyttast sakte men sikkert til ein fosterheim, tar ein tida til hjelp.

Ideologiane har vært mange gjennom åra. Men det er fælt å tenkja på at for ikkje så mange år siden var ideologien at ungdommane, på BUA og i andre institusjonar i Norge, ikkje skulle ha kontakt med foreldrene sine dei første vekene etter ankomst på instituasjonen, heller ikke vi som var hovedkontaktar for ungdommane skulle kunna innkalla foreldrene til samtaler. Låg det ei slags straff i dette?

”Utløfting” var en annan ideologi, utan å gå inn i dette.

Spørsmålet mitt er:
Kor fort endrar holdningar seg?

Taushetsplikten og Opplysningsplikten:
Problemet med profesjonsbestemt lovkonstruksjon er at det hindrar samhandling mellom offentlige instansar, hevdar journalist og forfattar Jon Gangdal i ein artikkel i 2014. For å nevne helsevesenet så er det ”slik at taushetsplikten er hovedbestemmelse, mens opplysningsplikten er unntaksbestemmelsen under denne”, skriver han.

I masteroppgaven min i barnevern hadde eg fokus på helsesøstrenes holdning til opplysningsplikten til barneverntjenesten. Resultatet var nedslåande:
”Gi heller for få opplysninger til barnevernet om barna og foreldrene, enn for mange”, sa ei av helsesøstrene til meg, at ledaren hennas hadde sagt.

Barneverntjenesten kan kun gi opplysningar til andre forvaltningsorganer når dette ”er nødvendig”… eller ”for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse”.

Barneverntjenesten er ikkje alltid gode til å bruka opplysningsplikten sin i samarbeidet rundt omsorgssvikta barn. Det blir individuelle skjønn som avgjør kor grensene går.

Barnepsykiatrien. Eg har opplevd ein psykolog på barnepsyk som sa han aldri ville sende ei melding til barnevernet, fordi han ikkje ville risikera å vera vitne i ei eventuell fylkesnemndssak.
Eg har som barnevernsjef skrive mange henvisningar og brev og krangla med barne- og ungdomspsykiatrien om enkeltbarn- og unge. Eg har administrert barnevernansatte som sammen med politiet og ungdom har blitt avvist på både legevakt og Ungdomspsyk. Ungdommen vart ikkje oppfatta som psykotisk i det øyeblikket undersøkelsen skjedde. Det hjalp ikkje kva barnevernarbeidaren sa om situasjonen kun timar tidligare. Eg har satt på svære instansmøter, og argumentert for at ungdommen, jente eller gutt, skulle få fleire liggjedøgn på ungdomspsyk. Avvisningane har vært uforståelige for meg.

Og alle har handla om barn i barnevernet.

Før eit barn er plassert i fosterheim, sier barnepsyk at ”omsorgssituasjonen må avklarast, før inntak i psykiatrien”.
Etter at barnet har flytta i fosterheim, sier barnepsyk at barnet må få ro og bu i fosterheimen i alle fall halvtanna år, før barnet tas inn til utredning.
Heri ligg det eg kaller katastrofen for barn i barnevernet. Dei blir avvist fordi dei er barnevernets barn.

Takk!





søndag 6. mars 2016

Debatt!

Jeg er invitert til debatt om norsk barnevern på Kåkå, Stavanger torsdag 10.mars klokken 19.00.
Kåkå - Kverulant Katedralen! på Sting i Stavanger.
Overskriften for debatten er:
     "Hva vil vi med det norske barnevernet, og hvorfor virker det            ikke for glassjenter?"
Jeg er invitert som en av to innledere. Den andre er journalisten Thomas Ergo (journalisten bak "Glassjenta").

Det er smigrende å bli invitert. Jeg har fått ti minutter. Det er ikke mye.
Jeg er bedt om å si noe med utgangspunkt i mitt innlegg i Aftenbladet straks etter reportasjen om "glassjenta".

Jeg har det for øvrig svært travelt for tiden, det blir ikke mye tid til blogg. Det jeg ønsker meg mest er at døgnet har flere timer. Får ikke tid til alt jeg ønsker å bruke tid på! Men jeg er optimist. Det siste er den nye stortingsmeldingen om fosterhjem. Skal bli interessant å følge den saken politisk.

tirsdag 1. mars 2016

Tilbake på post!
Da har jeg hatt vinterferie med et barnebarn og foreldrene. På fjellet i dyp snø, vanvittig nydelig. Vel hjemme finner jeg i lokalavisen, Os & Fusaposten, fra lørdag den 27.02.16, en artikkel om barnevernet som jeg nedenfor gir linken til. Et politisk initiativ av stortings- og kommunepolitikeren fra Os, Laila Reiertsen, Frp. Les!

https://www.google.no/webhp?sourceid=chrome-instant&ion=1&espv=2&ie=UTF-8#q=os+%26+fusaposten-Vil+ha+ressurssenter+for+familier