sjette del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
...........fortsettelse
*
Anna Øyer vet alt dette. Og likevel har hun enda
pågangsmotet. Likevel reiser hun til jobb klokken seks hver morgen. Klargjør
seg og vil utgjøre en forskjell for de barna og de familiene som hun kommer i
kontakt med. Hun blir utskjelt, hun blir hatet, hun blir hetset, hun får ikke
støtte av ledelsen, hun slåss. Men hun får til godt samarbeid med rektorene og
barnehagestyrerne, med rusomsorgen, med psykiatrien, med helsesøstrene og
fysioterapeutene og fritidsklubbene og mange, mange, mange flere, politiet, barnehuset,
ja, til og med de som jobber i det utskjelte Bufetat. Det er ikke de ansattes
feil, det er systemet, direktoratet, ideologiene bestemt av politikerne og kåte
direktoratsfolk som ikke kan barnevern, men økonomi, juss og statsvitenskap
eller noe sånt. Transaksjonskostnader er det noe som heter. Svære pengesummer
går til transaksjonskostnader, anbudsrunder i forhold til institusjonene som
også må finnes i et barnevern. Den svarte, fæle historien på nytt, den som
billigst kan ta imot Per og Karl og Anita, de mottar barna til sin institusjon.
De som jobber på de billigste privatdrevne institusjonene har flere
arbeidstimer per år, altså lavere lønn og mye, mye dårligere pensjonsordninger
enn dem som jobber i statens egne eller ideelle institusjoner. Det er derfor de
kan være billigst i anbudsrunder. I
tillegg må ikke alle være utdannet innen barnevernsfaget. Tenk om ikke alle på
sykehusene er utdannet leger og sjukepleiere? Tenk om de tar inn rørleggere,
snekkere og andre, til og med helt ufaglærte! Men, eller dog, “flinke arbeidsfolk”, som det heter! For
å presse prisen ned, fordi de er ufaglærte i forhold til faget som skal utøves.
At de blir ansatt fordi de er kjekke og villige! Presse prisen ned! Vinne
anbudene med de billigste tilbudene! Om barn som trenger profesjonell
behandling! Som trenger omsorg og ivaretakelse! Som trenger kunnskap om
omsorgssvikt! Kunnskap om hva omsorgssvikt påfører barn. Kunne om ulike
diagnoser med påfølgende mer eller mindre typiske atferd. Behandling av barn og
unge som alle; foreldre, lærere, politi og lokalsamfunn ikke mestrer lenger,
der barnet får det vanskeligere og vanskeligere. Til neste flytting. Ut av
hjemmet, ut av fosterhjemmet, ut av den første institusjonen, tilbake til et
nytt fosterhjem, ny institusjon. Ufaglærte ansatte! Risikere anekdotiske
vurderinger og bevisførsel. Den anekdotiske bevisførselen som synes å
gjennomsyre samfunnet vårt!
Et anekdotisk bevis er en form for tankefeil der en “viten” bygger på et
enkeltstående tilfelle (eventuelt et begrenset antall enkeltstående tilfeller)
som ikke kan bestrides. Beviset er dermed i logisk
forstand et ugyldig argument. Med enkle ord, en generalisering uten faglig
og vitenskaplig grunnlag.
Helt inn i fylkesnemnder og rettsaler
kan en finne spor av anekdotisk bevisførsel i vedtaks- og domsslutninger. Anna
blir kvalm når hun erfarer dette. Argumentasjon som minner om morens utsagn.
Eksemplene er mange og ikke
vanskelige å finne:
“Jeg vet ‘alt’ om psykiske lidelser, jeg kjenner en som…., min kone var…,
min svoger kom seg etter…, og han klarte seg, klarer å være god far for barnet
sitt”.
Står en overfor slikt, kan en snakke
seg blå. Jo flere diagnoser du da som fagperson fyller på, jo hardere blir de
anekdotiske motargumentene.
“Det ble da folk av folk før også!
Dette er farlig når det gjelder vurderinger av om barnet har
det tilfredsstillende eller lever under helsefarlige omsorgsbetingelser.
Faglighet og forskning blir i tillegg
tilsidesatt i økonomiske sammenhenger. Det er dyrt å tro på forskning. Og en
blir ikke husket fordi en trodde på det. Alt handler om økonomi! For det er jo
det dette handler om, ikke sant? Økonomi!
Kunne vi holdt på slik i sykehusene?
Ja, det kunne vi, men til nylig har dette ikke skjedd. Det er dog i ferd med å
snike seg inn over alt, tenker Anna, typisk blå politikk.
Anna blir svart inni seg når hun
tenker slike tanker. Anna kjenner raseri over at de svakeste alltid rammes.
Tvisteløsningsnemnd! Jo, det måtte Norge få. Mener det var i
2010. Fordi det ble så mye trøbbel og krangling om hvem som skulle betale hva.
Per var ikke bare et barn hos barneverntjenesten i kommunen. Han var også barn
hos omsorgstjenesten i kommunen. Han hadde nemlig en diagnose. Per utløste
rettigheter etter flere lovverk. Det er ikke til å spøke med. For da altså, da
må det møter til. Tre, fire fem personer en hel formiddag. Slå fast at det en
egentlig krangler om er hvem som er
betalingsansvarlige. De krangler ikke om hva som er Pers beste. Øyer kommune
tapte tre millioner rundt en 16 år gammel ungdom med atferdsproblem og flere
diagnoser. Fordi ledelsen i Øyer kommune valgte å ikke møte Anna som
barnevernsjef i drøftingene rundt plassering. Enda hun flere ganger inviterte
til det, riktig nok gjennom sin leder, kommunalsjefen. Han ble for feig. Klarte
ikke å stå på, vek unna.
Tvisteløsningsnemnda, oppnevnt av
barnverndepartementet, sa slik Bufetat mente, at omsorgsbudsjettet i kommunen
også hadde et økonomisk ansvar for ungdommen. Det som oversteg den summen, det
“taket” som Bufetat hadde satt for hva et barn av barnevernet med
atferdsvansker skulle koste staten, skulle andre budsjett i kommunen betale.
Det overskytende, diagnosen, bokstavene, måtte kommunen betale over andre
budsjett enn barnevernets. Slikt tar tid, skrekkelig med tid. Det spesielle var
at dersom kommunens omsorgsavdeling hadde søkt staten om å få refundert alt som
oversteg et gitt beløp, så ville kommunen, sett under ett, unngått ektrautgifter på tre millioner. Når
kommunen ikke gjorde som Bufetat sa, støttet av en tett tilknyttet
tvisteløsningsnemnd, og med en barnevernsjef som hadde liten innflytelse i
kommunens administrasjon, så tapte kommunen millioner. Dumt gjort av dem! Anna
Øyers budsjett måtte dekke millionbeløpet. Med krigsoverskrifter i lokalavisen
det året. Det ble dyrt å ignorere barnevernsjefen.
Akkurat det året slapp Anna Øyer å
sitte skolerett overfor ledelsen to ganger i året. Dette året holdt det med en
gang. Var noen i administrasjonen bittelitt flaue? Anna Øyer var utad og i
klagebrevene lojal mot kommunen, skrev lange forklaringer om at dette var
barnevern. Primært barnevern. Anna ringte til departementet og snakket med
damene som hadde laget rundskrivet av 2007 om fordeling av økonomisk ansvar,
der de sa det kanskje ikke var så gjennomtenkt det de hadde laget. At de var
flere enn henne som hadde stilt spørsmål om dette var god bruk av resurser.
Slik kan en holde på. Det er dyrt,
dyrt, og det er tidkrevende, tidkrevende. Anna prøvde å regne ut hvor mye tid
hun brukte på denne ene saken om 16-åringen, og kom frem til at to hele arbeidsuker
totalt ble brukt på saken om penger.
De utsatte familiene og deres barn er alltid utsatt, også i
kommunen. Mye kjekkere med svære byggeanlegg, kulturhus, merkestener som står
lenge etter at ledelse og politikere er borte. Og politikerne som skiftes ut
hvert fjerde år! Smarte rådmenn vet jo presist når de skal fremme komplekse
saker, for å få medhold, det vil si; ikke motta for mange spørsmål. Fordi en
trenger kunnskap og forståelse for politiske irrganger, og mot til å banne i
kjerka, som politiker. Du har ikke alle disse ferdighetene som nyvalgt
kommunestyrerepresentant på ditt første kommunestyremøte. Ikke det andre
heller. Kanskje på det tiende kommunestyremøtet tør du begynne å mene noe høyt.
Dette gjelder selvsagt ikke alle. Noen er født inn i en politisk tradisjon med
høylytte politiske drøftelser over kjøkkenbordene gjennom barndom. De utgjør
ikke flertallet. Derfor vet drevne rådmenn presist når de vil ha gjennom
glanssakene sine. Barn som ikke sover er ikke glanssaker. Det vil ikke stå noe
noen steder om de sårbare barna i kommunen i den perioden rådmannen var rådmann
og politikerne politikere. Derfor må en slåss, og bli upopulær. Ingen liker
barnevernsjefer som snakker høyt om svakheter og ingen liker barnevernsjefer
som skriver i avisene, og ingen liker barnevernsjefer som støtter andre
barnevernsjefer når det brenner.
Rådmennene er feige, og informasjonen
til politikerne er mager. Som i Stavanger, da Tyrkiasaken verserte. Da
Aftenbladet hadde hatt tre journalister på jobb i syv måneder for å avslører at
noen fosterbarn, som var på ferie med fosterforeldrene i Tyrkia, kom seg hjem
igjen til Stavanger for femhundretusen kroner, en kostnad som ingen ville svare
helt klart for. Kanskje er det ikke sant at dette er sant, men det skal ha blitt
fortalt. En kalte det skattebetalernes penger.
Ingen i toppledelsen i Stavanger,
hverken toppolitikere eller toppene i administrasjonen ville fortelle hva de
kronene i detalj ble brukt til. Barnevernsjefen satt igjen som syndebukk. Han
tok sikkert ikke pengene fra egen lomme. Så da så! Da kan en jo tenke seg at
noen i ledelsen i kommunen ikke hadde lyst å ta på seg ansvaret. Stå opp og
skjerme sin barnevernsjef! Hvilken kommuneledelse står opp for sin
barnevernsjef når det spisser seg til? I Horten gjorde de det heller ikke. De
låste døren slik at barnevernsjefen ikke kom seg inn en dag. Er toppledelsen i
Stavanger heldig, så slutter barnevernsjefen. Da blir de vel ferdig med den
saken? Dersom det skulle være slik at noen likevel ikke vil gi slipp på saken,
at den vil dukke opp med jevne mellomrom, at en fortsatt holder på å slå
politisk mynt om saken, hva da? For hva handlet Tyrkiasaken egentlig om?
Inkompetent barnevernsjef? Eller?
Hadde Anna vært barnevernsjefen i
Stavanger hadde hun bedt om å bli satt i varetekt inntil saken var løst i
domstolen. At alle måtte snakke sant. Alle måtte bli stevnet til vitnemål. Alle
måtte bli avhørt. Det er forbundet med streng straff å snakke usant. Sak ble
forberedt av dyktige advokater. Alle fikk forsvarere. At hele saken kunne blitt
belyst i sin helhet. Delikat sak, fordi barn, foreldre, fosterforeldre,
saksbehandlere og deres nærmeste overordnede, tjenesteveiene, kulturen og
manglene ville blitt rullet utover. Ømtålige saker. Sikkert mange ting som ikke
tåler dagens lys. For slik er det i alle barneverntjenester, i alle kommuner.
Skulle fosterbarna i denne presise mediafokuserte saken i det hele tatt fått
lov å reise med sine fosterforeldre til Tyrkia? Et sentralt spørsmål. Det
finnes mange fosterbarn. Fosterforeldrene søker hele tiden om å få ta
fosterbarna med seg til et utland. Anna kjenner ikke Tyrkiasaken annet enn
gjennom media, har ikke hørt noen fortelle henne noen detaljer. Det var derfor
det ikke var vanskelig, rent prinsipielt, å støtte barnevernsjefen i Stavanger.
Som barnevernsjef kommer en ut for så mange vanskelige problemstillinger. Et
som går hyppigst igjen er nettopp spørsmålet fra fosterforeldre om å ta
fosterbarna med seg på ferie til utlandet. Dette må godkjennes skriftlig,
papirene tas med som dokumentasjon. Det kan skje kidnapping, det kan skje
sykdom og smitte, det kan skje ulykker. Fosterforeldrene tar vare på andre sine
barn. Noen fosterforeldrene skulle heller aldri vært godkjente. Kartleggingen
er ikke god nok. Når en klargjør og utreder personer for mulig adopsjonsrett,
er dette strengt fulgt opp av Bufetat. Er ikke sosialrapporten deltajert nok,
god nok, må en utrede ytterligere. Private og detaljerte personlige spørsmål om
personene som ønsker å adoptere blir noterte og vurderte. Undersøke mer, spørre
mer. Det samme gjelder ikke for fosterhjem.
Hvorfor ikke? Hvem kvalifiserer seg
som adoptivforeldre? Hva med å bli fosterforeldre? Er det å bli fosterforeldre
en mindre viktig rolle? Ta vare på andre sine barn?
Begge hjem tar vare på andre sine
barn. Anna Øyer har mange meninger om dette også. Det er så mye som skjer. Det
er så komplekst. Så alt for mange urøynde ansatte, slitne og redde. Klart det
feiles! Det feiles til og med grovt. Det kommunale barnevert er tilfeldig og
uorganisert. Det lever videre på “halv åtte”, som de gamle sa. Til en tar et
svært og nytt grep i Norge, tenker Anna, som aldri stopper å tro på endring. På
Annas arbeidsplass trengs det en dobling av ansatte. God lønn som kan gi
status. Fast og hyppig terapeutisk veiledning til de ansatte for å forebygge
sekundær traumatisering. Bare spør psykolog Per Isdal, han vet mye om å møte
veggen, bli utbrent. Ingen ansatte skal jobbe med mer enn for eksempel tolv
barn til en hver tid, kanskje kun ti barn. I Bufetat hadde de som hadde ansvar
for barn i familiehjem, ekstra forsterket fosterhjem, ansvar for fem barn hver,
til en hver tid. Riktig nok ble dette skviset etter hvert som feilsatsingen av
og i Bufetat kom til overflaten. Men slik var det i flere år mens de ute i
kommune satt med ansvar for trettifem barn, kanskje førti barn. Alene. Noen av
disse var fosterbarn.
Nye undersøkelser utføres av de samme
slitne ansatte. Ikke mer enn halvparten av undersøkelsessakene fører til vedtak
om tiltak, enten fordi manglene i hjemmet ikke kom inn under barnevernlovens
bestemmelser, eller fordi de gjorde det, men foreldrene ønsket ikke å ta imot
tiltak. Undersøkelsene må være grundige. Loven er slik at den skiller mellom
forebygging på to nivåer. Det ene er forebygging i forhold til ytterligere
utvikling av enda ikke alvorlig omsorgssvikt. Det andre er forebygging av
omsorgsovertakelse. Handler det om det sistnevnte så kan en kanskje snart
pålegge foreldrene tiltak i form av tvangsvedtak fattet av fylkesnemnda. Dette
er ikke innført i Norge enda. Anna er usikker på hvilken betydning en slik ny
innføring i loven vil ha for barn som ikke sover. Når det blir innført, kan
ikke foreldrene velge bort tiltaket, fordi det da umiddelbart blir forberedt
omsorgsovertakelsessak. Anna tenker at å pålegge foreldre tiltak de ikke vil
ha, er et dårlig utgangspunkt for tiltak og endring hos foreldrene. Så har Anna
tenkt, fordi hun ønsker å være positiv til nye politiske grep, at det kan jo
hende noen foreldrene endrer standpunkt? Dersom noen endrer standpunkt gjennom
tvangsvedtak, er det jo dog noe? Dessuten kan slikt arves eller det kan smitte.
Det kan ryktes at det er greit, og kanskje til og med lurt for foreldre som
strever, å ta imot hjelp fra barneverntjenesten, at det hjelper? En kan jo
aldri vite!
Men hindrer det omsorgsovertakelser?
Kan det ikke heller bli at barna får enda senere hjelp? At de faktisk bør ha
noen nye omsorgsgivere nå? At det haster? Omsorgsovertakelser er jo
midlertidige! Barna kan tilbakeføres! Foreldrene kan ta reelt grep, endre seg!
Dersom barna ikke allerede er alvorlig skadet før omsorgsovertakelsen, kan det
jo tenkes at de faktisk kan tilbakeføres. Men alt dette handler jo om tidlig
intervensjon, som det heter. Komme tidlig inn med tiltak! I Danmark flyttes for
øvrig nesten ingen små barn ut av hjemmene. Dersom det er sant. Der har en
visstnok funnet andre løsninger. Den norske barnevernloven er streng, det skal
ikke mer til enn at det er sannsynlig at Per og Kari lever under omsorgssvikt,
for å kunne få medhold i fylkesnemnda. Da må en selvsagt ha utelukket at
hjelpetiltak vil bedre omsorgen. Det må også være til barnets beste med en
omplassering! Dersom det vurderes at barnet har det godt nok akkurat nå, men at
det vil være overveiende fare for at det ikke blir godt nok i fremtid, skal
barnet flyttes ut av hjemmet, står det i loven. Det skilles mellom sannsynlig
fare og overveiende fare. Det er tre personer som avgjør disse sakene i
fylkesnemnda. En jurist, en fagkyndig og ett allminnelig medlem, som det heter.
Avgjørelsen ligger hos nemnda. Men nemnda har ingen sak uten at
barneverntjenesten har fremmet en. Viktig å holde orden på slikt. Overveiende
er noe helt annet enn sannsynlig. Anna smatter ofte på disse begrepene. Sier
dem høyt til seg selv tidlig på morgenene og til de ansatte på barnevernmøtene
eller når en og en er innom kontoret hennes for å få støtte, hjelp, trøst eller
pålegg om å endre noe, utføre noe vanskelig og krevende. Vil at de også skal
smatte på begrepene. Er det overveiende fare for dette barnet, eller er det kun
fare. Jussens ord. Skjønn. Legalitetsprinsippet. En kan gripe inn med hjemmel i
lov. En kan ikke gripe inn uten hjemmel i lov. Like fordømt blir det skjønn.
Noen jurister i nemndene prøver å gå motstrøms. De gir ikke medhold til
kommunene uten at det er ekstreme tilstander. De til og med lokker de
alminnelige medlemmene med seg i sin iver i å gå motstrøms. Legger opp til
anekdotiske vurderinger. Jo, jo, Anna vet at det skjer. Anna har vært sentral i
sentrale sirkler lenge, vet om mye. Nabo-Trine som var sosionom og ble jurist,
senere advokat, kan fortelle både det ene og det andre. Sladder. “Alle” vet
hvilke nemndsledere som ikke gir medhold i flest antall saker i de tolv
nemndene i Norge. Anna har ikke hørt at det er en i de fleste av disse tolv
nemndene, bare at de finnes. Det karekteristiske med dem er at det kan synes
som om de har som mål, å holde antall saker som får medhold, nede. Statistisk
sett. Nå er det visst åtte av ti saker som får medhold i fylkesnemnda. Tar en
med seg tingretten også, er visst tallet syv av ti.
Det statistikken ikke sier noe om, er
hvor mange av sakene som ikke fikk medhold i fylkesnemnda i første omgang, fikk
det i en ny sak en tid etter. Noen saker kommer nemlig tilbake en time etter,
en uke etter, et år etter, det varierer, vet Anna. Dette er en mulig skjult
statistikk. For i Anna sin kunnskap, i Anna sin praksis og erfaring, inkludert
ryktebørsen, har hundre av hundre saker fått medhold gjennom de snart elleve
årene hun har vært barnevernsjef. Anna pleier å si til sine ansatte at de har
fått medhold i alle sakene sine. Eller sagt på en annen måte. Barna ble til
sist fanget opp. Noen barn måtte bare vente fryktelig mye lenger på hjelpen enn
andre. Noen få av dem hadde flyttet til en annen kommune, men likevel blitt
fanget opp der. Bekymringsmeldinger mellom kommunene er regelen nå.
“Det hender vi snakker litt sammen i
lukkede rom”, sier Anna. “På tvers av kommunegrensene. Det kommer som oftest an
på nemndslederen, er vi enige om. Nemndslederen er sentral. Han og hun lyttes
til. Mange nemndsledere er dyktige, de aller fleste. Svært dyktige”, gjentar
Anna.
