"Stebarnet". Åttende del:
åttende del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
...........fortsettelse
*
Han går etter faren. Faren sjangler seg innover mot sentrum.
Gutten er fem år. Av og til småspringer han for å nå igjen faren. Prøver å
finne hånden til faren for å holde i den. Faren rister den lille hånden bort.
Han er aggressiv i kroppsspråket. Senere samme natt melder en taxisjåfør fra
til politiet at han hadde kjørt tre svært berusede menn og en kvinne og et lite
barn i fire-fem-årsalderen til en adresse. Politiet rykket ut og tok hånd om
gutten. Faren, moren og ungen var kjent for politiet. Politiet hadde kontaktet
sosialtjenesten. Hadde gjort det flere ganger tidligere. Moren fant de ikke.
Mormor fikk omsorgsrollen den natten. Dagen etter ble gutten levert tilbake til
mor som var edru nå.
Anna Øyer fikk historien fra Trine Hafstad. Naboen. Trine var
tillitsvalgt og brukte en halv time for å “tømme” seg hver gang hun møtte Anna,
den gang. Var det kanskje også denne lille historien som utløste
oppmerksomheten? Hos Anna? Hun satt eller stod rolig og lyttet. Hørte
historiene til Trine. Hørte om den sprø arbeidshverdagen. De ufattelige
tragediene, om alle barna de ikke fikk tid til å hjelpe. De tok kun de
alvorligste sakene. De som presset mest, de som “alle” kjente til.
Om natten kom de - barna.
Anna åpner øynene. Ser rett inn i ansiktet til Mary. Sier til
Mary at gutten prøver å få tak i hånden til pappaen, men pappaen slår hånden
bort.
“Mary, du må
rykke ut og finne pappaen og gutten, de er ute på gaten et sted og gutten er så
liten. Mary, du må finne gutten. Han er ikke fem år enda. Moren døde og faren
er full, hele tiden full. De går og går ute og det regner og blåser og snart
kommer vinteren, Mary. Du må bare skynde deg, alt du kan”.
“Anna, klarer du å sette deg opp
litt?” Mary tar henne forsiktig på skuldrene. Er redd for å gjøre noe feil.
Anna er ute av kontroll.
“Klarer du å reise kroppen din?”,
sier hun. “Se her har jeg våtservietter i vesken min, ta et par, tørk deg på
kinnet, så skal jeg tørke av klærne dine. Jeg har tilfeldigvis en veske med noe
klær bak i bilen nede, har ikke ryddet ut av bilen etter turen forrige onsdag
og torsdag. Pinlig, men sant. Bra at jeg har noen klær til deg. Jeg skal gå ned
i bilen og hente dem. Dette går bra, Anna, reiser du deg opp? Bare reis deg opp
slik at vi får stelt deg litt, vi må vaske litt her, rydde litt, dette går
bra”.
“Mary, har
du funnet faren”?
“Bare reis
deg opp først”, sier Mary.
Og Anna
reiser seg opp. Ser nedover seg, ser gulvet der hun har ligget, gulorange
veske, biter, mørkerøde og lysegrønne, slim, mye, mye. Hun koster av seg på den
ene siden. Slimet oppkast strykes nedover jakke og skjørt. Hun kipper skoene av
seg, høyhælte skor. Tar et skritt frem, trør midt i slimet. Mary griper henne i
armen så hun ikke skal gli og falle. Mona tar Anna i den andre armen. De fører
henne til toalettet. Må få gjemt henne før alle de andre kommer. Kanskje klarer
de å ordne opp her før dagen braker løs. Mona må frigjøres raskt. Hun må få den
første konsulenten som dukker opp med seg ut. Til adressen som barnevernvakten
oppgav. Men først innom politihuset. Få oppdatering om nattens hendelse.
Spørsmålet er også om de skal gå alene eller om de skal ha politiet med seg. Vi
finner ut av dette, tenker Mona, der hun sammen med Mary får Anna inn og
skjermet, på toalettet. Mona skynder seg å finne en vaskebøtte og vann og Zalo
og alt det der. Får vasket opp i en fei. Får bort lukten ved å åpne flere
vinduer samtidig. Håper dette ikke blir oppdaget. Ingen andre må vite at Anna
har brutt sammen, for det er det hun har. Hun må til legen. Hun må hjem. Hun må
ut av bygget. Ut av barneverntjenesten. Per Haugen må få beskjed. Men først
vaske bort oppkast. Vaske for livet før det strømmer inn på konsulenter.
Klokken er litt over åtte. Alt skjedde så fort. Er det mulig at så mye kan skje
på ti minutter? Kanskje femten? Så hører hun det:
“Hei, det er bare meg, roper Aud”.
“Det er ikke bare”, roper Mona
tilbake, jeg kommer innom kontoret ditt om en bitteliten stund, er det greit,
eller skal du ut med en gang”?
“Nei”!
Heldigvis går Aud rett inn på
kontoret sitt og lukker døren igjen. Heldigvis får Mona unna det hun håpet å
klare. Hun går tilbake til toalettet. Mary slepper henne inne. Hun tømmer
bøtten og skyller opp klutene grundig i flere omganger. Mona får nøklene hos
Mary og springer ned i bilen hennes for å hente klærne bak i bilen. De er like
i størrelsen, Mary og Anna. De er egentlig like i mye, tenker Mona på vei opp
igjen. Absurd dette. Sprøtt. Dette her er helt…., har ikke ord.
Aud er fagleder og fungerende
barnevernsjef når Anna er borte. Hun må informeres. Aud har kommet. Hun må være
med ut til adressen straks. Eller…, kanskje jeg skal spørre Mary om hun kan
være med? Det skulle vel kunne gå, tenker Mona. Så kan Aud ta over omsorgen for
Anna? Få henne til lege, få henne hjem, så snart de andre kommer. Ingen fikk se
henne ligge i sitt eget oppkast som om det var helt naturlig, med kinnet
tilgriset, håret og klærne. Snakket om en far og en gutt. Anna må skjermes. Hun
må bort. Hun må ha hjelp. Profesjonell hjelp. Noe har skjedd i dag! Store,
flotte Anna. Noe skjedde i dag. Mona vet ikke noe mer enn det.
*
Mary begynner å kle av Anna. Men Anna overtar. Like brått som
oppkastet kom, er Anna helt okay igjen. Hun vasker seg. Kler seg i Marys klær.
Hun er absolutt helt fin nå. Klarer seg. Hun er lei seg, sier igjen og igjen at
hun beklager, at hun ble så kvalm, så veldig kvalm. Mary sier ikke noe om alt
det Anna sa til henne, om London, varehuset, den røde restauranten, hun sier
bare at Anna sa hun var så trøtt. Anna sa at det var det hun sa, at hun var så
trøtt.
“Så kom du,
Mary”.
“Ja, så kom
jeg, Anna”.
“Du er en
god kollega, Mary. Vet ikke hvordan det skulle gått uten din støtte. Alltid er
du der, alltid er du oppdatert, alltid engasjert, alltid har du tid til en
drøfting. Samtidig som du refser alle, også meg”.
“Ja, også
deg, Anna. Nå skal jeg ringe mine og gi beskjed om at jeg er forsinket i dag.
Min fagleder må ta et møte for meg klokken ni, skal bare få tak i henne.
Deretter skal du og jeg kjøre til legen, ta oss en lengre tur, ta oss en
skikkelig prat. Så kjører jeg deg hjem, jeg ringer Anders, og jeg ringer din
leder. Slik blir det”, sier Mary.
*
Aud fikk to, tre setninger med Mary og Anna før hun og Mona
dro på adressen sammen med to polititjenestemenn. Mary sa hun kunne ta vare på
Anna. Mona sa ikke noe om det hun hadde tenkt, om at Mary kunne være med henne
til adressen, slik at Aud kunne tatt seg av Anna.
Klokken halv ni var de på hjul alle.
Oppkastet var borte, Anna smilte til dem som gikk forbi i gangene, sa god
morgen slik hun pleide, men var kortere, stoppet ikke opp. Mary gikk tett ved
henne, også hun godt kjent på kontoret, også hun nikket og smilte og sa: “God
morgen”.
Det går fort i barneverntjenesten.
*
Mona og Aud kom tilbake etter et kort hjemmebesøk. Alle
konsulentene ble kalt inn for litt info om situasjonen.
“Først om utrykningen”, sier Aud:
“Vi fikk melding fra barnevernvakten
i dag tidlig, to barn ble plassert i natt. To ble igjen i hjemmet. Vi var der
nettopp. Politiet var med. De hadde vært innom flere ganger i natt. Foreldrene
sov nå, mens de to eldste barna tok imot oss. Barna fortalte at de måtte være
hjemme å passe på foreldrene sine, se til at de ikke skadet seg når de våknet.
De ville komme ned på kontoret litt senere i dag. Det ble avtalt klokken to.
Innen klokken to vil vi ha skaffet oss opplysninger fra Bufetat og de to
beredskapshjemmene. Innen da har vi fått høre hvordan det har gått med de to
minste barna i natt og nå i dag”.
Aud forteller deretter at Anna er
sliten, at hun hadde ringt til Mary Hatlem i dag tidlig og fortalt at hun var
så trøtt. Mary, som hadde ant at det var noe, kom straks, fordi hun ble urolig
for sin kollega. Aud fortalte at Mona akkurat hadde kommet, rett før Mary kom,
at barnevernvakten ringte midt oppi alt dette. At Mary ville kjøre Anna til
legen, deretter hjem, at Anna nok må sykemeldes. Deretter sa Aud til flokken at
hun visste hva det betydde. Hun måtte overta ledelsen enn så lenge, være
fungerende barnevernsjef. At de tretti barna hun hadde ansvar for måtte noen av
de andre ta hånd om, at slik var det. Mona som raskt sa at hun kunne hjelpe til
med omdelegering, at de to, hun og Aud kunne sette seg ned en ettermiddag/kveld
og se om de kunne lage et nytt puslespill. Dette skal vi klare, sa Mona - i
Annas ånd. Alle gjentok at dette skulle de klare.
“Det som blir det verste”, sa Aud,
“er at jeg må stå opp tidligere og omorganisere rutinene hjemme. Anna pleier jo
å være her klokken seks, i alle fall på mandager. Igjen må jeg leve opp til
Annas struktur. Klarer jeg halvparten, får det være greit”, sukker Aud. “Og jeg
må ha et møte med Per snarest mulig”.
*
Endelig inne igjen på sitt kontor. Klokken er allerede ti.
Aud som hadde planlagt skriving i dag. Planlagt å lukke døren sin igjen i hele
dag, skrive opptatt på en gul lapp på døren. Saken om tvillingene må skrives
nå. Det er tre uker siden de konkluderte. Tvillingene bør flyttes fra
foreldrene. Det går ikke lenger. De går for lut og kaldt vann. Rein
vanskjøtsel. Ikke så ofte lenger å se rein vanskjøtsel. Tok tid å få det
avdekket. Særlig faren er god å snakke for seg. Moren var selv et fosterbarn,
men faren vokste visstnok opp i en allminnelig fungerende familie med søsken og
far og mor. Noe må det ha vært der også! Han har noe pompøst over seg denne
faren. Sitter i jogastilling på stolen på møter. Er leder i en gruppe som hater
barnevernet i Norge, på nettet, skriver på nettet om dette. Det meste av det
som er dokumentert i saken, og som foreldrene fortløpende får informasjon om og
tilgang til, blir lagt rett ut på nettet. Far forstår ikke at dette kan skade
ham selv, hans kone og senere tvillingene. Aud har erfart at foreldre legger ut
hele omsorgsovertakelsessaken på nettet. Kanskje er det systemer i dag som
stopper den slags? Men for noen år siden var dette et faktum i alle fall,
tenker Aud. Særlig én sak har hun i tankene. Barna i den familien kom i
fosterhjem via fylkesnemnda. Bodde der over et halvt år. Hadde god utvikling.
Så vedtok tingretten at de skulle hjem igjen. Lagmannsretten ville ikke ta
saken, og barna flyttet hjem. Så flyttet familien til en annen kommune og fikk
enda et barn. I denne kommunen måtte “de
først få lov å bli kjent med familien!”, før de bestemte seg for hvor
alvorlig det var. Mens denne kommunen dreiv og bestemte seg, flyttet familien
til en ny kommune.
Aud vet at i dag bor alle barna i
fosterhjem. Hun har hørt rykter. Slike rykter er gode. Men tapet av barndomstid
har satt sine spor i disse barna. Også her; rein vanskjøtsel - forlite av alt.
Aud glemmer aldri tingrettsdommeren
som spurte konsulenten som bar partsforklaringen, om hun selv hadde barn.
Spørsmålet var stilt i en hånlig tone. Aud var der, hadde Annas rolle - å
støtte. Hun hadde til og med et ubehagelig smil om munnen, tingrettsdommeren.
Et slikt et som statsminister Erna Solberg nå har i alle debatter og
intervjuer. Smil som ikke er smil. Det var etter at konsulenten hadde fortalt
at foreldrene hadde snudd håndtaket opp slik at to-åringen, som kunne åpne
dører, ikke skulle kunne åpne døren sin på soverommet. Hun skulle ikke kunne
komme seg ut fra rommet sitt. Konsulenten fortalte at foreldrene ikke stod opp
med barna sine om morgenen. Barna gikk på selvstyr inne i huset. Skittbleier
fløt. Spisebord fantes ikke, kjøkkenbenken var full av alt mulig. Det en så,
var skittent. Barna fant seg mat selv. Det var helt forferdelig i dette
hjemmet, sa konsulenten. Det var sommer og ingen var ute i hagen. Alle var
bleike.
Konsulenten som sluttet å sove,
visste Aud. Tingrettsdommeren, en kvinne sent i femtiårene, kanskje passert
seksti, spurte altså konsulenten i vitneboksen om hun hadde egne barn? Der
konsulenten syns hun måtte svare, har hun fortalt etterpå. Som om det er
vesentlig om en har barn selv eller ikke? Når en beskriver vanskjøtsel?
Eksemplene som kan beskrive. Eksemplene kan telle tusen. Noen få av dem er det
plass for i en vitneboks i tingretten.
Aud håper for barna, at de vil kunne
klare seg rimelig bra i livene sine. Foreldrene vil kunne klare seg. De hadde
noe ved seg som fortalte Aud at de ville kunne klare seg. Barn skulle de bare
ikke ha omsorg for. Det holder med samvær mellom barn og foreldre i denne type
saker. Punktum.
Foreldre som mener så sterkt at det
som står skrevet bare er løgn, vil selvfølgelig dele løgnen med andre. De
løgnaktige referatene blir publisert. De løgnaktige rapportene.
Denne nye saken har likhetspunkter
med den gamle. Om tvillingene. På nettet vil hun komme, helt sikkert, vet Aud.
Det hun skal skrive nå, når hun får tid til å skrive, vil bli lagt ut i sin
helhet. Helt sikkert. Anna Øyer har blitt truet på livet flere ganger. Aud har
ikke blitt truet på livet enda. Anna Øyer som anmelder slikt, og sier til sine
ansatte at det skal de også gjøre, om de blir truet på livet.
Så blir hun brått barnevernsjef og må
legge skriveplanene bort. Aud rister på hodet der hun sitter. Som om det skulle
hjelpe! Hun må organisere oppfølging av de to nyeste akuttsakene, omrokkere i
konsulentflokken. Tusen ting må skje i dag. Når skal saken hennes da skrives?
Herregud! Det er hun som må gjøre det, alt sammen ligger rett under huden
hennes nå, hun har skrevet mye allerede, inni hodet. Om kveldene, nettene og om
morgenene på vei til jobb skriver hun og sier til seg selv at hun må huske at,
huske og, ikke glemme å, burde ta med. Herregud! Kanskje hun kan spørre Per om
hun kan jobbe overtid et par helger, slik at hun får skrevet ned saken nå. Si
at det haster for tvillingene, at det tar nye fire-fem måneder før saken blir
behandlet i fylkesnemnda. Ventetiden er alt for lang. Det også. Det blør, det
blør, hutte-meg-tu.
Aud ringer Per.
“Hei, Aud”,
sier Per. “Er det noe spesielt?”
“Ja, Anna
har hatt et illebefinnende i dag tidlig, hun er kjørt til legen, av Mary
Hatlem, barnevernsjefen i nabokommunen. Mary kjører henne hjem etterpå. Du
kjenner henne!”
“Ja, jeg
kjenner henne, det er hun som skriver i avisene og mener mye”.
“Ja, henne.
Hun kom hit i dag tidlig, fordi Anna ringte henne og sa hun var så sliten”.
“Å?”
“Ja, hun sa
til Mary at hun var så sliten. Mona hadde akkurat kommet til kontoret her og
fant Anna i en underlig forfatning, Per”.
“Å?”
“Ja”.
“Du er fungerende
nå da, er det slik, Aud?”
“Ja”.
“Du
rapporterer til meg!”, sier Per.
“Ja”.
“Javel,
lykke til!”
“Takk”.
*
...............fortsettelse følger....................
