Og så er jeg igang med å lese NOU 2016:16, forslag til "Ny barnevernlov - Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse". Forslaget er ute til høring nå. Jeg oppfordrer alle som er interessert i norsk barnevern om å følge med nå, lese, diskutere, mene noe, mene noe sterkt, bidra til diskusjon i Norge om ny barnevernlov. Det er viktig at meninger brynes/brytes mot hverandre nå - til ny lov er på plass.
Jeg ser etter hva som foreslås vedrørende mine to mest sentrale hjertesaker: 1) Sikring av mye bedre arbeidsforhold i de kommunale barneverntjenestene og 2) sikring av arbeidsforholdene for fosterhjem med blant annet statlig avlønning med rettigheter som pensjon, feriepenger, annet (slik beredskapshjemmene har det i dag). Skulle bare mangle at ikke alle fosterhjem i Norge skal ha det slik beredskapshjemmene har det!
Det er kun ca elleve tusen barn til en hver tid som trenger fosterhjem. Det er et overkommelig tall. Bare det beste er godt nok for disse aller mest sårbare barna. Vi må få bort gufset fra fortiden om at dem som godtar lavest godtgjørelse for oppfostringen av et barn, som det offentlige har overtatt omsorgsansvaret for, får barnet. Presset på saksbehandlerne om å fortelle fosterforeldre om reduksjon av lønn etter en tid som fosterhjem, foregår i nær alle kommuner. Det er uverdig overfor barnet, fordi fosterforeldrene blir frustrerte og følger seg lite ivaretatt, lite verdifulle.
Fosterforeldre (slekt, nettverk og fremmede) som tilbyr seg og blir godtatt, sier ja til en jobb som pågår 24 timer i døgnet alle dager i året en barndom for et barn. Klart det ikke klusses med avlønning, det sier seg selv!
Motsatt så må fosterhjem gå på pålagte kurs og motta jevnlig påfyll. Kommunene følger fosterhjemmene opp med alt annet en avlønning. Slekt og nettverk som er fosterhjem har en om mulig enda større utfordring som fosterhjem. Ofte står de i en skvis mellom sympati med foreldre (som de kjenner og er glad i) og barnet.
Vær med å ta debatten, også i mediene, lokale og nasjonale, der dere bor. Vi bør ha en ny barnevernlov som folket i Norge føler de har vært med å forme. Den formes ikke uten meningsbrytninger. Uenighet er ikke farlig. Enighet kan være farlig.
En tommelfingerregel: Når alle nikker på samme tid i komplekse barnevernsaker, bør varselklokkene ringe. Da trengs det lille; "men, har vi tenkt på......"
tirsdag 15. november 2016
mandag 14. november 2016
Det går i eitt i min verden. Om barnevern i alle former. Kriseberedskapshjem er vi. Oppdrag for kommunale barneverntjenester tar jeg. Forelesninger til studenter holder jeg. Forelesning til beredskapshjem i Rogaland blir det neste. Denne må lages, klargjøres for presentasjon, formes som noe gjenkjennelig for beredskapsforeldre. De (vi) holder på og holder på - og det er krevende, krevende. Jeg skal si noe vettugt om den psykisk helsen til mange av barna som blir plassert. Jeg skal si noe vettugt om hva en kan si til barna, hvordan å trøste barna, hvordan å gi ros til barna, hvordan å fremme nytt mot hos barna, men også hos beredskapsforeldrene.
Hva gjør vi når vi har feilet, for det gjør vi. Det er så vanskelig. De barna vi tar imot er skadet, plaget, slitne, fortvilte, redde, syke, oppgitte og de er i sjokk i første fase. Hvordan skal vi klare å ta godt vare på dem? I starten når de nettopp har kommet. Etter som månedene går og de ikke får fosterhjem, fordi disse ikke finnes. I alle fall ikke for de eldste barna. Det er spørsmålet - det er det det handler om i mitt liv akkurat nå.
Hva gjør vi når vi har feilet, for det gjør vi. Det er så vanskelig. De barna vi tar imot er skadet, plaget, slitne, fortvilte, redde, syke, oppgitte og de er i sjokk i første fase. Hvordan skal vi klare å ta godt vare på dem? I starten når de nettopp har kommet. Etter som månedene går og de ikke får fosterhjem, fordi disse ikke finnes. I alle fall ikke for de eldste barna. Det er spørsmålet - det er det det handler om i mitt liv akkurat nå.
torsdag 27. oktober 2016
Hei. Da er jeg helt ferdig - for denne gang - som gjesteforeleser - med å undervise sosionomstudenter på UiS. Å være gjesteforeleser byr på flere utfordringer.
- Hvem er studentene?
- Hvor interessert i de i det jeg skal forelese om
- Hvilken forelesningsmetode er best egnet?
- Når forteller en fritt?
- Hvorfor er det så krevende?
Studentene denne gang var fra ca 24 år til kanskje 50 år. Flest kvinner. Ingen gjorde planlagte forsøk på å vippe meg av pinnen, med å stille spørsmål ved min fagkunnskap. Et par-tre stykker stilte kritiske spørsmål ved min forelesningsmetode. Jeg opplevde ikke at studentene på dag to uteble fra forelesningene. Det var et jevnt antall studenter tilstede på hver forelesning. Det ble heller flere enn færre. Studentene var engasjerte, noen spurte og kommenterte, andre viste interesse med ansikts- og kroppsspråk.
Studentene ville ha fortellinger fra virkeligheten. Noen ganger måtte jeg spørre om det ble for mange fortellinger, men svaret var unisont; nei.
Det er likevel et krevende prosjekt å være gjesteforeleser. En kjenner ingen. Alle er avventende. En vet ikke hvordan responsen er og blir frem gjennom forelesningene. Tidsbruken, hvordan er det med den? Har jeg stoff nok til hele dagen? Har jeg forlite/formye, og hva hopper jeg over? Hvordan skal jeg selge inn at vern av barn er viktig - at det å forstå hva mange barn strever med er viktig - at barn er den viktigste resursen vi har på kloden - at de derfor må stelles godt med? Hvordan skal jeg selge inn at de som nå er studenter engasjerer seg, blander seg, mener noe høyt, brenner for fagene som verner barn, brenner for fremdrift og endringer - fagene som skal være i stadig endring? At vi kan bli bedre!
Vi kan bruke familieråd! Hvorfor brukes ikke familieråd mer?
I dag var jeg ferdig. Jeg fikk avslutte denne høsten som gjesteforeleser med gode samtaler både i grupper og gjennom enkeltsamtaler. Dagen i dag gav rom for det. På dagsorden i dag og i går stod tiltaksplaner i barnevernet. Gruppearbeid. Tiltaksplan for Per 7 år og tiltaksplan for Grethe 10 år. Hovedmålet: Per og Grethe skal ha en trygg og forutsigbar hverdag. Hvordan få endret det som må til, for at målet skal nås?
onsdag 28. september 2016
I dag i Stavanger Aftenblad står det på debattsidene, redigert av Torgeir Vølstad, et innlegg skrevet av barnevernforsker Gro Ulset (NTNU). Gro Ulset mener at tilsynsrapporten om Glassjenta ("Ida") er grundig og god, men at noe i rapporten ønsker hun å kommentere.
Gro Ulset er enig med fylkesmennene i at ord som "plassering" og "atferd" bør endres eller tas bort. Begreper eller ord en gjerne bruker i barnevernet. Hun tillater seg å minne fylkesmennene om et annet begrep, nemlig "bestilling" når de beskriver hjelp og/eller tiltak som ble forsøkt gitt til "Ida". Vi snakker jo om barn og unge som trenger hjelp av barnevernet, ikke om "saker", "varer" eller "objekter", skriver hun. Bort med ordet "bestilling", skriver hun. Jeg er enig med Gro Ulset.
Hun reagere også på at det i rapporten står at "mye tvang" kan være nødvendig. Hun sier hun blir forundret over at noen hos Fylkesmannen, som skal føre tilsyn med barn på institusjoner, kan ha en slik grunnholdning.
Gro Ulset har også en innvending knyttet til tvangsbruken mot "Ida". Hun skriver: "Å forstå tvangen i en større sammenheng", slik de (fylkesmennene) valgte å gjøre, synes fornuftig. Men samtidig, mener hun at de (fylkesmennene) mistet eller unngikk muligheten til å forholde seg til, vurdere og kommentere særskilte tilfeller av tvangsbruk, fordi de (fylkesmennene) valgte ikke å analysere hver enkelte hendelse.
Jeg mener det var i alt 87 rapporterte tvangshendelser som gjaldt "Ida".
Historien om "Ida" som er fremme i mediabildet og blir snakket om nå, hadde vi kanskje ikke hatt, dersom ikke en journalist i Stavanger Aftenblad hadde vært tilgjengelig for "Ida" fra august 2014. Redaktør Lars Helle lar reporter Thomas Ergo få begynne å undersøke jentas påstander. Det var bra!
Jeg har tro på at historien om "Ida" kan bidra til endringer i fag, lovverk og politikk. Jeg er optimist. Jeg satser på at unge voksne står opp for barna våre som strever. Løfter dem frem i offentligheten. Krangler for dem. Synliggjør dem. Til en hver tid.
Gro Ulset er enig med fylkesmennene i at ord som "plassering" og "atferd" bør endres eller tas bort. Begreper eller ord en gjerne bruker i barnevernet. Hun tillater seg å minne fylkesmennene om et annet begrep, nemlig "bestilling" når de beskriver hjelp og/eller tiltak som ble forsøkt gitt til "Ida". Vi snakker jo om barn og unge som trenger hjelp av barnevernet, ikke om "saker", "varer" eller "objekter", skriver hun. Bort med ordet "bestilling", skriver hun. Jeg er enig med Gro Ulset.
Hun reagere også på at det i rapporten står at "mye tvang" kan være nødvendig. Hun sier hun blir forundret over at noen hos Fylkesmannen, som skal føre tilsyn med barn på institusjoner, kan ha en slik grunnholdning.
Gro Ulset har også en innvending knyttet til tvangsbruken mot "Ida". Hun skriver: "Å forstå tvangen i en større sammenheng", slik de (fylkesmennene) valgte å gjøre, synes fornuftig. Men samtidig, mener hun at de (fylkesmennene) mistet eller unngikk muligheten til å forholde seg til, vurdere og kommentere særskilte tilfeller av tvangsbruk, fordi de (fylkesmennene) valgte ikke å analysere hver enkelte hendelse.
Jeg mener det var i alt 87 rapporterte tvangshendelser som gjaldt "Ida".
Historien om "Ida" som er fremme i mediabildet og blir snakket om nå, hadde vi kanskje ikke hatt, dersom ikke en journalist i Stavanger Aftenblad hadde vært tilgjengelig for "Ida" fra august 2014. Redaktør Lars Helle lar reporter Thomas Ergo få begynne å undersøke jentas påstander. Det var bra!
Jeg har tro på at historien om "Ida" kan bidra til endringer i fag, lovverk og politikk. Jeg er optimist. Jeg satser på at unge voksne står opp for barna våre som strever. Løfter dem frem i offentligheten. Krangler for dem. Synliggjør dem. Til en hver tid.
I går i Stavanger Aftenblad, stod det at rådmannen i Stavanger i samarbeid med sin barnevernsjef legger frem 4 gode forslag for politikerne i Levekårstyret den 04.oktober-16.
Overskriftene for disse er: 1) Kompetente medarbeidere, 2) Ressurser, saksmengde, prioriteringer, 3) Oppgavefordeling og organisering og 4) En tjeneste som lytter til barn, unge og foreldre. Under disse overskriftene står det mange kloke forslag. Helt strålende. Som om noen av dem har lest bloggen min!!!
Overskriftene for disse er: 1) Kompetente medarbeidere, 2) Ressurser, saksmengde, prioriteringer, 3) Oppgavefordeling og organisering og 4) En tjeneste som lytter til barn, unge og foreldre. Under disse overskriftene står det mange kloke forslag. Helt strålende. Som om noen av dem har lest bloggen min!!!
fredag 23. september 2016
Hei. Da er jeg nesten ferdig med undervisning til sosionomstudenter 2. året på UiS. Håper jeg fikk forelest dem slik at de forstår at temaet; "Barn og unge og psykiske vansker", er komplekst og vanskelig. At studentene, når de er ferdig utdannet sosionomer, har fått med seg kompleksiteten.
Mitt håp er dere unge kan være med å påvirke, tørre å si "men, kan det ikke hende at....". "Har vi tenkt på at........", disse små ordene som kan føre til at en må vurdere på nytt, det var noe vi glemte å tenke på. Ingen hadde tenkt på akkurat det den forsiktige stemmen nevner!
Vi må være så profesjonelle at vi kan ha glemt å ta hensyn til noe, og gå videre derfra. Vi må tåle å bli korrigerte, dersom vi skal være gode.
Det har vært en fryd å få undervise seks formiddager, i samme tema, på UiS. Studentene var engasjerte, noen sa noe, spurte om noe, og jeg så at de som ikke sa noe, var engasjerte, jeg så det på kroppene deres, på ansiktene deres.
Det har vært skremmende også; får jeg det til? Forstår de hva jeg foreleser om? Bruker jeg for mange eksempler? Skulle jeg vært mer.... osv. Men jeg sov om natten. Og nå er jeg snart ferdig.
For meg, som jobber i familier som barnevernet er bekymret for barna i, for ulike barneverntjenester, så er det jo en vinn-vinn-situasjon for meg, og kanskje barnet og familien, å få oppdatert meg på fagstoff om barn og unge sine psykiske vansker. Jeg har jo måttet lese meg opp. Boken "Klinisk barnepsykologi" av Anders Broberg, Kjerstin Almqvist og Tomas Tjus er glitrende arbeid.
Husk at faget alltid er i endring. Senest i dag i NRK P1 hørte jeg om skepsisen med begrepet atferdsproblem hos barn og unge. Hva er atferdsproblem? Er det at et barn eller en ungdom er redd, rett og slett livredd? Hvordan møtes et livredd barn?
Jeg har sagt til studentene at "Ida"-saken er så sentral at jeg ønsker meg minst ti bacheloroppgaver om denne saken. Det er mange måter å vinkle seg inn på saken. Ida-saken og alt som nå må skje i etterdønningene, vil føre til endringer i Norsk barnevern. Det håper jeg, og jeg er også temmelig sikker på at så skjer.
Neste uke skal jeg undervise i faglig skjønn i det kommunale barnevernet.
Mitt håp er dere unge kan være med å påvirke, tørre å si "men, kan det ikke hende at....". "Har vi tenkt på at........", disse små ordene som kan føre til at en må vurdere på nytt, det var noe vi glemte å tenke på. Ingen hadde tenkt på akkurat det den forsiktige stemmen nevner!
Vi må være så profesjonelle at vi kan ha glemt å ta hensyn til noe, og gå videre derfra. Vi må tåle å bli korrigerte, dersom vi skal være gode.
Det har vært en fryd å få undervise seks formiddager, i samme tema, på UiS. Studentene var engasjerte, noen sa noe, spurte om noe, og jeg så at de som ikke sa noe, var engasjerte, jeg så det på kroppene deres, på ansiktene deres.
Det har vært skremmende også; får jeg det til? Forstår de hva jeg foreleser om? Bruker jeg for mange eksempler? Skulle jeg vært mer.... osv. Men jeg sov om natten. Og nå er jeg snart ferdig.
For meg, som jobber i familier som barnevernet er bekymret for barna i, for ulike barneverntjenester, så er det jo en vinn-vinn-situasjon for meg, og kanskje barnet og familien, å få oppdatert meg på fagstoff om barn og unge sine psykiske vansker. Jeg har jo måttet lese meg opp. Boken "Klinisk barnepsykologi" av Anders Broberg, Kjerstin Almqvist og Tomas Tjus er glitrende arbeid.
Husk at faget alltid er i endring. Senest i dag i NRK P1 hørte jeg om skepsisen med begrepet atferdsproblem hos barn og unge. Hva er atferdsproblem? Er det at et barn eller en ungdom er redd, rett og slett livredd? Hvordan møtes et livredd barn?
Jeg har sagt til studentene at "Ida"-saken er så sentral at jeg ønsker meg minst ti bacheloroppgaver om denne saken. Det er mange måter å vinkle seg inn på saken. Ida-saken og alt som nå må skje i etterdønningene, vil føre til endringer i Norsk barnevern. Det håper jeg, og jeg er også temmelig sikker på at så skjer.
Neste uke skal jeg undervise i faglig skjønn i det kommunale barnevernet.
mandag 22. august 2016
Traumebevisst omsorg. Jeg har hatt en lang og god sommer. Har ikke arbeidet noe særlig i klientsaker. Det har vært godt med fri. Jeg har lest en roman i sommer, en triologi, på 600 sider, kalt "Bli hvis du kan" av Helga Flatland. Vi som arbeider i pedagog-psykolog-psykiatritjenestene har godt av å lese denne fantastiske triologien (om folks liv) skrevet av en ung kvinne. I alle fall tar jeg hatten av for forfatteren.
I tillegg har jeg lest fag, psykologi/psykiatrifag, fordi jeg skal undervise på UiS for sosionomstudenter i høst i noen uker. Jeg skal undervise om faglig skjønn i det kommunale barnevernet, om evidensbasert barnevern og sosialt arbeid. I tillegg skal jeg undervise om barn og unge med psykiske vansker. Noen av temaene er innenfor fagkunnskapen min som barnevernpedagog, mens psykologi/psykiatri ligger utenfor. Derfor har jeg brukt en del tid i sommer på å lese meg opp i faget jeg ikke har "under huden".
I den anledning har jeg støtt på nye begrep og kunnskapen bak begrepene. En av de flotte erfaringene fant jeg i en liten artikkel kalt: "Traumebevisst omsorg, teori og praksis".
Jeg er videre blitt gjort kjent med en helt ny bacheloroppgave og en masteroppgave som begge skriver om nettopp traumer hos barn i Norge, utviklingstraumer, og hvilken skjebne disse barna utsettes for av oss hjelpere, dersom vi ikke forstår hva barnet har behov for.
Jeg har fått ny kunnskap om barn som må hjelpes på bedre måter - i sommerferien.
I tillegg har jeg lest fag, psykologi/psykiatrifag, fordi jeg skal undervise på UiS for sosionomstudenter i høst i noen uker. Jeg skal undervise om faglig skjønn i det kommunale barnevernet, om evidensbasert barnevern og sosialt arbeid. I tillegg skal jeg undervise om barn og unge med psykiske vansker. Noen av temaene er innenfor fagkunnskapen min som barnevernpedagog, mens psykologi/psykiatri ligger utenfor. Derfor har jeg brukt en del tid i sommer på å lese meg opp i faget jeg ikke har "under huden".
I den anledning har jeg støtt på nye begrep og kunnskapen bak begrepene. En av de flotte erfaringene fant jeg i en liten artikkel kalt: "Traumebevisst omsorg, teori og praksis".
Jeg er videre blitt gjort kjent med en helt ny bacheloroppgave og en masteroppgave som begge skriver om nettopp traumer hos barn i Norge, utviklingstraumer, og hvilken skjebne disse barna utsettes for av oss hjelpere, dersom vi ikke forstår hva barnet har behov for.
Jeg har fått ny kunnskap om barn som må hjelpes på bedre måter - i sommerferien.
fredag 8. juli 2016
Lovbrudd om fagfolk ikke
melder fra om mulig omsorgssvikt
Ine Haver, sosionom i barnevernet, er god som drar debatten med
psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren til der den skal være: Alle som arbeider med
barn, har en plikt til å melde fra til barnevernet når det er mistanke om
alvorlig omsorgssvikt.
Psykologer som ikke melder til
barnevernet, har jeg også møtt. De bryter norsk lov, som er politisk vedtatt av
Stortinget.
Det er barnevernet som har
lovhjemler til å grundig undersøke saken når det er mistanke om omsorgssvikt.
Alle andre fagpersoner må forholde seg til det foreldrene forteller dem, kun barnevernet
har hjemmel i loven til å be om dokumentasjonen som eventuelt bekrefter det
foreldrene har fortalt.
Forebygge ved å melde
Omsorgssvikt er en fellesnevner for når foreldrene er ut av
stand til å gi barna den omsorgen de må ha for god utvikling. Jo lenger tid det
går før noen melder fra til barnevernet, jo alvorligere er det for barna og
foreldrene.
Forebygging er ordet vi må holde
fast ved. Hvordan forebygge? Jo, ved at psykologene, psykiaterne, legene,
fysioterapeutene, barnehagepedagogene, helsesøstrene, PPT-erne, tannlegene,
naboene og familiemedlemmene melder fra. De som er ”flinkest”, som jeg sier
det, er lærerne, polititjenestemenn og -kvinner og barnevernarbeidere selv.
Ubehaget
Da jeg arbeidet ved barnepsykiatrisk avdeling i fire år, minnet
jeg ofte behandlerne om at de ikke måtte glemme å melde fra til barnevernet når
de satt med alvorlig bekymring for barn. En psykolog jeg møtte den gang sa at
han ikke ville melde til barnevernet fordi han ikke ville bli innkalt som vitne
i en rettsak.
Psykologene sitter selvsagt på
det samme ubehaget som alle har som melder fra til barnevernet, skal vi la være
å melde av den grunn? Jeg kjenner flere som ikke sov flere netter før de sendte
sin første bekymringsmelding til barnevernet. Det er en barriere for folk flest
å melde fra til barnevernet, det er et ubehag og kanskje måtte vitne mot noen
du kjenner eller kanskje er i familie med.
Men profesjonelle
fagarbeidere har likevel ikke lov å gjemme seg bak dette ubehaget.
Else Karin Bukkøy
Barnevernpedagog
(Stod å lese i dagens Stavanger Aftenblad)
fredag 1. juli 2016
Nytt innlegg i Aftenbladet den 23. juni:
"Hospitere i barnevernet, Wedler?
Ser ut som mistillit
Else Karin Bukkøy
"Hospitere i barnevernet, Wedler?
Christian Wedler vil at Stavanger
kommune vekker liv i barnevernlovens paragraf 2-1, 3. ledd som sier at; ”kommunestyret kan beslutte at oppgaver som
følge av denne loven skal legges til et folkevalgt organ. Dette organet, som
ikke kan være kommunestyret, skal ved behandling av klientsaker ha 5
medlemmer”. I den nyeste utgaven av boken; ”Barnevernloven med kommentarer” av Kari Ofstad og Randi Skar, står
det at kommunestyret må ta stilling til hvilke av de kommunale
barnevernoppgavene som eventuelt skal legges til det folkevalgte organet. Det
skal også være en barnevernadministrasjon i alle kommuner, med en leder. Det er
to ytterligheter i en slik ordning, den ene er at barnevernadministrasjonen har
alt ansvar. Slik det er i dag i Stavanger og andre kommuner. Den andre
ytterligheten er at kommunestyret bestemmer at alle oppgavene etter loven skal
legges til et folkevalgt organ.
Når Wedler skriver, ser det ut som om han ønsker at
Stavanger kommune skal opprette et folkevalgt organ. Ofstad og Skar peker på at
forarbeidene forutsetter at klientsaker først og fremst er en administrativ
oppgave. Videre at forarbeidene på dette punkt kunne tas til inntekt for at et
folkevalgt organ først og fremst bør ha ansvar for oppgaver av overordnet og
generell karakter.
Kanskje har Christian Wedler gitt et innspill til
høringsnotatet om forslag til endringer i barnevernloven – Kvalitets- og strukturreform?
Høringsfristen er nylig ute!
Wedler synes i alle fall å vær kritisk til
barneverntjenesten i Stavanger kommune. Det kan virke som om han ikke har tillit
til at fagfolkene i Stavanger. Han vil ha et folkevalgt organ som skal
overprøve fagfolkenes vurderinger og forslag til omsorgsovertakelse.
Jeg tror Christian Wedler syns det er like forferdelig som
oss alle, at noen foreldrene misser omsorgsretten til barna sine. Det er
hjerteskjærende å høre på fortellingene til foreldrene, ofte forstår de ikke
hvorfor de mistet omsorgen. Men barna til de samme foreldrene kan blomstre i
sitt nye hjem. Det er en brutal sannhet. Og foreldrene er fremdeles foreldrene.
En partifelles erfaring
Wedler kan slappe av. Hans partikollega og
stortingspolitiker, Laila Reiertsen, skriver i Os-og Fusaposten i
lørdagsavisen: ”Vi er avhengige av at vi
har et barnevern som skaper tillit hos utsatte familier. Det oppnår vi bare om
vi bygger opp kompetansen og bygger ned fordommer….. Jeg ønsker å styrke
barnevernet med fokus på å møte hver enkelt familie uten fordommer, og med det
som utgangspunkt at forebygging og bistand i hjemmet skal være normen, og at
omsorgsovertakelse bare skal brukes der det er absolutt nødvendig.”
Jeg klarer ikke å lese mistillit til barnevernet ut av
ordene til Laila Reiertsen. Det hører også med til historien at den samme Laila
Reiertsen har hospitert hos barneverntjenesten i Os kommune, nettopp for å skaffe
seg god kunnskap om hverdagen i barneverntjenesten. Kanskje det er en god ide
for politikere?
Barnevernpedagog
tirsdag 14. juni 2016
"Wedler har rett i noe, men bommer stygt". Slik ble overskriften i debattinnlegget i Stavanger Aftenblad i dag. Avisen endrer alltid litt, på formuleringer og overskrifter. Det vet jeg. Men det sentrale er om avisen tok med det vesentligste, og det gjorde den, ordrett. Dere får her min innsendte versjon, så finner dere innlegget selv i dagens avis:
"Tauhetsplikten beskytter barnet og foreldrene – ikke
barnevernarbeiderne!
”Det er min påstand nå, etter vel åtte måneder i byens politiske
ledelse, at vi som er de fremste politikerne ikke ser barnevernsbarna. Rett og slett så ser vi ikke barnevernsbarna,
fordi mellom oss og barna er det et hav av taushetsplikt. Vi ser heller ikke de
foreldrene som opplever å bli fratatt omsorgen for sine barn urettmessig.
Mellom oss og foreldrene er det et mørkt rom av vanskelige faglige vurderinger,
og selvsagt taushetsplikt. Byens øverste politiske ledelse ser ikke de barna som er under kommunens omsorg. Vi ser
ikke om de blir fulgt godt nok opp, vi ser ikke om de har nok ressurser. Det
eneste vi vet er at sannsynligheten for å senere få det vanskelig som voksen,
er mye større dersom man er barnevernsbarn.”
Utsnittet jeg har referert her stod i lørdagens avis,
skrevet av Fremskrittspartiets Christian Wedler. Christian Wedler vil ha et nytt
barnevern. Christian Wedler mener at politikerne har ansvaret og må inn i saker
om omsorgsovertakelser i barnevern. Han sammenligner barnevern og brannvesenet
fordi de er to av kommunes aller viktigste oppgaver!
Jeg mener at politikere og folk flest skal kunne mene mye om
det meste. Politikere skal skissere veien vi som samfunn skal fremover på, de
ulike partiene er uenige om hvilken vei som er den smarteste, og til
innbyggernes beste. Videre er det noe som heter ny kunnskap. Det forventes ikke
at politikere skal være oppdatert på all ny kunnskap, derfor må de omgi seg med
flinke ansvarlige fagfolk, som de må ha tillit til kan sitt fag, utført i tråd
med gjeldende lovverk. Kommunene har Fylkesmannen som overkikkador dersom
fagfolkene svikter.
Det er lett å avdekke brann! Det er vanskelig å avdekke
omsorgssvikt! Sammenligningen til Christian Wedler er spesiell.
Av kommunale tjenester er det ofte barnevern og
psykiatri/rus-tjenestene som ligger utenfor det logiske. Det absurde
inntreffer. Hendelsene som ingen vil tro er sanne, avdekkes her.
Taushetsplikten er god for disse personene. Hensikten med taushetsplikten er jo
å beskytte barnet og foreldrene, ikke barnevernarbeiderne. Slik skal det være i
et rettssamfunn. Menigmann- og kvinne, politiker eller ikke, skal ikke kjenne
til disse detaljene i folks privatliv.
Når fylkesnemndene i Norge, 12 i tallet, avgjør om
omsorgsovertakelsen er nødvendig, har den fått seg forelagt alle de
ikke-delikate opplysningene og historiene. To – tre dager sitter fylkesnemnda
og lytter, spør, undrer seg, spør igjen, vil ha tak i alt som er vesentlig i
saken, før en avklaring skal tas. Noen ganger får ikke kommunen medhold.
Avgjørelsene blir tatt av svært kompetente fylkesnemnder, bestående av en
jurist, en fagkyndig og en menigmann eller -kvinne. De tre stemmene teller
likt. Dersom foreldre misser omsorgsretten for barna sine i fylkesnemnda, har
det rett til å klage til tingretten, gratis. Staten betaler utgiftene for foreldrene
som klager, nettopp fordi rettssikkerheten til foreldrene skal ivaretas.
Fylkesnemndene utgjør et forvaltningsnivå (før rettsvesenet),
er løftet ut av kommunene, og erstatter de kommunale barnevernsnemndene som vi
tidligere hadde rundt om i kommunene. Avgjørelsene om omsorgsovertakelser den
gang ble tatt etter drøftinger en time og to i de kommunale barnevernsnemndene.
Ikke sjelden kjente politikerne i barnevernsnemndene de foreldrene og barna de
skulle avgjøre sakene om, og det kunne av den grunn gjøre avgjørelsene ekstra
vanskelige.
De 12 fylkesnemndene har saker hele tiden, dette fører igjen
til gode muligheter for å ”treffe” riktig. De er trente til å avdekke
alvorlighetsgraden i situasjonen rundt barnet. De er trente til å vurdere hva
som er barnets beste, ut fra kunnskapen vi har i dag. Fylkesnemndene ser
barnets behov. Tingretten er også langt på vei, bedre og bedre i å se barnets
behov.
I fylkesnemnda og rettssystemet opphører taushetsplikten til
barnevernsarbeiderne.
Når Christian Wedler vil tilbake til barnevernsnemndene, la
de bestemme hvilke saker som skal fremmes for fylkesnemndene, er dette underlig
lesning. Det minner meg om da Fremskrittspartiets Jon Alvheim i prosessene i
forarbeidet til den nye barnevernloven av 1992, og som er gjeldende i dag,
ville brenne fagboken, ”Sveket” av Kari Killèn, på bålet. Boken handler om barn
som blir sviktet av foreldre og storsamfunn. Barna som ikke ses og høres. Diskusjonene
den gang gikk også høyt. Blant annet var det diskusjon om hvem som skulle være
leder av fylkesnemnda, en sosialfaglig eller en jurist? Jeg mener det var klok
politikk å velge en jurist, slik det er i dag. Fremskrittspartiet strever nok muligens
med å tro på kunnskap, forskning og erfaring? Christian Wedler sine holdninger
er skremmende.
I denne uken hørte vi på nyhetene i rikskringkastingen over hele
landet at 60.000 barn til en hver tid er utsatt for alvorlig fysisk vold utført
av foreldrene. Det er NOVA som har
gjennomført undersøkelsen, ved å snakke med unge voksne som har fortalt om
volden, og hva det har påført dem av belastninger, som for eksempel å ikke føle
seg trygg i barndommen, tap av selvverdsfølelse og annet (NOVA Rapport 5/16: ”Vold og overgrep mot barn og unge”).
Tallet på barn i Norge som bor utenfor hjemmet er mellom
10.000 og 12.000 til en hver tid. Det er egentlig ikke mange. Men de barna det
handler om, må ha et bedre fungerende barnevern enn slik det fungerer i dag.
Derfor er Christian Wedler og jeg enige om at vi trenger en ny barnevernlov.
Else Karin Bukkøy
Barnevernpedagog"
søndag 12. juni 2016
Jeg har skrevet et debattinnlegg i dag, sendt det til Stavanger Aftenblad, vet ikke om avisen tar det inn. Måtte reagere på det som stod i lørdagens avis (11.06.16), om Frp-politiker Christian Wedler i Stavanger kommune sine nye tanker om barnevern. Blir spennende å se om innlegget mitt kommer på trykk. Kommer det ikke på trykk innen noen uker, legger jeg det ut her.
tirsdag 31. mai 2016
Barn i foreldrekonflikt. Dette har vært en utrolig vår hva gjelder oppdrag for barneverntjenester i kommuner rundt Stavanger. Det er her jeg farter rundt omkring og veileder, kartlegger, prøver å dempe konflikter mellom mor og far.
Jeg kommer innom mye nød. Det er ikke få barn som lever i konflikter mellom mor og far som ikke bor sammen. Hvilket språk skal barna bruke? Hvilket språk til hvilken alder? Sparke, slå, skrike, gråte, krølle kroppen sin sammen? Eller være snill og føyelig, innrette seg og stilne? Noen barn jeg møter har så stramme skuldre at du kan se det gjennom genseren. De smiler og sier hva de heter. Noen ser forventningsfullt på meg. Håper de jeg kan hjelpe dem? Barna møter, i saker som skal til fylkesnemnd og/eller tingrett, flere voksne som skal snakke med dem, spørre dem om hvor de vil være, hvor de vil bo. Umulige spørsmål.
Det er ikke jeg som skal konkludere om bosted i sakene. Det er det barneverntjenestene som skal. Men selv om jeg kun har begrensede mandat, for eksempel sørge for gode samvær mellom far og barn/mor og barn, så spør barneverntjenesten meg hva jeg tenker i spørsmålet om hvor barna skal bo. Dette handler både om saker som skal avgjøres etter lov om barn og foreldre, og/eller barnevernloven. Ikke sjelden "inviteres" barneverntjenestene inn i de mest konfliktfylte sakene, der barnehage, skole eller helsesøster sender melding fordi de er engstelige for barnas psykiske helse.
Jeg får så lyst å invitere foreldrene med meg hjem, dekke bordet for dem og si noe ord til dem. Noen ord om barns helse og utvikling. Noen ord om hva som er bra for barn. Noen ord om hva som er lurt og ikke lurt. Få dem til å le litt, lage litt galgen. Riste litt i dem og dunke dem i hodet med et feiebrett. Si at nå feier vi opp dere, og starter med blanke ark.
Jeg kommer innom mye nød. Det er ikke få barn som lever i konflikter mellom mor og far som ikke bor sammen. Hvilket språk skal barna bruke? Hvilket språk til hvilken alder? Sparke, slå, skrike, gråte, krølle kroppen sin sammen? Eller være snill og føyelig, innrette seg og stilne? Noen barn jeg møter har så stramme skuldre at du kan se det gjennom genseren. De smiler og sier hva de heter. Noen ser forventningsfullt på meg. Håper de jeg kan hjelpe dem? Barna møter, i saker som skal til fylkesnemnd og/eller tingrett, flere voksne som skal snakke med dem, spørre dem om hvor de vil være, hvor de vil bo. Umulige spørsmål.
Det er ikke jeg som skal konkludere om bosted i sakene. Det er det barneverntjenestene som skal. Men selv om jeg kun har begrensede mandat, for eksempel sørge for gode samvær mellom far og barn/mor og barn, så spør barneverntjenesten meg hva jeg tenker i spørsmålet om hvor barna skal bo. Dette handler både om saker som skal avgjøres etter lov om barn og foreldre, og/eller barnevernloven. Ikke sjelden "inviteres" barneverntjenestene inn i de mest konfliktfylte sakene, der barnehage, skole eller helsesøster sender melding fordi de er engstelige for barnas psykiske helse.
Jeg får så lyst å invitere foreldrene med meg hjem, dekke bordet for dem og si noe ord til dem. Noen ord om barns helse og utvikling. Noen ord om hva som er bra for barn. Noen ord om hva som er lurt og ikke lurt. Få dem til å le litt, lage litt galgen. Riste litt i dem og dunke dem i hodet med et feiebrett. Si at nå feier vi opp dere, og starter med blanke ark.
torsdag 21. april 2016
Jeg har "druknet" i barnevernsarbeid den siste tiden. Jobber jo for små og mellomstore barneverntjenester! De gir meg oppdrag som er krevende. Saker jeg våkner av klokken 04.00 om natten, der jeg bare kan stå opp, skrive vurderingene som var ferdig laget da jeg våknet. Har hatt flere svært krevende oppdrag den siste tiden. Det blir ikke mye overskudd til blogging.
I tillegg er mannen min og jeg kriseberedskapshjem. Barnet vi hadde for ikke så lenge siden, fikk endelig fosterhjem etter 13 måneder hos oss. Vi tenkte at barnet levde i et slag asyl hos oss. En asylsøker venter på beslutning om å få bli. Barnet hos oss ventet på fosterhjem. For det er fosterhjemsnød i Norge.
Nå har vi et nytt barn, vi vet ikke for hvor lenge. Det er krevende, spennende, og vi kjenner på at vi gjør en viktig jobb. Det er også sjokkerende, fordi vi får innblikk i kompleksiteten og sårbarheten hos barna som kommer til oss og hos barneverntjenestene som har plassert barnet hos oss, via Bufetat. Vi kjenner på spenningene mellom Bufetat og de kommunale barneverntjenestene. Det er ikke tvil om hvor kontinuiteten er. Det er ikke tvil om hvor tryggheten og erfaringene er. Selvsagt hos -Bufetat. Selvsagt blir de også litt oppdragende. Men det er ikke de ansatte i barneverntjenestene sin skyld. Dette er politikk. I Bufetat blir de ansatte værende, de blir mer og mer erfarne. De utfordres hele tiden i møte med barneverntjenestene. I de kommunale barneverntjenesten er det en helt annen arbeidssituasjon.
Når vi er beredskapshjem kommer også jeg, som har erfaring i barneverntjenester, i en ny situasjon. Mannen min har ikke erfaring fra barnevernsarbeid, kun som fosterfar og beredskapsfar. Og selv om jeg har mye erfaring er ingen historier like. En begynner på nytt hver gang. Hvem er dette barnet? Hvem er denne familien? Min sympati ligger hos barneverntjenestene som ikke strekker til på grunn av mangel på tid, de har så alt for mye. De er så alt for sårbare. Det er så alt for mange som slutter og/eller er sykemeldte hele tiden, det skaper store vansker. Og de er så såre oppmerksomme på stoda.
Vi prøver å ikke være en ekstra belastning for dem.
For øvrig var det en flott artikkel/debattinnlegg i Klassekampen den 19. april -16 om å tenke nytt i en ny barnevernlov. "Avgrens barnevernet" sier de to forfatterne, Renee Thørnblad og Astrid Strandbu.
De tar til orde for en ny debatt om hva som skal være barnevernets samfunnsansvar.
I tillegg er mannen min og jeg kriseberedskapshjem. Barnet vi hadde for ikke så lenge siden, fikk endelig fosterhjem etter 13 måneder hos oss. Vi tenkte at barnet levde i et slag asyl hos oss. En asylsøker venter på beslutning om å få bli. Barnet hos oss ventet på fosterhjem. For det er fosterhjemsnød i Norge.
Nå har vi et nytt barn, vi vet ikke for hvor lenge. Det er krevende, spennende, og vi kjenner på at vi gjør en viktig jobb. Det er også sjokkerende, fordi vi får innblikk i kompleksiteten og sårbarheten hos barna som kommer til oss og hos barneverntjenestene som har plassert barnet hos oss, via Bufetat. Vi kjenner på spenningene mellom Bufetat og de kommunale barneverntjenestene. Det er ikke tvil om hvor kontinuiteten er. Det er ikke tvil om hvor tryggheten og erfaringene er. Selvsagt hos -Bufetat. Selvsagt blir de også litt oppdragende. Men det er ikke de ansatte i barneverntjenestene sin skyld. Dette er politikk. I Bufetat blir de ansatte værende, de blir mer og mer erfarne. De utfordres hele tiden i møte med barneverntjenestene. I de kommunale barneverntjenesten er det en helt annen arbeidssituasjon.
Når vi er beredskapshjem kommer også jeg, som har erfaring i barneverntjenester, i en ny situasjon. Mannen min har ikke erfaring fra barnevernsarbeid, kun som fosterfar og beredskapsfar. Og selv om jeg har mye erfaring er ingen historier like. En begynner på nytt hver gang. Hvem er dette barnet? Hvem er denne familien? Min sympati ligger hos barneverntjenestene som ikke strekker til på grunn av mangel på tid, de har så alt for mye. De er så alt for sårbare. Det er så alt for mange som slutter og/eller er sykemeldte hele tiden, det skaper store vansker. Og de er så såre oppmerksomme på stoda.
Vi prøver å ikke være en ekstra belastning for dem.
For øvrig var det en flott artikkel/debattinnlegg i Klassekampen den 19. april -16 om å tenke nytt i en ny barnevernlov. "Avgrens barnevernet" sier de to forfatterne, Renee Thørnblad og Astrid Strandbu.
De tar til orde for en ny debatt om hva som skal være barnevernets samfunnsansvar.
søndag 13. mars 2016
Den store misforståelsen?
Det var smekkfullt på Sting nede, på KåKå, under debatten om "Glassjenta", torsdagskvelden. Flesteparten kvinner. Mitt innlegg viste seg å provosere mange. Jeg ble overrasket da jeg skjønte grunnen: Det viste seg at fagutdannelse som jeg har stort fokus på, ble oppfattet til å stå i sterk kontrast til å være menneskelig med hjertevarme og empati!
Er det virkelig slik? At fordi om vi er utdannet til å behandle mennesker i alle situasjoner, det være seg sykepleiere, leger, psykologer, advokater, barnevernpedagoger, sosionomer, lærere, politi, prester osv, ikke er egnet til å vise hjertevarme og empati?
Det var smekkfullt på Sting nede, på KåKå, under debatten om "Glassjenta", torsdagskvelden. Flesteparten kvinner. Mitt innlegg viste seg å provosere mange. Jeg ble overrasket da jeg skjønte grunnen: Det viste seg at fagutdannelse som jeg har stort fokus på, ble oppfattet til å stå i sterk kontrast til å være menneskelig med hjertevarme og empati!
Er det virkelig slik? At fordi om vi er utdannet til å behandle mennesker i alle situasjoner, det være seg sykepleiere, leger, psykologer, advokater, barnevernpedagoger, sosionomer, lærere, politi, prester osv, ikke er egnet til å vise hjertevarme og empati?
fredag 11. mars 2016
Omsorgssviktens mange ansikt!
Mitt innlegg i debatten torsdagskvelden på KÅKÅ.
Mitt innlegg i debatten torsdagskvelden på KÅKÅ.
Overskriften: Hva vil vi med det norske barnevernet, og hvorfor virker det ikke for glassjenter?
”Glassjenta” ”Ida” har vært
utsatt for offentlig omsorgssvikt. Det er forferdelig!
Vi må slå fast at alt gjekk
galt. Spørsmålet er; Korleis kunne det skje?
Slikt skjer når systemene
sviktar totalt. Ansvar pulveriseres. Den som får all kritikk i slike saker er den
kommunale barneverntjenesten med barnevernsjefen i spissen. Legitimiteten til
barneverntjenestene blir ikkje bedre med slike hendelser som om ”Glassjenta”
Ida. Barnevernloven er heilt klar på at det er den kommunale barneverntjenesten
som skal følgja opp barn og unge så lenge dei er under offentlig omsorg.
I Proposisjonen 106 L (2012-2013)
Endringer i barnevernloven, på side 25 står det:
”Barna barnevernet
møter har ofte svært komplekse utfordringer. Barneverntjenesten har derfor en
viktig og krevende oppgave når de skal gi hjelp som er til barnets beste. For å
gi treffsikker hjelp kreves solide utredninger av det enkelte barns situasjon”.
Når vi ser på denne
formuleringen og veit om nøden i dei kommunale barneverntjenestene, så ser ein
allerede her at forståelsen, for
denne vanvittig vanskelige oppgaven som barnevern er, ikke er der. Rådmennene,
kommunalsjefane, lokalpolitikarane må kursast, i alle fall kvart fjerde år,
etter kvart nye kommunestyrevalg.
Kven er barnevernsjefar?
Korleis hentes dei inn, hvilke kvalifikasjoner har dei? Korleis er lederevnene
deira? Barnevernsjefar som var i kommuner for to år siden, er kanskje skiftet
ut med nye? Vakansen i barneverntjenester er stor.
Vakanse betyr at stillingar
er ledige heile tida. Dei ansatte sluttar, orkar ikkje meir. Nye søkjarar er
ofte nyutdanna, unge kvinner, som regel. Dei unge kvinnene får barn, ett, to,
tre - som betyr stort behov for vikarar. Vikarane er unge nyutdanna. Ein
runddans. Slike runddansar kan være farlige for enkeltbarn i barnevern og
familiane deira.
Korleis skal vi greia å
byggja opp ein arbeidsstokk med lang erfaring i kommunale barnevernstjenester
på samme måte som i Bufetat? For Bufetat har mange svært erfarne og dyktige
barnevernarbeidarar.
Uansett kor mykje vi kavar
ute i dei kommunale barneverntjenestene så komme ikkje dei flinke folka i
Bufetat tilbake. Dei blei skremte og dei slutta. Dei komme ikkje tilbake fordi
dei veit dei komme til å drukna i arbeid, til dårligare lønn.
I kommunale barneverntjenester
er det ikkje uvanlig å ha ansvar for over 30 barn til ei kvar tid.
Det seier seg sjøl at det ikkje
er mulig med ”solide utredningar av det enkelte barns situasjon”.
Dette er ein grov svikt i
systemet.
Gjennomsnittstida for ansatte
i kommunalt barnevern i Norge er visstnok 2,4 år.
Det er alvorlig!
Det er jo i
barneverntjenesten alt begynner. Bufetat hadde ikkje hatt eit barn å jobba med
dersom ikkje dei kommunale barneverntjenestene hadde søkt tiltak fra dei!
Tiltakene Bufetat skal gi er;
beredskapsheimar, fosterheimar og institusjonsplassar. Og vi forventar at
tilbudene skal vera av beste sort. Kun det besta er godt nok for dei sårbare
barna i barnevernet.
Eg kritiserer systemene.
Barnevernlova legg opp til at det er høg bevissthet i kommunane om alt det dei
kommunale barneverntjenestene skal ha ansvar for.
Eg skreiv eit debattinnlegg i
Aftenbladet rett etter at eg hadde lest reportasjen om ”Glassjenta”.
For brått var eg tilbake på BUA
i 1993. Eg mintes enkeltsaker, eg kjente igjen hjelpeløsheten ved å stå overfor
sjuke og omsorgssvikta ungdommar.
Det begynte med et sjokk. Eg
blei ansatt i fast stilling som miljøterapeut på BUA. På BUA tok vi imot
glassjenter- og gutter. Dette hadde ikkje eg erfaring med. Og ikkje kunnskap
om. Og ikkje faglig utdanning i.
Eg var ufaglært på BUA.
Eg var der i fem år. Studerte
barnevern i tillegg.
I studietida foreslo eg at
ingen ufaglærte måtte få jobba med så skada barn. Barn som var ”gitt opp” av ei
bygd av ein bydel, av barnevern, skole, PPT, politi, BUPA og foreldre. ”Alle”!
Så skal det ikkje være faglig kompetente terapeuter på institusjonar barna blir
plassert på?
Det opprørte meg! Og eg var
aleina.
Reportasjen om ”Glassjenta”
henta alt det gamle opp i meg. Eg huska brått den eine etter den andre ungdommen.
Noken ligna veldig mykje på denne ”nye” ”glassjenta”.
Begrepet traumatisert blei
ikkje mykje brukt. Begrepet atferdsproblem var sentralt.
Det var mange ufaglærte, dei
fleste menn, enkelte gongar var det reine ”cowboy”-virksomheten. Noken var
såkalt ”kule”, dei fleste unge menn. Det skumle med dei kule, var at dei kunne
sette reglar til sides, i ein slags allianse med ungdommen, reglar vi var blitt
enige om på møter. Eg var ufaglært, mine meiningar slo ikkje gjennom.
Eg ser på det som systemsvikt
når ufaglærte får lov å jobba i tvangsinstitusjonar. Slik svikt ser ein også på
psykiatriske sjukehuspostar. Det er farlig.
Mine rollemodellar blei ein
mann på BUA og lærarane i Møllehagen skolesenter. Dei var velutdanna, omsorgsfulle,
rause, rolige, gode pedagoger med stort hjerterom, syns eg.
Så dyktige som dei var, ville
eg óg bli. Slik begynte det.
På BUA kom ungdommen gjerna
om kvelden, akutt, tatt vare på av barnevernsvakt og politi. Dei vart ikkje ofte
vurdert av lege, psykolog eller psykiater ved ankomst.
Bydelspolitiet, eit av dei
viktigaste forebyggjande tiltaka vi nyttiggjorde oss av på BUA, forsvant, blei
lagt ned. Forstå det den som kan. Det oppsøkjande og forebyggjande bydelspolitiet
som ide, vart borte. Nå kom politiet kun når det hadde utvikla seg til stort
alvor.
Om vi som nasjon skal fortsetta
å overta omsorgen for barn i Norge, så må kun det beste vera godt nok. Det må vera
raushet på alt, på beredskaps- og fosterheimar og institusjonar. Vi burde hatt
ei tjeneste, lignande heimesjukepleien, der barnevernarbeidarar går inn og
avløyser beredskaps- og fosterheimar når det røyner på.
Beredskaps- og fosterheimar bør lønnast av staten, meiner eg.
Vi er forbi den tida da det
er kun idealisme som styrer omsorgen for barn som ikkje kan bu hos mor og far.
Barna er skada, har store behov. Av beredskaps- og fosterforeldre kreves
arbeidsinnsats som kan sammenlignast med eit vanlig omsorgsyrke.
Instituasjonane må vi ha. Noken
barn kan ikke bu i beredskaps- og fosterheimar. Dei toler ikke intimiteten som er rundt eit
frukostbord i private heimar med ei fostermor og ein fosterfar og kanskje
søsken.
Kanskje
kan dei flyttast sakte men sikkert til ein fosterheim, tar ein tida til hjelp.
Ideologiane
har vært mange gjennom åra. Men det er fælt å tenkja på at for ikkje så mange
år siden var ideologien at ungdommane, på BUA og i andre institusjonar i Norge,
ikkje skulle ha kontakt med
foreldrene sine dei første vekene etter ankomst på instituasjonen, heller ikke
vi som var hovedkontaktar for ungdommane skulle kunna innkalla foreldrene til
samtaler. Låg det ei slags straff i dette?
”Utløfting”
var en annan ideologi, utan å gå inn i dette.
Spørsmålet mitt er:
Kor fort endrar holdningar
seg?
Taushetsplikten og Opplysningsplikten:
Problemet
med profesjonsbestemt lovkonstruksjon er at det hindrar samhandling mellom
offentlige instansar, hevdar journalist og forfattar Jon Gangdal i ein artikkel
i 2014. For å nevne helsevesenet så er det ”slik at taushetsplikten er hovedbestemmelse,
mens opplysningsplikten er unntaksbestemmelsen under denne”, skriver han.
I
masteroppgaven min i barnevern hadde eg fokus på helsesøstrenes holdning til
opplysningsplikten til barneverntjenesten. Resultatet var nedslåande:
”Gi heller for få opplysninger til
barnevernet om barna og foreldrene, enn for mange”, sa
ei av helsesøstrene til meg, at ledaren hennas hadde sagt.
Barneverntjenesten
kan kun gi opplysningar til andre
forvaltningsorganer når dette ”er nødvendig”… eller ”for å forebygge vesentlig
fare for liv eller alvorlig skade for noens helse”.
Barneverntjenesten
er ikkje alltid gode til å bruka opplysningsplikten sin i samarbeidet rundt
omsorgssvikta barn. Det blir individuelle skjønn som avgjør kor grensene går.
Barnepsykiatrien. Eg har opplevd ein psykolog på barnepsyk som sa han aldri ville sende
ei melding til barnevernet, fordi han ikkje ville risikera å vera vitne i ei eventuell
fylkesnemndssak.
Eg har som barnevernsjef skrive
mange henvisningar og brev og krangla med barne- og ungdomspsykiatrien om
enkeltbarn- og unge. Eg har administrert barnevernansatte som sammen med
politiet og ungdom har blitt avvist på både legevakt og Ungdomspsyk. Ungdommen
vart ikkje oppfatta som psykotisk i det øyeblikket undersøkelsen skjedde. Det
hjalp ikkje kva barnevernarbeidaren sa om situasjonen kun timar tidligare. Eg
har satt på svære instansmøter, og argumentert for at ungdommen, jente eller
gutt, skulle få fleire liggjedøgn på ungdomspsyk. Avvisningane har vært
uforståelige for meg.
Og alle har handla om barn i
barnevernet.
Før eit barn
er plassert i fosterheim, sier barnepsyk at ”omsorgssituasjonen må avklarast,
før inntak i psykiatrien”.
Etter at
barnet har flytta i fosterheim, sier barnepsyk at barnet må få ro og bu i
fosterheimen i alle fall halvtanna år, før barnet tas inn til utredning.
Heri ligg det eg kaller
katastrofen for barn i barnevernet. Dei blir avvist fordi dei er barnevernets
barn.
Takk!
Abonner på:
Innlegg (Atom)