andre del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
...........fortsettelse
...........fortsettelse
På kvelden samme dag, rett før
klokken elleve, kommer det en sms til Anna. Mary forteller at hun har sendt
henne en e-post, om hun vil lese et innlegg hun har formulert? Anna orker ikke
å lese. Hun tør ikke vekke til livet engasjementet som alltid ligger der. Hun
tør ikke ta noe frem. Hun sitter og ser en halvslarven krim på tv, salve for
sinnet. Salve for sjelen også dersom det finnes sjel, og har seg et godt glass
vin. Skal straks legge seg. Sier til Anders at hun ikke orker. Sier igjen at
hun ikke orker.
Anders, som holder på med noen
oversettelser, kommer bort til henne. Tar henne over nakken, kjærtegnet han
ofte gir henne.
“Anna,
du vet at jeg er veldig redd for deg.”
“Ja,
jeg vet det, jeg er redd jeg også. Mary Hatlem har det verre enn meg. Jeg har tross
alt deg”!
Anna
svarer på sms-en, forteller at hun holder på å legge seg, skal lese det i
morgen.
*
Klokken fire den natten våkner Anna.
Setter seg opp i sengen. Forvirret ser hun seg rundt. Legger seg ned igjen. Hva
var det hun våknet av? Hva var det som hendte nettopp? Hva var det som kom? Hun
blir liggende våken. Hva er det Mary har sendt henne? Anna ligger enda litt
til, men uroen reiser seg i henne. Hva har Mary skrevet i e-posten?
Anna er såre klar over at denne dagen
kommer til å bli sprøtt travel. Hun vil ikke kunne få tid til å lese innlegget
til Mary før til kvelden. Hun bruker alltid litt tid til å lese. Det har alltid
vært slik. I dag skal Anna i fylkesnemnda, sitte ved siden av sin
saksbehandler, barnevernkonsulent Lina Hatlevik, være støtte for henne i hennes
første nemndssak. Lina skal holde partsforklaring, forklare hva kommunen mener
og hvorfor. Kommuneadvokaten skal sitte på hennes venstre side. Anna vet hun er viktig for
kommuneadvokaten også. Det har hun fått tilbakemeldinger på. Snubler Lina, må
Anna kanskje selv trø til. I vitneboksen. Fortelle nemnda hvorfor mor ikke kan
fostre opp barnet sitt selv. Brutale greier. Finkirurgi i den private sfære.
Være støtte i en ny mulig omsorgsovertakelse, en liten baby. Holde orden på
alle papirene, dokumenter som det heter i slike saker. Bevisbyrden som hviler
på henne og hennes mannskap. Er det skrevet ned alt det viktigste og
vesentligste? Alt det de har snakket om, diskutert og vurdert hundrevis av
ganger gjennom noen måneder, fra før babyen ble født? Har de telt godt nok?
Tall er viktig. Hvor mange ganger har….? Når tid var det….? Var det før eller
etter at….? Hvorfor satte dere ikke inn tiltak da? Hvorfor måtte det gå en
måned før dere reagerte? Har de ansatte dokumentert hver gang mormor har vært
på døren og skreket seg til en samtale med barnevernsjefen. En samtale hun noen
ganger har fått. Der hun innenfor dørene har skreket til Anna at hun ikke vet
hva hun holder på med. Der Anna til slutt måtte si at mormoren ikke har adgang
til kontoret, hun kan ikke komme inn til noen hos barneverntjenesten. Dersom
hun ringer avsluttes samtalen med det sammen en vet det er henne. Dersom hun
sms-er, sendes sms-en direkte til Anna, dersom hun sender e-post, sendes
e-posten direkte til Anna. Dette tar slik tid, det tapper krefter. Det er
forferdelig synd på mormor, hun gjør kun oppgaven sin. Hjelper datteren sin
slik at omsorgen ikke skal fratas henne. Det er fryktelige greier. Og mest av
alt, mormor er i sin fulle rett til å skrike, brøle, sette himmel og jord i
bevegelse, for så brutale er de, disse omsorgsovertakelsessakene. Anna må bare
også sørge for at de ansatte blir beskyttet. De må sove om natten ellers blir
de utbrente og sykemeldte og det må de ikke. De må være her, på arbeid. De må passes
på. Anna må derfor avvise mormor. Anna har tenkt mange ganger at hun skulle
hatt noen å vise henne, og alle de andre pårørende, til. Til
familievernkontoret for eksempel. Eller et kontor, et sted, som enda ikke
finnes. Foreldre som misser barna sine, skulle hatt et annet tjenesteapparat
som tar vare på dem etter omsorgsovertakelsene. Foreldre og besteforeldre må få
lov å hate. De er i sine suverene rett til å hate. Raseriet, fortvilelsen og
sorgen er sunt. De skal eie den. Derfor er det et etisk problem at den
tjenesten de hater er den tjenesten som skal følge dem opp og ivareta dem.
Anna Øyer skal snart kle seg i skjørt
og jakke, ha en hvit bluse inni og perleband rundt nakken og se anstendig og
ordentlig ut. Barnevernkonsulent Lina skal gi partsforklaring. Anna skal
ivareta henne med kroppspråket sitt og de ørsmå nikkene, som de ansatte har
sagt de syns hjelper, når de sitter der i vitneboksen, redde, høytidlige og
ordentlige. Så mye står på spill. Et barn skal kanskje flyttes ut av hjemmet og
løftes over til fosterforeldre. Oftere og oftere til fosterforeldre som en enda
ikke vet hvem er. Som det stilles mindre og mindre krav til, fordi
fosterbarnskøen bare vokser.
*
Anna Øyer står selvsagt opp etter å
ha tenkt alt dette. Hvor mange morgener er det ikke slik? Flere ganger i uken
er det slik! Er det ikke fylkesnemnd, tingrett eller lagmannsrett, så er det
klagen fra trebarnsfaren til Fylkesmannen. Faren som kjenner seg krenket og
provosert av Anna Øyer. Eller det er moren som mistet daglig omsorgsrett i
tingretten, der faren fikk midlertidig aleneomsorg, der barnet klamrer seg til
moren hver gang faren kommer og henter. Moren som får lov å hente barnet i
barnehagen to dager i uken, der far kommer klokken fem på ettermiddagene og
henter hos mor. Faren som sendte bekymyringsmelding til barnevernet fordi han i
bruddet mente at moren var psykisk syk og ikke ville være i stand til å ha
omsorg for barnet. Den første undersøkelsen i hennes barneverntjeneste,
konkluderte med at mor var dypt ulykkelig og hadde en atferd som ikke alltid
var helt god overfor faren til barnet, der barnet var vitne. Moren som ville ha
barnevernet med, selv om barnevernet da mente at det kanskje var best for
barnet å bo hos faren. Moren som tok imot alle råd og veiledningsprogram som
tenkes kunne som barnevernet kunne tilby, for å lære å være en god mor. Moren
som forstod at hun ikke kunne skrike til faren til barnet når barnet var til
stede, og øvde seg. Moren som var takknemlig for at barnevernet fantes, og som
hadde sin egen advokat til å hjelpe seg gjennom hele saken om foreldre og barn.
Moren som mente at barnet skulle bo like mye hos begge, moren som mente at barn
har rett til være skikkelig kjent med begge sine foreldre. Moren som til sist
sendt bekymringsmelding til barneverntjenesten fordi hun synes faren ikke
klarte å få til gode overleveringer fra moren til faren. Hvorfor kunne han ikke
kommet innom i huset hennes, pratet litt, hørt fortalt litt, kanskje selv kledd
på barnet, sittende på en skammel mens han lyttet til mor? Faren kunne fortalt
barnet at nå skulle de to gjøre slik og slik. At han tok seg litt tid? Dessuten
var den så hjerteskjærende denne atferden barnet hadde når faren tok henne med
seg. Hva pekte det mot? I alle fall satte barneverntjenesten i gang en ny
undersøkelse et år etter den første. Denne gangen ble konklusjonen en annen.
Sakte men sikkert kom det snikende en tvil hos barneverntjenesten - var det noe
med denne faren? Gjennom undersøkelsen fikk en en følelse av at far hadde
sterke kontrollerende behov. Han var rigid. Ting måtte skje når han bestemte
det. Presis. Han prøvde å overbevise barnevernsjefen om at mor var psykisk syk.
Han leverte utskrift av hundrevis av sms-er som skulle dokumentere dette. Han
leverte videoer. Som selvsagt aldri ble sett av barneverntjenesten. Alle som
har levd noen år vet at i brudd skjer stygge hendelser, handlinger og ord som
ikke skal festes på tape. Moren som på dette ene året, har lagt til ro
skuffelsen over at samlivet ikke fungerte. Moren som fremdeles mener at barnet
burde kunne bo hos dem begge. At barnet som nå er to år burde kunne få være mye
mer sammen med sin mor enn barnet er. Barnehagen skrev i sine opplysninger til
barnevernet at når det var arrangementer i barnehagen, og begge foreldrene var
der, hadde barnet det forferdelig vanskelig. Barnet gav uttrykk for stor
forvirring. Hvor skulle barnet søke? Hvilket fang var det lov å søke? Hvem
skulle trøste? Det er helt forferdelig å være vitne til, skrev barnehagen.
Hvorpå Annas råd var at mor og far aldri går samtidig på slike arrangement.
Øyer vitnet selv i tingretten, fordi hun selv hadde måtte ta denne saken
gjennom en sommer. Tror det var sommeren 2011, da barneverntjenesten holdt på å
bryte sammen på grunn av stor pågang og ferieavvikling, samt sykdom. Mor
fortalte i ettertid, etter at dommen var falt, at far fikk beskjed av dommeren
i tingretten om å samarbeide. Dommeren hadde vært rasende og den sakkyndige
psykologen som holdt med far, hadde fått refs. Vitnemålet til Øyer og
Guldbrandsen fra helsesenteret hadde fått støtte. Saken endte med delt omsorg.
Mor var svært fornøyd.
Anna Øyer står på badet klokken fem
denne morgenen. Hun skal ikke være i nemnda før klokken ni. Hun vil ha tid til
å stelle seg, kle seg, sminke seg, lakke neglene og lese e-posten fra Mary, sin
kjære kollega i nabokommunen. Gjennom mange år.
*
Anna ser i speilet at hun enda ikke
ser så verst ut. Hun holder koken, pleier hun å si til seg selv. “Du holder deg, Anna Øyer, du holder deg”.
Så smiler hun til speilet. Det hjelper veldig med litt pudder, rødt i kinnene,
trekke opp øyenbrynene, lage en linje over øyenvippene, legge på blå skygge og
ha på mørk blå maskara. Rødt på munnen. Det blonde håret er langt. Børstet
bakover. Hårlakken som holder håret på plass.
*
Hun har gjort seg klar denne
morgenen som alle de andre morgenene. I dag går hun ikke hjemmefra klokken
seks, for i dag skal hun i fylkesnemnda, og hun bor ikke langt unna.
Anna Øyer åpner e-posten fra Mary
Hatlem. Hun leser:
“Direktør i Barne- ungdoms- og
familiedirektoratet, Mari Trommald, svarer den 25.november 2011 på min kronikk
i Aftenbladet den 17. november 2011. Kanskje tenkte jeg at tilsvar ville komme
fra noen i nærområdene, fra andre kommuner eller fra Bufetat lokalt, siden det
er her jeg arbeider. Det kom to tilsvar, et fra en fosterfar som var fornøyd
med Bufetat og et fra øverste direktør i Bufdirektoratet i Oslo. Dessverre kan
jeg ikke se at direktør Mari Trommalds tilsvar forholder seg til de
problemstillingene jeg reiste i min kronikk. Jeg pekte på Bufetat som et
flerhodet troll med et økonomihode, et profesjonsstridshode, et
resurssløserihode og et mandathode. Mari Trommald kommenterte ikke et eneste av
disse hodene, uvisst av hvilken grunn. For meg ble hennes tilsvar nok en
bekreftelse på «trollet»; uklart, forvirrende og vanskelig å forstå.
Min
kronikk var til folk flest, til politikere, til fagforeninger, til fagfolk
innen barnevern i kommune og stat, til ulike avdelinger i Bufetat.
Jeg
undres over stillheten. Kronikken var jo relevant for diskusjon innen
barnevernet, mener jeg?
For
å si det i klartekst. Jeg er ikke på jakt etter å kritisere de som arbeider i
Bufetat. Jeg kritiserer systemet. Bufetattrollet spiser for mange barnevernpenger,
spiser for mange flinke erfarne barnevernarbeidere, spiser dagsorden og spiser
argumentasjonene og gjør dem og det om til sitt. Kommunene skvises som et
resultat av dette.
Jeg
har lånt noen gode innspill fra Fagbladet, temahefte nr 22/2011:
‘Mangfold
i barnevernet. Den kommunale barneverntjenesten har først og fremst ansvar for
å hjelpe barna som forsømmes alvorlig eller som utsettes for overgrep eller
blir misbrukt av foreldrene sine. Det kommunale barnevernet må ha kunnskap om
hvordan de kan komme i posisjon slik at de kan observere barna og foreldrene
når det er mistanke om omsorgssvikt. Det er det kommunale barnevernet som har
tvangsmyndighet. Det er saksbehandlerne i kommunene som skal ha så god kunnskap
om hjelpetiltak som mulig, og som skal samarbeide med barna og familiene om de
ulike hjelpetiltakene. Det er saksbehandlerne i kommunene foreldrene og barna
må ha tillit til, dersom en skal få til positiv endring. Dette arbeidet krever
høy kompetanse, og det tar mye tid. Autorisasjon for barnevernarbeidere må på
plass, krav om veiledning av godkjente veiledere over minst to år for
nyutdannede barnevernpedagoger og sosionomer må på plass. I tillegg må det
lovfestes en bemanningsnorm. Ingen saksbehandlere i den kommunale
barneverntjenesten skal ha ansvar for mer enn 12 barn.’
Det
kommunale barnevernet er avhengig av at offentlige instanser i kommunene sender
bekymringsmeldinger til det kommunale barnevernet. Opplysningsplikten som
instansene har, må stadig påpekes, ansvaret ligger i kommunen. Er
barnevernpedagogutdanningen og sosionomutdanningen god nok og lang nok for de
som skal arbeide som saksbehandlere i det kommunale barnevernet, spør jeg?
Fagbladet sier det slik:
‘Det
er umulig å greie og gi hensiktsmessig hjelp til disse barna dersom man ikke
gjennom grunnutdanningen har fått en god forståelse av hva som er oppgavene til
barneverntjenesten. Man må også ha god kunnskap om hvordan man kan oppdage og
hjelpe de barna som opplever alvorlig omsorgssvikt. Det er viktig at høyskolene
har et større fokus på kunnskap om dette. Den kommunale barneverntjenesten må
bli en attraktiv arbeidsplass.’
Noe
i Bufetatvesenet må evalueres og barnevernarbeidere og penger må overføres til
kommunene. Dette må styres politisk. Politikerne i kommunene må samarbeide om
interkommunalt barnevern, slik at en kan heve kompetansen. Barneverndebattene
må være ute i samfunnet, ikke inne på kontorene.
Jeg
ønsker debatt om barnevern i avisene og i tv. Vil vi ha et åpnere barnevern, må
vi bringe debatten ut i det offentlige rom. Barnevern er politikk. Mens vi
venter på en ny stortingsmelding om barnevern, må vi jobbe for å påvirke
politikerne. Vi må på banen nå, både Bufetat sine ansatte og kommunene sine
ansatte, for å diskutere hva slags barnevern vi vil ha.
Mary
Hatlem
Barnevernsjef.”
Anna leser det to ganger. Mange ord,
kanskje, men likevel. Avisen vil jo korte det ned eller la Mary korte det ned
selv. Nei, eller ja, jo, hun kan sende dette, tenker Anna og svarer Mary slik.
.........fortsettelse følger........
.........fortsettelse følger........
