første del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
Kapittel 1
Det hender at Anna Øyer våkner grytidlig på lørdags- og
søndagsmorgener med en undring i seg. En fin varm følelse. Liksom hadde den
allerede varmet henne opp før hun var bevisst våken. Hun kan strekke ut kroppen
sin da. Strekker seg sterkt, tar i, presser tærne og forbladet ned slik at
tærne peker mot fotgavlen.
Vinduene på soverommet har ikke
gardiner, ikke persienner. Anders må heller ikke ha det mørkt. Om sommeren kan
de våkne av at solen skinner rett inn i ansiktene deres klokken fem om
morgenen. Barna deres har aldri vendt seg til å sove i mørke rom.
Som regel er det alle historiene til andre som
ligger klare i bevisstheten når hun våkner opp til nye dager. Innimellom kommer
disse, hennes. De private. Det hender hun gråter da i det hun våkner. Helt
stille. Mannen hennes vet ikke om dette. Dette er hennes. Tårene ligger over
øynene. Hun ligger på ryggen med ansiktet mot taket. Har strekt ut føttene,
strekt dem slik at hun får kramper. Hun aker seg nedover i sengen da. Setter
fotbladene mot fotgavlen. Som regel holder det. Kun sjelden må hun opp å stå og
gå seg runder i rommene. Nå er hun barnevernsjef. Velutdannet barnevernsjef.
Vasser i saker der barn trekker de korteste stråene i alle sammenhenger. Vasser
i inkompetanse, blindhet, toskeskap, idiotiskap og solskinnshistorier. Elsker
arbeidet sitt og vil spille en forskjell for barna hun møter.
*
Kunne vite hvem hun er. En liten time halvannen. Før det
braker løs. Grytidlig hjemmefra. Slik hadde det blitt. Slik måtte det være. I
går hadde det skjedd igjen. Ingen kunne ta imot et lite barn. Akutt plassering.
Uten plass. Absurd.
Lina, som
har to barn selv, ett på åtte år og ett på seks år, sa:
“Eg tar han med meg! Dette er for
galt! Eg ringer Lars, han sier nok ja.”
Slik ble
det. Alle som arbeider med barn, tar barn i pleie og så videre skal legge frem
politiattest. Lina har lagt frem attest da hun begynte i barneverntjenesten.
Men mannen hennes har jo ikke det! Og Anna er sjef og skal plassere et lite
barn som ikke har plass, der alt skal være forsvarlig! To-tre valg enda en
gang: Skal hun lukke ørene og glemme å tenke og late som hun ikke har hørt om
fireåringen? At hun ikke har en akuttsituasjon? Eller skal noen av folkene
hennes ta gutten med seg hjem? Kanskje hun selv? Har gjort det før. Hun kan
overnatte på kontoret sammen med fireåringen. På hver sin madrass. Hun skal
kunne klare å skape trygghet igjen. Nok til at han roer seg. Kan hende sovner
han. Kjøpe inn mat og drikke og lage beredskapshjem i kjøkkenkroken hos
barneverntjenesten? Det er hennes ansvar. Hennes helvetes ansvar. Står
ansvarlig. Hva om mannen til Lina, som alltid sier ja, er pedofil? Han får jo
ikke tid til å innlede et fortrolig forhold til gutten på et døgn, tenker hun
da. Før hun kommer på at Lina og Lars hadde Tord i ni uker fordi det ikke
fantes beredskapshjem til Tord. Den institusjonen som alltid tok imot kriser og
akutter ble lagt ned for noen år siden. Av Bufetat.
For noen år siden, hadde en kollega,
barnevernsjefen i en av nabokommunene, Mary Hatlem, en god kronikk i
Aftenbladet. Om Bufetat. Den stod på trykk samme dag som Bufetat hadde invitert
til dialogkonferanse med alle barneverntjenestene i kommunene i fylket. De satt
rundt runde bord og skulle holde dialog. “Bufetat, et flerhodet troll” het
kronikken, skrevet flammende dirrende. En dialogkonferanse i regi Bufetat på et
av byens hoteller, blir som en parodi å rekne opp mot misnøyen ute i kommunene.
Ikke alle, forresten. Noen er fornøyde, sier de. Alltid er det slik at noen
alltid er fornøyd, uansett problemstilling. Eller de går motstrøms på pur
faenskap. Noen “kjenner seg ikke igjen”. Alltid. Mary Hatlem fortalte at en av
mellomlederne i regionalt Bufetat hadde sendt en e-post til kommunalsjefen,
lederen hennes, grytidlig samme dag. Spurt om det som stod i kronikken var
kommunens syn og om vedkommende støttet sin barnevernsjef i innholdet i
kronikken? Kommunalsjefen hadde straks funnet kronikken på nettet, og lest den.
Mary fortalte at kommunalsjefen hadde vært så raus at hun videresendte e-posten
og sitt tilsvar til henne, der hun fikk støtte. Alt dette tidlig på morgenen.
Lyspunkt skjer, tenker Anna. Før
dialogkonferansen startet klokken ti den dagen, leste Mary Hatlem sin kronikk
høyt for dem som ville høre. I en salong i hotellet. Mange av tilhørerne var
barnevernsjefer fra kommunene i hele fylket:
“BUFETAT - ET FLERHODET TROLL
Jeg har arbeidet i kommunalt
barnevern siden 2004. Like lenge har Bufetat (Barne- og ungdoms- og
familieetaten) eksistert, en statlig drevet etat. I starten erfarte det kommunale
barnevernet at Bufetat utførte oppgavene sine på en spennende og positiv måte.
En gang i måneden kom to representanter fra Bufetat til det kommunale
barnevernet, deltok på barnevernmøter, hørte på saksbehandlerne som presenterte
komplekse barnevernsaker, kommenterte, gav innspill og var på tilbudssiden med
tiltak.
Etter et år endret dette seg. Nå presenterte representantene for Bufetat
noe nytt. Nå skulle det kommunale barnevernet selv administrere
kostnadskrevende tiltak, mot at Bufetat overførte midler etter søknad.
Saksbehandlerne i det kommunale barnevernet satt nå og administrerte krevende
tiltak som tidligere kunne bestilles gjennom Bufetat. I tillegg skulle det
rapporteres detaljert regnskap til Bufetat. Det kom ikke flere stillinger til
det kommunale barnevernet. De nye oppgavene kom på toppen av en allerede sterkt
presset arbeidshverdag. I denne tiden ble saksbehandlerne i det kommunale
barnevernet utfordret av Bufetat til å søke i eget nettverk etter fosterhjem.
Som om ikke saksbehandlerne hadde nok barnevern på arbeid om de ikke også
skulle ha det i venneflokken på fritid.
I 2006 skjønte det kommunale barnevernet at Bufetats motiv var å redusere
egne kostnader. Merarbeid ble overført til det kommunale barnevernet. Trollets første hode viste seg: Økonomihodet
til Bufetat. Økonomihodet vokste seg gjennom årene helt til det utløste behovet
for en Tvisteløsningsnemnd i økonomiske tvistesaker mellom norske kommuner og
Bufetat, med oppstart 2010. Hva koster ikke dette?
Trollets andre hode handler om profesjonsstriden mellom Bufetat og
det kommunale barnevernet. Bufetat sendte ut blanke fargerike brosjyrer til det
kommunale barnevernet med invitasjon til ansatte der, om å søke arbeid i
Bufetat. De lokket med gode betingelser, høyere lønn og mulighet for spesialisering.
Bufetat har monopol på evidensbaserte (forskningsbaserte) tiltak som MST
(multisystemisk teori) og FFT (foreldrefokusert terapi). Det er vanskelig å
forstå hvorfor de har dette monopolet, og det er vanskelig å forstå at
barnevernarbeiderne i kommunen skal ha dårligere lønn enn barnevernarbeiderne i
Bufetat, når det er det kommunale barnevernet som har ansvaret for
undersøkelser og vedtak om tiltak for barn. Det er de ansatte i det kommunale
barnevernet som må bære bevisbyrden og stå til rette i barnevernsakene som
prøves for fylkesnemnd og tingrett.
Mange av de mest erfarne barnevernsansatte byttet arbeidsgiver gjennom
årene fra 2004 til i dag i 2011. Konsekvensen ble at det kommunale barnevernet
mistet flere av sine mest erfarne barnevernansatte. En fikk tanker om et A-lag
og et B-lag. A-laget utviklet seg til et vanvittig byråkrati. B-laget måtte
klare seg med de samme antall saksbehandlere som tidligere, ingen statlige
øremerkede overføringer kom til det kommunale barnevernet, før i 2011. De
øremerkede midlene kom i siste liten til et utmattet kommunalt barnevern.
Det er det kommunale barnevernet
som faktisk tar beslutningene i forhold til barnet og familien, og som nå blir
skviset mer og mer etter at Bufetat ble etablert. B-laget erfarte gjennom årene
en snikende underliggende mistillit som A-laget prøvde å skjule. B-laget er i
ferd med å miste sin autonomi fordi det kommunale barnevernets fag- og
erfaringskunnskap blir dratt i tvil. Dette skjer ved at Bufetat kommer med sine
velmenende råd etter at det kommunale barnevernet har arbeidet med en sak i
månedsvis. Arbeidet og beslutningene som er tatt i det kommunale barnevernet
blir galant oversett og det kommunale barnevernet må stå til rette overfor
Bufetat sine representanter. Bufetat sitter som overkikador og skaper
mindreverdsfølelse, irritasjon og sinne hos de kommunalt barnevernansatte, som
har følt sakens kompleksitet på kroppen.
Disse prosessene, som er
energitappende, synliggjør trollets
tredje hode: Resurssløseriet til Bufetat. Et vanvittig resurssløseri. Jeg
har deltatt i møter i enkeltsaker i det kommunale barnevernet der tre-fire
ansatte fra Bufetat-byråkratiet sitter. Veldig ofte handler disse sakene om
økonomi. Det er saksbehandleren i det kommunale barnevernet som må skrive referat
fra møtene. Hva koster ikke slike møter?
Samtidig som Bufetat siden 2004
har utvidet sitt byråkrati, har utviklingen i det kommunale barnevernet stått
mer eller mindre i stampe. Det kommunale barnevernet har hatt mer enn nok med å
klare å holde lovpålagte frister for undersøkelser, vedtak og tiltak, der
rapportering til Fylkesmannen skal skje hver tredje måned. Først i år kom litt
statlige øremerkede midler til stillinger til det kommunale barnevernet. Nylig
ble det lagt frem en rapport fra et Barnevernpanel med Helen Bjørnøy i spissen,
oppnevnt av barneminister Audun Lysbakken. Rapporten skisserer at det kommunale
barnevernet må styrkes. Dette blir en politisk sak i Norge i 2012.
Likevel holder Bufetat på med
sitt. De inviterer barnevernsjefene i det kommunale barnevernet til
dialogkonferanse, der de i forkant spør barnevernsjefene om de er fornøyd med
samarbeidet med Bufetat. Parallelt med dette sender de avtaler om samarbeid
mellom seg og det kommunale barnevernet til rådmennene for undertegning, og da
blir jeg forvirret.
Det ble akkurat dette siste som førte til at Bufetat brått stod frem som
et flerhodet troll for meg. Alt er jo snudd på hodet. Det er jo det kommunale
barnevernet, eventuelt rådmenn, som skal invitere til dialogkonferanser. Det er
det kommunale barnevernet som ber om tiltak fra Bufetat. Det er Bufetat som
skal sørve det kommunale barnevernet med mange nok fosterhjem, beredskapshjem
og gode forutsigbare institusjonsplasser i Norge, samt gi god nok og
kontinuerlig veiledning og oppfølging av fosterhjem. Omsorgstiltakene til barn og
unge som trenger det, er ikke alltid gode nok. Akkurat dette siste er svært
alvorlig. I det kommunale barnevernet, der beslutningene om omsorgstiltak tas,
kan det være usikkerhet om tiltakene fra Bufetat er gode nok. Barnets beste er
alltid sentralt her.
Slik oppdages trollets fjerde hode.
Mandatet: Hvilket mandat har Bufetat? Jeg satt nylig i Fylkesnemnda for
barnevern i tre dager. Et vitne fra Bufetat fortalte blant annet i nemda at
hans oppgave var å øke kompetansen hos det kommunale barnevernet, samt veilede
de ansatte barnevernsarbeidere! Jeg som trodde at de som arbeidet i det
kommunale barnevernet fikk øket sin kompetanse gjennom høyskoler og
universiteter i relasjon til praksisfeltet, ble undrende.
Tenk om vi hadde slått resursene
sammen, at alle arbeider barnevern på samme nivå i Norge. Tenk på all den
fagkunnskapen som ligger latent i Bufetat. Tenk da hvilken effektivitet og
styrking det vanskelige barnevernet kunne fått, og tenk på det vi kunne spart
av økonomiske midler i Norge. Oslo har ikke Bufetat. Hvorfor resten av landet
har et barnevern delt i to nivå forstår jeg ikke.”
Anna Øyer fikk senere vite av sin kollega at
journalister fra Aftenbladet hadde sprunget i trappene hos Bufetat samme
formiddag.
“Mary fortalte også at hun hadde fått
en e-post fra en i fosterhjemsavdelingen hos Bufetat lokalt.
‘Du har truffet spikeren på hodet’,
skrev hun.
Det var ingen hvem som helst som
skrev dette, Anna, hun har fartstid fra før den nye barnevernloven av 1992
trådte i kraft, fra lenge før Bufetattrollet så dagens lys”.
Ingenting, ikke et ord om kronikken kom i avisen i dagene som
fulgte. Mary fortalte Anna at hun hadde en uro i seg. Fikk de munnkurv hos det
lokale Bufetat? Fikk ikke journalistene noe svar? Fikk ikke de ansatte lov å
snakke? Hva er det som skjer!
“Ekkelt”, sa Mary. “Dette er ekkelt,
Anna”.
Etter vel en uke kom det et
motinnlegg i Aftenblandet der selveste direktøren i Bufdirektoratet i Oslo,
Mari Trommald, fikk en helside i avisen. Der spurte hun om Mary Hatlem ønsket
seg tilbake til tilstandene da vi hadde atferdsinstitusjonene som Bastøy og
lignende? Hun skrev at Bufetat hadde et overordnet ansvar for barnevernet i
Norge. Mary skalv i stemmen da hun ringte henne.
“Anna, det er det frekkeste! Tror hun
jeg er dum? Eller vet hun ikke at ingen i Bufetat hadde hatt et eneste barn å
ha et overordnet ansvar for, dersom det ikke var for den jobben som blir utført
ute i kommunene i alle kriker og kroker i Norge! Det er jo vi som undersøker,
vurderer og konkluderer. Det er vi som fremmer sakene for fylkesnemnda. Det er
vi som bestiller tiltak fra Bufetat. Det Bufetat skal holde styr på er å ha nok
skikkelige fosterhjem, beredskapshjem og gode behandlingsinstitusjoner for
barn. Det er det loven sier de skal gjøre. Men i stedet leker de seg med
allverdens flotte veiledningsprogrammer og blander seg inn i kommunene sitt
arbeide. Glemmer aldri da jeg måtte holde telefonrøret på en halv meters
avstand fordi hun skrek slik, veilederen i Bufetat. Hun mente kommunen ikke
måtte åpne ny undersøkelse i saken hun veiledet i, fordi det ville uroe mor, nå
som det var en så god progresjon. Veilederen spurte ikke en gang, om det hadde
skjedd noe nytt bekymringsfult i saken. Nei, hun ville ha seg frabedt ny
undersøkelse, fordi da måtte hun avslutte arbeidet. Det sa hennes ledere, som
var styrt av ideologiene. Gud! Hjelp! Så kan den merra sitte der inne i Oslo,
unnskyld ordbruken, å snakke om det overordnede ansvaret! Det er ikke Mari
Trommald som må sitte skolerett når bestefar til Ola, fem år, skriver på Google
at barnevernsjef Mary Hatlem kan sammenlignes med Goebbels og hans handlinger
under andre verdenskrig. Jævla kjerring, unnskyld igjen, har hun lært
barnevern? Har hun kjent på smerten når hun skal fortelle til Lisa, tjuefem år
og svært umoden, selv offer for grov omsorgssvikt og vanskjøtsel i barndommen,
at hun ikke kan beholde barnet sitt? At barneverntjenesten i denne kommunen
mener dette, og vil prøve saken for fylkesnemnda? Fordi barnet trenger mye, mye
mer enn hun kan gi barnet. Vet Mari Trommald om hvordan det kjennes å må være
den som tar barnet med makt ut av armene på en skrikende, rasende, fortvilet og
vettskremt afrikansk kvinne på lensmannskontoret i bygda? Kvinnen som søkte
tilflukt på lensmannskontoret! Kvinnen som trodde politiet ville hjelpe henne!
Vet Mari Trommald hvor sprøtt det er å vite om at vi aldri får gjort jobben vår
slik vi har lært, fordi arbeidsuken ikke har nok timer, og det ikke er
overtidsbudsjett i kommunen? Det er brutalt umusikkalsk det Mari Trommald gjør!
Tror hun jeg er…, vet ikke, Anna, hvilket begrep jeg skal bruke. Jeg må skrive
noe, det er ikke sikkert avisen tar det inn. De er sikkert ferdig med dette for
denne gang, i avisen. Vet, du Anna, de hadde ikke flyttet på et komma i
kronikken min, visste du det, ikke et jævla komma. Er så rasende, Anna, så
jævla rasende”.
Mary Hatlem gråter nå.
“Jeg er så sliten”, sier hun.
“Så gjennomsliten, helt inn til
margen sliten, Anna”.
*
