tirsdag 29. desember 2015

Jeg savner opprøret!

Det er jul og fridager. I romjulen skal vi i Elkabu i gang igjen med barnevernsarbeid. Elkabu består av seks kvinner, godt utdannet og med mange års erfaring. Travelheten i barneverntjenestene, alvoret i familier, krisene, barn i nød og mangelen på ansatte i barneverntjenestene, fører til at det er stort behov for ekstern hjelp. Vi får ofte spørsmål fra kommunale barneverntjenester om å bistå dem i deres arbeid. Vi kan reise hjem til familier raskt etter at barneverntjenesten har undersøkt forholdene, når en ny melding er mottatt.

Det er ikke alle barnevernsjefer som har mulighet til å tilkalle ekstern hjelp, samme hvor stort behovet er. Årsaken til dette, tror jeg, er hovedsakelig økonomi. Det er flott å erfare når kommuner ikke lar seg stoppe av økonomi, men følger loven med barns beste i fokus.

Det vi ser i Elkabu er at kommunalt barnevern sliter med mange saker og for få ansatte. Saksbehandlerne drukner i arbeid. Det kan virke som at enkelte barnevernsjefer ser ut til å være mer opptatt av å følge budsjettene enn gjøre det som loven pålegger dem, gjennom barnevernloven. Dersom dette er tilfelle, er jeg alvorlig bekymret. Jeg savner opprøret!

lørdag 26. desember 2015

Hva vet politikere om barnevern?

Jeg hadde et nytt debattinnlegg i Stavanger Aftenblad den 2. des 2015:


---
Når rådmannen mener at en kritisk rapport om barneverntjenestens arbeid i kommunen skal tas til etterretning, sendes signaler som vi her ute kan tolke. Når et samlet bystyre ikke vil følge rådmannens råd, men ha full gjennomgang av barneverntjenestens arbeid, sendes også signaler som vi her ute kan tolke.

«Politi og dommer»
Jeg ble glad da jeg leste i Aftenbladet om full gjennomgang, men ble sjokkert og bedrøvet over begrunnelsen til leder for levekårsstyret, Kåre Reiten (H).

For hva er det Kåre Reiten (H) uttaler til journalisten? Jo, han sier at han i den siste tiden har fått flere tilbakemeldinger fra personer som mener barnevernet har «gått over streken». Han sier han har fått litt for mange mailer, og har hatt lange samtaler med folk som sliter.

Er det saksbehandlerne i barnevernet han har snakket med? Sannsynligvis ikke.

Reiten forstår ikke
Kåre Reiten tar opp spørsmålet om Stavanger kommune skal ha et totalt ansvar for barneverntjenesten. Spørsmålet er interessant.

Men straks etter sier Reiten dette, sitat fra avisen: «[…] og ikke minst om vi bør skille rollene som terapeut og politi/dommer i barnevernet».

Når journalisten ber ham om utdype dette, svarer Reiten, sitat:

«Mange saker begynner med at barnevernet går inn for å hjelpe en familie. I en slik terapeutisk fase, vil den ansatte naturligvis få en hel del informasjon. Hvis den samme ansatte så i neste fase bruker den samme informasjonen til å si: «Dette er så alvorlig at nå tar vi barna deres», så blir dette en uholdbar situasjon, ikke minst for den ansatte. For familier som er i barnevernets søkelys, vil denne praksisen føre til en noe paranoid holdning, der man vegrer seg for å gi relevant informasjon. Min tanke er at det vil være bedre hvis disse funksjonene blir skilt, den terapeutiske for seg og den som tar beslutninger om omsorgsovertakelse for seg. Vi må ta inn over oss at dette siste er omtrent det mest konfliktfylte som tenkes kan.»

Fatter aldri tvangsvedtak
Det Reiten her omtaler forteller meg at han ikke har forstått hvordan barnevernsarbeidet foregår. Politi/dommere i barneverntjenesten? Det er fylkesnemnda for barnevern fatter tvangsvedtak! En barnevernsjef kan fatte akutte vedtak, som må prøves av fylkesnemnda innen 48 timer.

Den terapeuten Reiten nevner, kan være en ansatt i barneverntjenesten, på Familiesenteret, eller i barnepsykiatrien. Alle terapeuter har et selvstendig,lovpålagt ansvar for å melde bekymring til barneverntjenesten. Barneverntjenesten ber om opplysninger dersom terapeuten er utenfor barneverntjenesten. Ingen kan nekte å gi opplysninger til barnevernet.
Saksbehandlerne går ikke «over streken», de gjør jobben sin!

Forferdelig for foreldrene
En erfaren saksbehandler sier ikke at «vi tar barna fra dere». Saksbehandleren uttrykket at omsorgen er mangelfull, vurderer den som for dårlig, og at det har vart over tid nå. En ansvarlig saksbehandler sier: «Det ser ikke ut som om dere klarer å nyttiggjøre dere terapi, råd og veiledning, barna deres får det ikke bedre, de kan ikke vente lenger.»

Det er klart at dette er tøft for partene, men det er ikke feil. Det er ikke kritikkverdig! Saksbehandlerne går ikke «over streken», de gjør jobben sin!

Dette er forferdelig for foreldrene, og de ringer til politikere, til rådmenn, til fylkesmenn og til statsråder. Det må vi forstå.

Mangel på alt
Gjennomtrekken av saksbehandlere i de kommunale barneverntjenestene er stor og farlig for arbeidet. Saksbehandlerne orker ikke. Det er mangel på alt.

Barnevernsjefene rundt om i kommunene har ansvaret for å utføre «kirurgiske» inngrep i den innerste private svære. For å kunne gjøre dette på en optimalt god måte, må barnevernsjefene ha de mest erfarne fagfolkene i sin stab. Det har ikke barnevernsjefene. De har ofte de minst erfarne i sin stab, de er nyutdannet, kun med en treårig utdanning, er unge og har fått sin første jobb i den kommunale barneverntjenesten.

Det er ikke uvanlig at de nylig ansatte til enhver tid har over tretti saker i sitt første år i barneverntjenesten.

«Praksissjokket»
Før de har gått 14 dager i ny jobb har de sine egne saker. Den nyansattes veileder/fadder har et navn, men ikke tid. Det er ikke uvanlig at de nylig ansatte til enhver tid har over tretti saker i sitt første år i barneverntjenesten. De møter familier i stor nød. Det de lærte på skolen får de ikke tid til å gjennomføre, fristene tikker for fort. Det en kaller «praksissjokket» – kontrasten det de lærte på universitetet eller høyskolen og det de erfarer der ute – er digert. Heri ligger politikken! Heri er streken overtrådt!

Jeg sammenligner inngrepene barneverntjenestene utfører med inngrepene kirurgene på sykehusene utfører. Ta inngrepene i et hjerte for eksempel! Når slipper kirurgen til? Som nyutdannet lege, eller etter lang videreutdanning og årelang erfaring som assistentlege? Og hvem er i staben?



Barnevern for hvem?

For snart 6 måneder siden, den 2. juli 2015, hadde jeg et debattinnlegg, presentert som gjestekommentar, i Stavanger Aftenblad. Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger. Den første kom tidlig om morgenen samme dag, før klokken 08.00. En sms fra en mann som sa jeg reddet dagen hans. Han skrev at han var politiker i Stavanger på 70-tallet og kjempet for et bedre barnevern da.

Jeg presenterer her hva jeg skrev i debattinnlegget. 

---
Barnevernet skal være en hjelpende hånd, sier barneminister Solveig Horne. Samtidig sier barnevernekspert Mons Oppedal at barnevernet bryter menneskerettighetene, ut fra dokumenter han har hatt tilgang til. Det som kvalifiserer for omsorgsovertagelser, er omsorgssvikt, vold og overgrep, sier barneministeren. Hun legger til at hun er opptatt av at barnevernet har bred tillit i befolkningen.

Hadde alvorlige barnevernsaker vært lettvinte, så kunne en akseptert utsagnene til dem begge.

En brutal lov
Omsorgsovertagelser og akutte plasseringer er aldri lettvinte saker. På alle barnevernkontor blir disse sakene grundig undersøkt, diskutert, drøftet, vurdert og til sist konkludert. Utdanningene til de som arbeider på barnevernkontorene har dreid seg om å lære hva omsorgssvikt er, om hva omsorgssvikt gjør med barn, om å forebygge omsorgssvikt og å avdekke omsorgssvikt ved å gripe inn i den private sfære med hjemmel i lov. Barnevernloven er en brutal lov. Når barneminister snakker om en hjelpende hånd, er hun i det landskapet som heter hjelpetiltak, den ikkebrutale delen.

Barnevernlovens kompleksitet er ubehagelig. Alle ønsker å være i den enden av loven som å prøve tiltak i familien utgjør. Her gjøres det mye godt arbeid. I den andre enden av loven ligger tvangstiltakene. Ikke mange har lyst å forholde seg til denne enden. Den er for forferdelig. Den bryter med det vi opplever som det menneskelige. Umenneskeligheten kommer inn. Skiller babyer fra foreldrene!

Virkeligheten
Jeg har sett babyer som snur seg bort fra mor og far. Jeg har sett babyer som visner hen av mangel på stimulering. Den samme babyen som vender seg bort fra moren, har jeg sett kvikne til i møte med en tilfeldig person. Brutalt å se på, men likevel sant. Da haster det å finne nye omsorgspersoner.

I spedbarnsaker går det ikke fort nok, slik det er i dag. Barnevernansatte må gjøre flere ting samtidig. En kan ikke prøve først det ene så det andre i barnet første leveår. Barnet må ha stabil og god omsorg fra dag én. Det forstår alle. Fra en konkluderer til en sak blir behandlet i fylkesnemnda, kan det gå flere måneder (i Rogaland i snitt 117 dager, nær fire måneder; red. anm.). Babyen har ikke tid å vente på nye omsorgsgivere. Fordi vilkårene for akuttvedtakene er så strenge – det skal være fare for barnet – er det vanskelig å få medhold i akuttvedtak. Det er sannheten.

Når en så får medhold av fylkesnemnd og tingrett, og aviser lokalt lager stor sak med krigsoverskrifter, vekkes til live alle mulige slags tanker om det forferdelige barnevernet.

Vil vi, eller vil vi ikke?
Noe her blir forferdelig feil, og det opprører meg. Vil vi ha barnevernloven vår, eller vil vi ikke? Vil vi at noen utdanner seg og ønsker å jobbe for å beskytte barn? Eller vil vi ikke ha dem, barnevernsarbeiderne? De sover ikke om natten når slike saker kommer til kontorene. Disse sakene er akkurat så brutale som de er – og likevel må vi handle. Menneskerettighetene virker. Barnet skal få en sjanse til livet, til utvikling.

Foreldrene som mister omsorg, må ivaretas på en mye, mye bedre måte enn til nå i Norge. Det burde ikke være barnevernet som skulle ta vare på dem, det burde vært familievernet. Foreldre som mister omsorg for barnet sitt/barna sine, må få lov å hate barnevernet.

Barnevern er politikk. Barnevernpolitikken i Norge er ikke god nok. Skal barnevernet kunne ha god tillitt og høy grad av jurisdiksjon (rettslig grunnlag for å utøve tvang; red. anm.), må det satses på barnevernet i kommunene. Det er i kommunene sakene finnes. Fokuset er alltid barnet. Menneskerettighetene til de nyfødte barna er det sentrale.

Aftenbladet reportasje fredag 19. juni 2015 bidrar ikke til å vekke bred tillit i befolkningen. Krigsoverskrifter på førstesiden om at «barnet har ikke behov for å møte sine foreldre», er forferdelig lesning. Når det står slik, tatt ut av en større sammenheng, vekker det opprørende følelser. Å fatte vedtak om akuttplassering av nyfødte spedbarn er opprørende. Barnevernsjefene i Norge må av og til fatte slike vedtak. De er aldri lettvinte.

En annen retning for debatten
I Norge har vi en lov som åpner opp for at spedbarn kan bli skilt fra sine biologiske foreldre. Politisk er det bestemt at alle kommuner i Norge skal ha en barneverntjeneste med en administrasjon og en leder som kan fatte akutte vedtak, gyldige i 48 timer, før den overprøves av en jurist i fylkesnemnda. Den akutte plasseringen skal beskytte barnet for fare. Definisjonen av fare er et skjønnsspørsmål ut fra faglige vurderinger. En må da ha kunnskap om hva som er fare for et nyfødt spedbarn. Når det kastes inn mistillit til de kommunale barnevernsjefene, som er de ansvarlige for sin tjeneste, er det alvorlig. Etater som nylig har begynt å melde saker til barnevernet, kan trekke seg tilbake igjen. Gjemme seg igjen. Eksempler er legene, helsesøstrene, barnehagene.

Diskusjonen om barnevernet i Norge må ha en annen retning enn følelsesladede reportasjer, såkalt sosialpornografi. For diskusjonen trengs. Det er fint at barnevernsjef Gunnar Toresen i Stavanger kom på banen i den nå aktuelle saken. Det syns jeg er en god strategi.

Når utsagn som at menneskerettighetene brytes, hvem tenker en på da? Mange, nesten alle, tenker på foreldrene. «Det beste for barn er å vokse opp hos sine biologiske foreldre», sier loven. Vi som arbeider i barnevernet, erfarer at det ikke alltid stemmer. Noen foreldre klarer av ulike årsaker ikke å gi barnet god nok omsorg.

Så komplekst
Kan vi tenke oss sentre i Norge, der nybakte foreldre får hjelp og veiledning under kontinuerlig observasjon i inntil et år. At vi har til disposisjon 50 til 100, kanskje flere, slike plasser til enhver tid i Norge? Vil vi klare å ivareta menneskerettighetene til barnet på en slik måte?

Hva så dersom et brudd eventuelt kommer, at omsorgsovertakelsen må skje og barnet er blitt ett år og tilknytningsprosessen ikke har kommet trygt i gang slik den skulle, fordi det er for mye utrygghet og uro for barnet på senteret som hadde som mål å la foreldrene få prøve seg?

Dette er så komplekst. Med all respekt.


Lenke: Barnevern for hvem? i Stavanger Aftenblad

tirsdag 15. desember 2015

Blogg om Barnevern

Har planer om å bruke bloggen som et sted å påvirke utviklingen i barnevern. Mene noe, henvise til stoff jeg finner interessant og kanskje kunne være med å endre til et bedre barnevern, politisk og faglig.

Håpet er å ha tid til å lese meg opp på det nye, og å følge med i de mediene som farer forbi øynene og ørene mine - om barnevern.
Et kritisk blikk skal det være på barnevern. Mediene skal se oss etter i kortene. Privatpersoner skal kunne prøve sakene sine i rettsaler. Rettssikkerheten skal opprettholdes.