Jeg vil vise hvordan debattinnlegget mitt så ut da jeg sendte det til Aftenbladet. Vil i tillegg si at den endringen Aftenbladets redaksjon gjorde er jeg helt konfortabel med. Det er alltid slik at en redaksjon arbeider med det vi sender fra oss. Det må vi vite og godta, det er en del av det motet en må ha når en ytrer seg offentlig. Det ergrer meg litt at avisen tok bort min ros til nettopp Aftenbladet. Derfor får dere se hvordan innlegget opprinnelig var:
GLITRENDE om glassjenta
Jeg har ikke fått lest alt. Leser ikke så fort, og har
alltid ”tusen jern i ilden”. Hele
lørdagen gikk med til reisen til Os, til feiring av et barnebarn, og tilbake
igjen til Stavanger. Jeg fikk ikke kjøpt avisen, fergen hadde den ikke, kiosken
på Aksdal hadde den ikke, et annet sted var det tomt for aviser. Jeg leste
avisen på mobilen. Artikkel for artikkel. Leste intenst og frydet meg. Dette er
godt, sier jeg til mannen min som kjører. Dette er nydelig gjort, sier jeg. Det
er fantastisk journalistisk arbeid, dette er glitrende fra virkeligheten.
Ydmykt gjort. Lederen til lederen i avisen, Lars Helle, er som den skal, ordentlig.
Avisen viser mot.
Mot er den aller viktigste egenskapen når mennesker arbeider
med mennesker. Noe kan vi gå i fengsel for. Mangel på mot er katastrofalt. Jeg
fant noen modige personer i artiklene om glassjenta.
Så hvem er jeg som kan oppleve dette stykke journalistiske
arbeid så ukritisk?
Jeg har vært der, jeg har arbeidet med glassjenter. Jeg har
et helt tiår bak meg på ulike barnevernsinstitusjoner. Jeg er ikke stolt av alt
jeg har vært med på. Min første arbeidsplass som ufaglært i dette arbeidet, var
på BUA, som vi kalte det, i 1993. Noen dager før jeg startet ble en ny
behandlingsideologi etter modell fra Motivasjonskollektivet innført. Jeg fikk
sjokk da jeg oppdaget hva denne ideologien gikk ut på. Jeg sluttet ikke, jeg
tok ansvar, begynte å diskutere faget vårt med faglærte og ufaglærte, mange av
oss var ufaglærte. Dette utløste alt det som senere skulle komme for min videre
fagutvikling. Det jeg til da kunne, var å arbeide med ungdommer, hadde ti års
erfaring med ungdommer som leder i en stor kommunal fritidsklubb i Os kommune,
der målgruppen var utsatt ungdom, men alle ungdommer var velkommen. Jeg ble
sendt hit og dit av sosialsjefene gjennom årene, på kurs og konferanser. Jeg
møtte andre som jobbet i fritidsklubber, siste rest av 70-årenes
fritidsklubbideologi hadde vi enda med oss inn i 80-årene, som var min
glanstid. Jeg elsket jobben min.
1. januar 1995 satt jeg på skolebenken på desentralisert
barnevernutdanning på høyskolen i Oslo. Fire års studie i tillegg til arbeidet
som miljøterapeutet på BUA. Jeg reiste, bodde og studerte sammen med
likesinnede på Lunner. Vi var alle godt voksne, alle arbeidet i institusjoner.
Jeg elsket studiet. Jeg sa høyt i klassen at jeg var uenig i at det skulle
kunne være lov å ansette ufaglærte i barnevern på institusjonene våre. Jeg var
den gang nokså alene om å mene det. Noen lo av meg, og sa jeg tok feil, at det
var mange gode miljøarbeidere som var flinke med barn. Ja, sa jeg, det er jeg
enig i. Men på barnevernsinstitusjonene bor glassjenter og gutter som har opplevd
alvorlig omsorgssvikt i livene sine, ofte gjennom mange år. Det nytter ikke med
bare å være kul og grei da. Selv om en ufaglært kan glimte til å gjøre bra
ting, kan den samme personen begå, for barnet, katastrofale ting.
Det er så skjørt dette arbeidet! Barnevernsarbeidet i Norge!
Barna kan være som glassjenta Ida i avisen på lørdag! Noen er til en hver tid
så skadet, så såret, så syk. Disse skal ikke ufaglærte arbeide med. Skulle en
ufaglært kunne arbeide som lege på sykehus fordi hen var så kjekk og flink som
person? Slik spurte jeg også den gang på Lunner i 1995! Men det gikk ikke å påvirke. Jeg studerte
barnevern og ulike former for pedagogikk, sammenhengende i årevis. Det endte
med mastergrad i barnevern ved siden av fullt arbeide. Etter arbeid på BUA var
jeg innom en privat barnevernsinstitusjon, innom barnepsykiatrisk avdeling på
sykehuset i Stavanger i fire år, før jeg endte opp i kommunalt barnevern, også
som barnevernsjef i mange år. Jeg har hele tiden prøvd å påvirke for å få
endring. Det går så seint! Har lyst å rope det ut!
Oppfinnelsen av Bufetat var en politisk katastrofe, slik jeg
vurderer det. Bufetat slukte de flinke, røynde barnevernsarbeiderne, tok dem
bort fra institusjonene og de kommunale barnevernskontorene ute i kriker og
kroker i Norge, satte dem på kontorstoler, der de driver og finner på ting. De
har glemt glassbarna der ute, som er der hele tiden. Jeg vet ikke hvor mange
utvalg jeg har deltatt i, for å bedre situasjonen til glassbarna, for eksempel
om å kunne samarbeide på tvers, instanser og etater i mellom, om disse barna.
Psykiatrien og Barnevernet hører sammen for disse barna. Det er en katastrofe
for disse barna å bli barnevernsbarn, for da kan psykiatrien skrive dem ut fra
sine avdelinger, dersom barna ikke er psykotiske, i et traume eller er selvmordskandidater
den dagen sykehuset vurderer dem. De skrives ut til barnevern, de er
barnvernets ansvar!
Et barnevern alene kan ikke hanskes med disse barna. Fordi
barna utfordrer kunnskap som barnevernutdanningen ikke har! Barnevernerne har
ikke medisinsk kompetanse, barnevernsarbeiderne kan avdekke omsorgssvikt. Når
omsorgssvikten er avdekket og barna er tatt hånd om, så må hele kobbelet av
eksperter og velutdannede fagfolk på kryss og tvers på banen. Men da blir det
økonomien som blir rettesnoren. Her inntrer neste katastrofe for disse barna.
De byråkratiske løsningene er opprettelsen av et direktorat,
tvisteløsningsnemnd, Bufetats intaksteam. Smidigheten som en gang var der i
denne typen arbeid, i det gamle Fylkesbarnevernet, er borte.
Det kommunale barnevernet har ansvaret for disse barna,
omsorgen er overtatt gjennom lov vedtatt av Stortinget. Loven betinger (skal,
må, har ansvar for) at alle ledd i alt barnevernsarbeid er faglig og forsvarlig
på plass. Til dette trengs store resurser i alle ledd. Virkeligheten er at det
er stor nød der ute. Det vet jeg fordi jeg har vært der lenge, og er her enda.
Skal vi fortsette å overta omsorg for barn i Norge må
Stortinget beslutte å gjøre oss i stand til å klare å gjennomføre god omsorg, i
alle betydninger av begrepet, for barna det handler om, der noen av dem er en
glassjente og gutt.
Jeg har nylig startet blogg. Jeg vil helt sikkert mene noe
mer, etter hvert som jeg leser videre og grundigere. Derfor får dere
bloggadressen min: Barneverns-tanker.blogspot.no
Mvh
Else Karin Bukkøy
Barnevernpedagog
http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/For-glassbarna-kan-barnevernet-vare-katastrofe-3860906.html
