onsdag 3. februar 2016

Glassjenta. 

Jeg vil vise hvordan debattinnlegget mitt så ut da jeg sendte det til Aftenbladet. Vil i tillegg si at den endringen Aftenbladets redaksjon gjorde er jeg helt konfortabel med. Det er alltid slik at en redaksjon arbeider med det vi sender fra oss. Det må vi vite og godta, det er en del av det motet en må ha når en ytrer seg offentlig. Det ergrer meg litt at avisen tok bort min ros til nettopp Aftenbladet. Derfor får dere se hvordan innlegget opprinnelig var:

GLITRENDE om glassjenta

Jeg har ikke fått lest alt. Leser ikke så fort, og har alltid ”tusen jern i ilden”.  Hele lørdagen gikk med til reisen til Os, til feiring av et barnebarn, og tilbake igjen til Stavanger. Jeg fikk ikke kjøpt avisen, fergen hadde den ikke, kiosken på Aksdal hadde den ikke, et annet sted var det tomt for aviser. Jeg leste avisen på mobilen. Artikkel for artikkel. Leste intenst og frydet meg. Dette er godt, sier jeg til mannen min som kjører. Dette er nydelig gjort, sier jeg. Det er fantastisk journalistisk arbeid, dette er glitrende fra virkeligheten. Ydmykt gjort. Lederen til lederen i avisen, Lars Helle, er som den skal, ordentlig. Avisen viser mot.

Mot er den aller viktigste egenskapen når mennesker arbeider med mennesker. Noe kan vi gå i fengsel for. Mangel på mot er katastrofalt. Jeg fant noen modige personer i artiklene om glassjenta.

Så hvem er jeg som kan oppleve dette stykke journalistiske arbeid så ukritisk?
Jeg har vært der, jeg har arbeidet med glassjenter. Jeg har et helt tiår bak meg på ulike barnevernsinstitusjoner. Jeg er ikke stolt av alt jeg har vært med på. Min første arbeidsplass som ufaglært i dette arbeidet, var på BUA, som vi kalte det, i 1993. Noen dager før jeg startet ble en ny behandlingsideologi etter modell fra Motivasjonskollektivet innført. Jeg fikk sjokk da jeg oppdaget hva denne ideologien gikk ut på. Jeg sluttet ikke, jeg tok ansvar, begynte å diskutere faget vårt med faglærte og ufaglærte, mange av oss var ufaglærte. Dette utløste alt det som senere skulle komme for min videre fagutvikling. Det jeg til da kunne, var å arbeide med ungdommer, hadde ti års erfaring med ungdommer som leder i en stor kommunal fritidsklubb i Os kommune, der målgruppen var utsatt ungdom, men alle ungdommer var velkommen. Jeg ble sendt hit og dit av sosialsjefene gjennom årene, på kurs og konferanser. Jeg møtte andre som jobbet i fritidsklubber, siste rest av 70-årenes fritidsklubbideologi hadde vi enda med oss inn i 80-årene, som var min glanstid. Jeg elsket jobben min.

1. januar 1995 satt jeg på skolebenken på desentralisert barnevernutdanning på høyskolen i Oslo. Fire års studie i tillegg til arbeidet som miljøterapeutet på BUA. Jeg reiste, bodde og studerte sammen med likesinnede på Lunner. Vi var alle godt voksne, alle arbeidet i institusjoner. Jeg elsket studiet. Jeg sa høyt i klassen at jeg var uenig i at det skulle kunne være lov å ansette ufaglærte i barnevern på institusjonene våre. Jeg var den gang nokså alene om å mene det. Noen lo av meg, og sa jeg tok feil, at det var mange gode miljøarbeidere som var flinke med barn. Ja, sa jeg, det er jeg enig i. Men på barnevernsinstitusjonene bor glassjenter og gutter som har opplevd alvorlig omsorgssvikt i livene sine, ofte gjennom mange år. Det nytter ikke med bare å være kul og grei da. Selv om en ufaglært kan glimte til å gjøre bra ting, kan den samme personen begå, for barnet, katastrofale ting.

Det er så skjørt dette arbeidet! Barnevernsarbeidet i Norge! Barna kan være som glassjenta Ida i avisen på lørdag! Noen er til en hver tid så skadet, så såret, så syk. Disse skal ikke ufaglærte arbeide med. Skulle en ufaglært kunne arbeide som lege på sykehus fordi hen var så kjekk og flink som person? Slik spurte jeg også den gang på Lunner i 1995!  Men det gikk ikke å påvirke. Jeg studerte barnevern og ulike former for pedagogikk, sammenhengende i årevis. Det endte med mastergrad i barnevern ved siden av fullt arbeide. Etter arbeid på BUA var jeg innom en privat barnevernsinstitusjon, innom barnepsykiatrisk avdeling på sykehuset i Stavanger i fire år, før jeg endte opp i kommunalt barnevern, også som barnevernsjef i mange år. Jeg har hele tiden prøvd å påvirke for å få endring. Det går så seint! Har lyst å rope det ut!

Oppfinnelsen av Bufetat var en politisk katastrofe, slik jeg vurderer det. Bufetat slukte de flinke, røynde barnevernsarbeiderne, tok dem bort fra institusjonene og de kommunale barnevernskontorene ute i kriker og kroker i Norge, satte dem på kontorstoler, der de driver og finner på ting. De har glemt glassbarna der ute, som er der hele tiden. Jeg vet ikke hvor mange utvalg jeg har deltatt i, for å bedre situasjonen til glassbarna, for eksempel om å kunne samarbeide på tvers, instanser og etater i mellom, om disse barna. Psykiatrien og Barnevernet hører sammen for disse barna. Det er en katastrofe for disse barna å bli barnevernsbarn, for da kan psykiatrien skrive dem ut fra sine avdelinger, dersom barna ikke er psykotiske, i et traume eller er selvmordskandidater den dagen sykehuset vurderer dem. De skrives ut til barnevern, de er barnvernets ansvar!

Et barnevern alene kan ikke hanskes med disse barna. Fordi barna utfordrer kunnskap som barnevernutdanningen ikke har! Barnevernerne har ikke medisinsk kompetanse, barnevernsarbeiderne kan avdekke omsorgssvikt. Når omsorgssvikten er avdekket og barna er tatt hånd om, så må hele kobbelet av eksperter og velutdannede fagfolk på kryss og tvers på banen. Men da blir det økonomien som blir rettesnoren. Her inntrer neste katastrofe for disse barna. De byråkratiske løsningene er opprettelsen av et direktorat, tvisteløsningsnemnd, Bufetats intaksteam. Smidigheten som en gang var der i denne typen arbeid, i det gamle Fylkesbarnevernet, er borte.

Det kommunale barnevernet har ansvaret for disse barna, omsorgen er overtatt gjennom lov vedtatt av Stortinget. Loven betinger (skal, må, har ansvar for) at alle ledd i alt barnevernsarbeid er faglig og forsvarlig på plass. Til dette trengs store resurser i alle ledd. Virkeligheten er at det er stor nød der ute. Det vet jeg fordi jeg har vært der lenge, og er her enda.

Skal vi fortsette å overta omsorg for barn i Norge må Stortinget beslutte å gjøre oss i stand til å klare å gjennomføre god omsorg, i alle betydninger av begrepet, for barna det handler om, der noen av dem er en glassjente og gutt.

Jeg har nylig startet blogg. Jeg vil helt sikkert mene noe mer, etter hvert som jeg leser videre og grundigere. Derfor får dere bloggadressen min: Barneverns-tanker.blogspot.no

Mvh
Else Karin Bukkøy

Barnevernpedagog

http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/For-glassbarna-kan-barnevernet-vare-katastrofe-3860906.html