"Tauhetsplikten beskytter barnet og foreldrene – ikke
barnevernarbeiderne!
”Det er min påstand nå, etter vel åtte måneder i byens politiske
ledelse, at vi som er de fremste politikerne ikke ser barnevernsbarna. Rett og slett så ser vi ikke barnevernsbarna,
fordi mellom oss og barna er det et hav av taushetsplikt. Vi ser heller ikke de
foreldrene som opplever å bli fratatt omsorgen for sine barn urettmessig.
Mellom oss og foreldrene er det et mørkt rom av vanskelige faglige vurderinger,
og selvsagt taushetsplikt. Byens øverste politiske ledelse ser ikke de barna som er under kommunens omsorg. Vi ser
ikke om de blir fulgt godt nok opp, vi ser ikke om de har nok ressurser. Det
eneste vi vet er at sannsynligheten for å senere få det vanskelig som voksen,
er mye større dersom man er barnevernsbarn.”
Utsnittet jeg har referert her stod i lørdagens avis,
skrevet av Fremskrittspartiets Christian Wedler. Christian Wedler vil ha et nytt
barnevern. Christian Wedler mener at politikerne har ansvaret og må inn i saker
om omsorgsovertakelser i barnevern. Han sammenligner barnevern og brannvesenet
fordi de er to av kommunes aller viktigste oppgaver!
Jeg mener at politikere og folk flest skal kunne mene mye om
det meste. Politikere skal skissere veien vi som samfunn skal fremover på, de
ulike partiene er uenige om hvilken vei som er den smarteste, og til
innbyggernes beste. Videre er det noe som heter ny kunnskap. Det forventes ikke
at politikere skal være oppdatert på all ny kunnskap, derfor må de omgi seg med
flinke ansvarlige fagfolk, som de må ha tillit til kan sitt fag, utført i tråd
med gjeldende lovverk. Kommunene har Fylkesmannen som overkikkador dersom
fagfolkene svikter.
Det er lett å avdekke brann! Det er vanskelig å avdekke
omsorgssvikt! Sammenligningen til Christian Wedler er spesiell.
Av kommunale tjenester er det ofte barnevern og
psykiatri/rus-tjenestene som ligger utenfor det logiske. Det absurde
inntreffer. Hendelsene som ingen vil tro er sanne, avdekkes her.
Taushetsplikten er god for disse personene. Hensikten med taushetsplikten er jo
å beskytte barnet og foreldrene, ikke barnevernarbeiderne. Slik skal det være i
et rettssamfunn. Menigmann- og kvinne, politiker eller ikke, skal ikke kjenne
til disse detaljene i folks privatliv.
Når fylkesnemndene i Norge, 12 i tallet, avgjør om
omsorgsovertakelsen er nødvendig, har den fått seg forelagt alle de
ikke-delikate opplysningene og historiene. To – tre dager sitter fylkesnemnda
og lytter, spør, undrer seg, spør igjen, vil ha tak i alt som er vesentlig i
saken, før en avklaring skal tas. Noen ganger får ikke kommunen medhold.
Avgjørelsene blir tatt av svært kompetente fylkesnemnder, bestående av en
jurist, en fagkyndig og en menigmann eller -kvinne. De tre stemmene teller
likt. Dersom foreldre misser omsorgsretten for barna sine i fylkesnemnda, har
det rett til å klage til tingretten, gratis. Staten betaler utgiftene for foreldrene
som klager, nettopp fordi rettssikkerheten til foreldrene skal ivaretas.
Fylkesnemndene utgjør et forvaltningsnivå (før rettsvesenet),
er løftet ut av kommunene, og erstatter de kommunale barnevernsnemndene som vi
tidligere hadde rundt om i kommunene. Avgjørelsene om omsorgsovertakelser den
gang ble tatt etter drøftinger en time og to i de kommunale barnevernsnemndene.
Ikke sjelden kjente politikerne i barnevernsnemndene de foreldrene og barna de
skulle avgjøre sakene om, og det kunne av den grunn gjøre avgjørelsene ekstra
vanskelige.
De 12 fylkesnemndene har saker hele tiden, dette fører igjen
til gode muligheter for å ”treffe” riktig. De er trente til å avdekke
alvorlighetsgraden i situasjonen rundt barnet. De er trente til å vurdere hva
som er barnets beste, ut fra kunnskapen vi har i dag. Fylkesnemndene ser
barnets behov. Tingretten er også langt på vei, bedre og bedre i å se barnets
behov.
I fylkesnemnda og rettssystemet opphører taushetsplikten til
barnevernsarbeiderne.
Når Christian Wedler vil tilbake til barnevernsnemndene, la
de bestemme hvilke saker som skal fremmes for fylkesnemndene, er dette underlig
lesning. Det minner meg om da Fremskrittspartiets Jon Alvheim i prosessene i
forarbeidet til den nye barnevernloven av 1992, og som er gjeldende i dag,
ville brenne fagboken, ”Sveket” av Kari Killèn, på bålet. Boken handler om barn
som blir sviktet av foreldre og storsamfunn. Barna som ikke ses og høres. Diskusjonene
den gang gikk også høyt. Blant annet var det diskusjon om hvem som skulle være
leder av fylkesnemnda, en sosialfaglig eller en jurist? Jeg mener det var klok
politikk å velge en jurist, slik det er i dag. Fremskrittspartiet strever nok muligens
med å tro på kunnskap, forskning og erfaring? Christian Wedler sine holdninger
er skremmende.
I denne uken hørte vi på nyhetene i rikskringkastingen over hele
landet at 60.000 barn til en hver tid er utsatt for alvorlig fysisk vold utført
av foreldrene. Det er NOVA som har
gjennomført undersøkelsen, ved å snakke med unge voksne som har fortalt om
volden, og hva det har påført dem av belastninger, som for eksempel å ikke føle
seg trygg i barndommen, tap av selvverdsfølelse og annet (NOVA Rapport 5/16: ”Vold og overgrep mot barn og unge”).
Tallet på barn i Norge som bor utenfor hjemmet er mellom
10.000 og 12.000 til en hver tid. Det er egentlig ikke mange. Men de barna det
handler om, må ha et bedre fungerende barnevern enn slik det fungerer i dag.
Derfor er Christian Wedler og jeg enige om at vi trenger en ny barnevernlov.
Else Karin Bukkøy
Barnevernpedagog"