"Stebarnet". Trettende og siste del:
trettende og siste del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
...........fortsettelse
Her stopper Anna å lese. Hun sier:
“Midt inni denne Proppen står så
flotte ting, Mary. NOBO sier det så klart, ikke sant? Du vet hva NOBO er, ikke
sant? Barnevernlederorganisasjonen?"
Mary skvatt. Hennes tanker hadde
hengt seg opp i noe litt lenger fremme. Hun fikk ikke med seg de siste Anna
leste.
“Unnskyld, sier Mary. Kan du gjenta
det?”
“Nei, Mary, men det står på side 119
i Proppen. Vi har snakket om det hundre ganger, Mary, jeg vet du er enig”.
“Dette var som poesi da jeg leste det
for bøkene mine”, sier Anna brått.
“Det ble ikke like mye poesi i dag,
med dere som tilhørere. Kanskje var jeg i en spesiell sinnsstemning da jeg
leste det for bøkene i bokhyllene. Det gav meg i alle fall støtet til å be om
en lønnssamtale med Per og personalsjefen der jeg ville ha hovedtillitsvalgt i
FO med meg. Jeg tenkte dette her beskrev helt tydelig myndighetsansvaret. Jeg
ville bruke det som bakteppe og utfordre dem på å beskrive myndighetsansvaret
til en barnevernsjef, at de skulle se på de andre myndighetsområdene i
kommunen, se om lønnen til barnevernsjefen stod i stil til ansvaret, se etter
sammenligninger med for eksempel rektorene og lederen for rus-psykiatri for å
nevne noen. Ledere og mellomledere generelt i kommunen. Det ville jeg, Mary.
Bruke det rått.
For jeg visste at jeg lå langt bak
rektorene, leder for rus-psykiatri, PPTsjefen, mange i mellomsjiktet også, på
teknisk for eksempel. Lederen for rus-psykiatri har hundre tusen mer enn meg,
Mary. Det vet jeg. Rektorene likeens, i alle fall noen av dem. Mitt budsjett er
høyere enn de fleste andre enhetene i kommunen. Veldig mye høyere en PPTs.
Lederen for PPT sa til meg en gang, at han syns det var ubehagelig når
foreldre av og til ble sinte og hevet stemmen. PPT-sjefen som ikke må ta en
eneste tvangsbeslutning, eller bli utsatt for det hatet vi må tåle? Hva er det
han gjør som kvalifiserer for mye høyere lønn? Jeg har også min mastergrad, det
står ikke på det, for helvete! Tror ikke han i rus-psykiatri har mastergrad,
hundre tusen mer i lønn? Hvorfor? Han er sykepleierutdannet, vet jeg. Mer verd?
Rektorene? Mer verd? Det ville jeg de skulle svare på. Hvorfor? Jeg ville bruke
Proppen til å be for meg selv.
Det sitter liksom litt lenger inne
det, Mary, enn å be for mine ansatte, for familiene og barna vi arbeider for.
Sitter lenger inne.
Så har jeg hatt disse
treårsmålsettingene, Mary, du kjenner til dem. At jeg lykkes med dem. Nå var
altså turen kommet til meg. Tror poesien lå her et sted. Den falt på
steingrunn”.
*
De fire siste arkene la Anna bare bak de andre. Hun leste syv
av elleve håndskrevne ark. Anna ristet ikke på hånden. De tynne arkene lå helt
rolig i en liten bue i hendene hennes. Ikke større bue enn at hun kunne lese alt
på siden uten å bytte grep. Hun holdt med begge hendene, på midten av arkene.
Nesten som en religiøs handling, tenkte Mary underveis. Men Mary klarte ikke få
med seg alt, ble mer og mer opptatt av Anna, om hvorfor hun gjorde dette, og
hva hun hadde fortalt, at hun hadde bestemt seg for å slutte.
Mary minnes den underlige
telefonsamtalen hun hadde hatt med Per Haugen etter at hun hadde kommet tilbake
til kontoret, for to dager siden. Lederen til Anna. Hun ringte han jo, og
fortalte om sammenbruddet. Per sa egentlig ikke noe, han sa bare at det var
trist at hun hadde blitt dårlig.
*
Mary ser på hendene sine. Ser av og til på Anders. Ser ikke
på Anna. Hun vil ikke det. Kjenner hun skam?
“Er det skamfølelsen jeg kjenner
på?”, spør hun seg selv. “Skamfølelsen for å ikke ha vært mer pågående for egen
lønnsutvikling? Jeg tror faktisk at jeg hadde fått høyere lønn, om jeg hadde
satt inn et støt. Fordi de liker meg. Ledelsen. Liker meg og er stolt av meg.
‘Dama vår som tør gi beskjed’, pleier de å ha med i taler ved de store
fellessamlingene, når alle lederne er samlet.
Skammer jeg meg? For ikke å ha
bidratt til at lønnen for barnevernsjefene kommer tydeligere frem? “
*
“Så jeg bad om en lønnssamtale”, sier
Anne. Hun enser ikke endringene hos Mary.
“Og fikk den etter noen uker. Den var
underlig, Mary. FOs hovedtillitsvalgte nærmest flørtet med de to, kommunalsjef
Per Haugen og personalsjef Espen Haraldstveit. Smilte og kastet på håret.
Med en alvorlig mine hørte de på meg
da jeg bad dem undersøke de ulike myndighetsrollene i kommunen og legge dem
frem på et nytt møte. For slik å kunne vurdere om her fantes urimeligheter.
Espen Haraldstveit var fornærmet og sa jeg hadde fått flere prosent tillegg enn
mange grupper, ved siste oppgjør. Der jeg repliserte at jeg snakket ikke om
prosenter men hundretusen i forskjell. Jeg spurte dem om ikke jeg hadde et like
stort ansvar som en rektor? Der de fortalte at en rektor hadde flere ansatte å
ta vare på. Der jeg repliserte at jeg hadde like mange barn som en skole å ta
vare på, i tillegg skulle jeg ta vare på foreldrene deres. Ta vare på alle
fosterforeldrene, besøkshjemsforeldrene, støttekontaktene - i tall blir det
svært mange. I tillegg går vi inn i private hjem med 'dyneløfting' hjemlet i
norsk lov, noe ingen andre i kommunen kan. Altså må vi utføre den tøffeste
jobben av dem alle. Gå inn der vi ikke er ønsket. Der vi er fryktet, hatet. Der folk er livredde.
Det var da Per sa at det var markedet
og diskusjonen med organisasjonene som bestemte lønnsnivået.
Jeg var egentlig lamslått, Mary.
Ingen signaliserte at de virkelig skulle undersøke litt. De sa ikke at de kanskje skulle se på det, at jeg muligens hadde et poeng. De sa kun at
det ville bli et møte til, slik jeg ønsket.
De innkalte aldri til nytt møte,
Mary. Månedene gikk. Ikke et ord. Null. Tyst. Jeg spurte ikke. Per sa
ingenting. Dagene gikk som tidligere. Høflig kontakt. Videre, videre. FOs
hovedtillitsvalgte skulle skrive referat. Etter tre uker fikk jeg et referat,
på e-post, på tre setninger, der hun spurte om det var ok? Ikke et ord om det
jeg brukte som argument for lønnsamtalen! Ikke et ord om dem jeg sammenlignet
meg med! Hun sa heller ikke et ord til mitt forsvar under selve møtet. Sa i det
hele tatt ikke et ord til meg, utenom hei og hade. Hun smilte og hun flørtet.
Ikke med meg. Jeg takket henne for at hun var med meg, men bad henne skrive det
som manglet. Jeg formulerte tre setninger til som forslag. Den tredje setningen
handlet om at lederne skulle kalle inn til nytt møte.
Etter to og en halv måned bad jeg om
en ny samtale. På dette tidspunktet hadde det vært noe som rådmannen var
blandet inn i, og der jeg hadde replisert at rådmannen kanskje ikke forstod
helt hvordan barneverntjenesten arbeidet. Som førte til at Per og Espen ville
ha Gerd med seg også. Jeg inviterte hovedtillitsvalgte fra FO med, samme dama,
bad henne også denne gang om å skrive referat.
Gerd er rådmannen, Gerd Vik, har vært
det i årevis, lenger enn jeg har vært barnevernsjef, Mary. Hun og Per ansatte
meg den gang.
Og det var under denne siste
samtalen, Mary, at Gerd sa at hun hadde vært på kurs hos fylkesmannen om
barnevernloven i 1992 eller 1993. Og det var på dette møtet hun sa at vi hadde
jo våre advokater til de vanskelige beslutninger, hvorpå jeg spurte om hun
virkelig trodde at vi spurte advokatene om vi skulle akuttplassere de lille
barnet vi satt med i hendene på politistasjonen? Om hun virkelig trodde at
beslutningene våre ble tatt av kommuneadvokaten?
Vet du hva hun svarte, Mary? Hun
svarte:
‘Det er jo slikt vi bruker advokatene
til, når vi nå har dem, er det ikke?’, og så smilte hun opp i ansiktene til de
tre andre rundt bordet, Mary. Per sa ikke noe. Han smilte til rådmannen fordi
hun smilte til han. Espen sa ikke noe. Han smilte til rådmannen fordi hun
smilte til han. Hun fra FO, som jeg hadde invitert med meg, sa ikke noe. Hun
smilte som de tre andre. Hun var, er forøvrig vernepleier. Uff!
Senere har jeg hørt av barnevernets
tillitsvalgte at FO-dama, fungerende hovedtillitsvalgt, skal ha gitt uttrykk
for på et møte at hun syns barnevernerne sutrer for mye. Hun hadde sagt at de
som var vernepleiere også hadde det travelt.
Men hør! Vi snakker for helvete ikke
om travelhet. Vi skulle aldri ha slått oss sammen med sosionomer og
vernepleiere, i en felles organisasjon. I alle fall ikke med de sosionomene og
vernepleierne som ikke er ansatt i barneverntjenesten. De lever i en annen
verden. De forstår ikke det vi holder på med i barnevernet. De som arbeider i
barneverntjenesten bør ha sin egen organisasjon. Autorisasjon må på plass.
Sosionomene elsker å snakke om å
skape de gode relasjonene. Om hvordan en skaper den tryggheten som må til. Om
tiden det kan ta. At først da kan en hjelpe.
Bruke tid, for helvete! En melding
kommer. Foreldre er i sjokk. Vil ikke høre om oss en gang. En uke har vi til å
avgjøre om vi skal åpne undersøkelse. Tre måneder har vi til å finne ut det vi
må finne ut. De vil ikke ha oss. Vi snakker for helvete ikke om gode
relasjoner. Vi snakker om inngrep. Kosebamsene er igjen hjemme. Spørsmålet blir
heller hvordan en skaper gode inngrep? Da snakker vi! Foreldrene vil for faen ikke at
vi skal eksistere en gang. Hvordan i helvete skal vi kunne skape gode
relasjoner når vi tvinger oss inn på dem. Ber legen deres utlevere
legejournalen. Ber psykologen deres si noe om dem, og det skal være sant. Det
skal dokumenteres, sendes oss i en rapport, fort. For vi har liten tid. Vi skal
mene noe innen tre måneder.
Dette har jeg jo sagt hundre tusen
ganger før, Mary. Dette skiller oss fra alle
de andre. Han på rus-psykiatri har kanskje ett tvangstilfelle hvert tredje år,
som må innom nemnda. Okay da, kanskje hvert annet år. I alle fall kommer de
ikke lenger enn opp til ankelen på oss i barnevernet i forhold til det trøkket
vi har på tvangssaker og omsorgsovertakelser. Gravid rusmisbruker kan være et
eksempel hos dem. Verne barnet. Det hender altså. Skjelden.
Sosionomene og vernepleierne arbeider
med dem som noen kommer til dem med. Mange kommer selv. De er etterspurt og
ønsket. Og gjør en kjempejobb. Selvsagt. Det er ikke det. Herregud!
Blir så rasende, bare jeg tenker på
det, Mary. Vi snakker om den typen
jobb vi har. Vi er for helvete satt til kanskje den tøffeste jobben en tjeneste
i kommunene i en nasjon kan ha! Barnevernet kommer på døren til familier som
aldri ville bedt om hjelp fra oss. Det er en stor forskjell, Mary. Svær
forskjell.
Dette forstod ikke vernepleieren som
var hovedtillitsvalgt, rett nok fungerende. Jeg har blitt så stygg i tankene
mine, Mary, at jeg har tenkt at hun sikkert ønsket seg en god posisjon i
kommunen og ønsket å tekkes ledelsen. Ekkelt, Mary. Hun skulle igjen skrive
referat. Jeg så ikke om hun klorte ned en eneste setning denne gangen. Sist gjorde
hun jo det - skrev tre setninger. Jeg hadde nok med mitt. Jeg takket henne for
at hun var med meg. Syns egentlig synd på henne, med sin totale mangel på
kunnskap om sin rolle. Ingen av de fire forstod sin rolle. Fire mot en. Alle
hadde som del av sin rolle å ivareta sin barnevernsjef! De sviktet!
Ukene gikk, det kom ikke referat og
det kom ikke et ord fra noen, ikke en linje, ikke en liten parantés om at; 'vi
skal likevel se litt på dette, Anna'.
De siste månedene har jeg kjent på
denne kvalmen, Mary. Har kastet opp, som da vi var gravide. Jeg har ventet.
Så vet du hva som hendte, Mary. Vi
kan kalle det et sammenbrudd. Du kom. Takk for at du var der. Du kunne hatt
ferie, Mary, men du hadde ikke ferie. Du kom og du tok vare på meg”.
“Og jeg sa til Per Haugen, Anna, at
han måtte ta vare på deg. Han svarte rart. Lo litt forsiktig, sa; ‘det var da vel dramatisk dette, Hatlem’”.
“Jeg våknet i natt, Mary. En klar,
rein og kald skrift på et filmlerret i pannen min. Filmen som gikk og gikk: ‘Du må si deg opp, Anna! Du skal ikke
tilbake til barnevernsjefsstillingen din. Du bad om lønnssamtale. Fikk det.
Først en gang. Deretter innkalte du på nytt til noe som skulle ligne på en
lønnssamtale. Og fikk det. Ingen av lederne i Øyer kommune har i ettertid sagt noe
til deg som kan være i nærheten av svar på noen av de spørsmålene du hadde, og
som du bad dem svare på. Du snakket inn i bomull! Alt forsvant! Etter hvert kom
kvalmen sigende, Anna. En annen kvalme enn kvalmen som kommer når du tar inn
over deg nøden i sakene, der barn ikke sover, og du mangler hender, hoder og
ivaretakelse. Du fikk ikke et ord en gang.
Det rammet selvrespekten din, Anna’.”
*
Mary ser rett inn i ansiktet til Anna nå. Hun er ferdig med å
være skamfull. Hun er rasende. Hun skal til å si noe. Har reist seg opp. Har
gått ut på gulvet.
Anders reiser seg også. Kjapt. Han
går ut på gulvet til Mary. Tar henne på skulderen, sier:
“Nå! Akkurat
nå, skal du bare støtte Anna! Bare støtte henne!
Du misser ikke Anna som kollega. Anna
skal bare ikke arbeide mer i Øyer kommune.
Det raseriet jeg ser du har, skal du
bruke konstruktivt. Jeg har stor tro på deg.
Anna klarer seg!"
Slutt
