"Stebarnet". Syvende del:

                             

  ”STEBARNET”

            syvende del 

Forfatter: Else Karin Bukkøy

...........fortsettelse

For Anna er imponert, gang på gang. Juristene som forstår omsorgssviktens uvesen og katastrofale fare for oppvoksende slekter!

De nemndslederne som går motstrøms, eller hva vi nå kaller det, mener kan hende at det ikke skal eller bør være så høyt antall saker fra barnevernskontorene som får medhold i sakene sine? Eller noe i den dur?

Samma søren, tenker Anna. Blir vedkommende med ryktet satt opp i sakene hennes, trekker hun saken nå, og prøver seg på ny en måned senere med håp om å få en av de andre nemndslederne. Særlig i de sakene som ikke er opplagte. Og det er det de færreste som er. De såkalte puslespillssakene er de som oftest reises. De er komplekse, vanskelige og en må kjenne sitt fag. En må utøve tyngde i nemnda i sin partsforklaring. De yngste og mest uerfarne konsulentene, som det er mange av, klarer seg ikke godt nok i disse puslespillssakene, og er nemndsleder en med et dårlig rykte, trekkes sakene, ikke bare i Øyer kommune. Har en derimot en trumfkortsak, der mor og far er narkomane og det er godt dokumentert av “alle”, så trekkes ikke saken så snart med de egenrådige, eller skal vi kalle dem sære?, lederne. Noe kan ikke bortforklares. Rykter går. På Hedemarken er det som i Nordland som i Trøndelag.

En sjelden gang lar hun likevel saken gå, men har allerede besluttet å anke saken til tingretten umiddelbart dersom et nedslående vedtak i nemnda blir resultatet. Da er det fordi barnet ikke har tid til å vente. Anna må prøve. Kanskje nemndsleder med det dårlige ryktet har en god dag?

Anna har opplevd å få kjeft av en nemndsleder i en sak en gang. Det hadde seg slik at Anna fattet akuttvedtak vedrørende en jente. En mor som var alvorlig psykisk syk. Jentas to øvrige søsken var allerede plassert i hvert sitt fosterhjem. Bakgrunnen for akuttvedtaket var som følger:

En nemndsleder med dårlig rykte, og et alminnelig medlem i nemnda hadde flertall for at det yngste barnet, i en barneflokk på tre, ikke skulle flyttes fra denne syke moren. Moren skulle få beholde det yngste barnet, var flertallsvedtaket sin konklusjon. Det fagkyndig medlemmet, som da ble i mindretall, mente det minste barnet også skulle flyttes. Anna husker ikke lenger flertallsbegrunnelsen i vedtaket, bare at det var en svak, kort og utydelig begrunnelse. Noe om at moren ville kunne klare å ta vare på et av sine barn, og at dette barnet ikke var så skadet som søsknene. I alle fall gjorde Anna og hennes mannskap det de kunne for å ta vare på denne moren og hennes yngste datter, husker ikke om hun var tre år eller to og et halvt da vedtaket kom. Fire måneder senere, kom lederen for helsestasjonen til Annas kontor og sa at hun hadde hatt slik tro på denne moren, men at hun nå måtte innse at det ikke holdt. Hun mente moren var ruset de siste to gangene hun hadde snakket med henne. Barnehagen kom dagen etter denne samtalen og levert en melding tidlig på morgenen. Anna hadde akkurat kommet seg innenfor hoveddørene, litt over klokken seks på morgenen. Stod og stemplet seg inn i boksen rett innenfor inngangen, da hun så styreren i barnehagen til den lille jenta, på sykkel utenfor. Anna gikk ut og snakket med henne. Det var noe ved styreren som gjorde at hun gikk ut. Helt riktig at du så det på meg, smilte styreren da Anna sa det så ut som om hun hadde noe på hjertet, som hastet. Fuglene har ikke en gang våknet enda, smilte Anna. Styreren hadde syklet ned til Rådhuset med en melding som hun hadde skrevet om natten, og som hun ville legge i postkassen på utsiden av bygget før servicetorget åpnet, fortalte hun. Hun hadde fått øye på Anna, og hadde sikkert signalisert noe, siden Anna kom henne i møte. De lo litt av dette. Hadde gode erfaringer med hverandre - i andre saker, og i ledersamlinger. Anna nøt god tillit i de fleste barnehagene i kommunen.

“En melding om i går kveld”, fortalte styreren.

“Dere må gjøre noe straks”, sa hun og leverte meldingen til Anna. Styreren hadde blitt like overrasket som barneverntjenesten over at nemnda lot den lille jenta være igjen hos moren, mens søsknene ble tatt hånd om og fikk flytte til fosterhjemmene som var skaffet dem. Planen var at den lille jenta skulle bo i samme fosterhjemmet som den eldste søsteren, fordi hun i praksis var den som dro omsorg for lillesøsteren.

Ankebehandlingen i tingretten var tidfestet til behandling en måned lenger fremme, i august det året.

“Jenta kan ikke vente lenger på dette, på klagebehandlingen”, sa styreren.

Anna fikk noen detaljer og svarte at hun skulle lese meldingen og vurdere om akuttvedtak kunne brukes nå. De siste dagers hendelser - kunne det holde for en akuttplassering? Alvorlig psykisk syk mor som ruset seg på et eller annet som de aldri fikk skikkelig tak i. Hadde gjort det lenge. Den eldste datteren hadde sagt til en av Annas mannskap, i det sakens omfang endelig ble rullet frem, at hver gang en offentlig person var hjemme hos dem, som for eksempel helsesøster eller en fra barneverntjenesten, så håpet hun at vedkommende ville ta henne med seg.

Vanskelig å få dokumentert denne rusingen til moren. Den eldste datteren sa den var verst om nettene. Da kunne moren vekke barna og snakke og snakke med dem og det var bare rør, og de var trøtte og skulle på skole og i barnehage, men moren var helt gal, var i en annen verden. Til sist fikk det lagt henne. Det hendte de sang for henne. De stelte seg selv om morgenen da. Andre ganger var moren helt fantastisk, men de visste ikke når det skjedde igjen, de var mest redde, sa den eldste datteren.

Den lille som hadde rømt inn til en nabo kvelden før. Naboen som kjente en av dem som jobbet i barnehagen og ringte til henne. Henne som igjen hadde ringt til sin leder, styreren. Jenta som fikk sove hos naboen denne natten. Naboen som selvfølgelig var borte hos moren for å si at jenta hennes kunne sove hos seg. At det var helt okay. Moren som var så ruset og fjollete at det var pinlig. Naboen som mente det var best å gå derfra fort. Alt dette fikk Anna vite. Jenta som uttrykker stor redsel for moren. Hun hadde stått og hoppet opp og ned, da naboen først sa hun måtte bære henne inn igjen til moren. Hoppet og hoppet og skreket: “nei, nei, neeeii”. Dratt henne i genseren så hardt at det gikk hull i den, mens hun skrek; “nei, ikke til mamma, neeeii, ikke til mamma. Mamma slår, mamma skriker. Mamma ikke snill”.

                                                          *

Antallet barn per saksbehandler i norske kommuner er sprøtt høyt, tenker Anna. Helt uforsvarlig. Like fordømt sitter i dag Bufetatbyråkratiet med sine glansede papirer bundet sammen i hefter og permer. Med opplistinger over hva kommunene sine ansatte i barneverntjenestene skal jobbe med og hvordan. De har ikke peiling på hva dette gjør med de ansatte der ute. De ansatte løfter permene, vifter med dem og ler. Ler til de gråter. Det er da Anna sier; skal vi sette oss ned i en ring på gulvet på kjøkkenet og slå oss rytmisk for munnen mens vi uler så høyt vi kan? At alle som er rundt etter hvert skjønner at her må vi flytte alle sammen ned til det Distriktpsykiatriske Senteret, for innleggelse. Nå har de omsider tørnet. Barneverntjenesten i Øyer kommune brøt sammen. Alle ble innlagt! Har dere hørt? Lokalavisen ble tipset. Stort bilde. Barnevernsjefen liggende på en båre. Sammen med sine ansatte på bårene rundt. Et klasserom fylt av bårer med utslåtte barnevernkonsulenter. Fagforeningen visste ikke hva de skulle gjøre. De gjorde ikke noe. Tyst. Stille. De går forbi. Glei forbi. Ingenting har virket i så mange år nå. Byråkratiet, les; systemet, alle ordningene, som skal kontrolleres, søkes om, støttes, listes opp, føres på rette steder. Dataverktøyene som skal hjelpe konsulentene blir så innfløkte at de ansatte må kurses i dagevis, igjen og igjen. Nye versjoner kommer ustanselig, og IKT-avdelingene i kommunene har også for få ansatte. Utsettelser varsles, og slik går ukene, månedene. For hver ny fornyelsesomdreining må det kurses på nytt. Statistisk Sentral Byrå skal ha sitt. Fylkesmannen skal ha sitt. Bufetat vugger ved siden av dette, de skal ha noe annet. De skal ha regnestykkene over hva det koster for hvert enkelt barn som har tiltak. Hvert år blir det justert opp hvilken pris kommunene skal betale til Bufetat. Første juli hvert år. Dette heter kommunenes egenandel. Det koster å ha barn i barnevernet. Noen barn koster forferdelig mye. Barna som kommer på institusjoner. Delingssum. Mellom kommunen og Bufetat. Det er alt dette Anna kaller transaksjonskostnader. Det skal så uhorvelig mange mennesker til for å holde styr på alt dette. Det er jo ikke de helt store antallene barn som skal ha veldig mye hjelp! Vi skulle vel kunnet klart dette på mye mindre byråkratiske måter! Litt over elleve tusen barn bor utenfor foreldrehjemmet sitt i Norge i 2015. Hun syns å huske at det var cirka slik. Leste det nylig. Det er jo ikke uoverstigelig mange? Det skulle vel kunne gå an at vi har det beste av de beste tiltakene klart for disse barna til en hver tid? Klart det koster litt når ansatte i institusjoner må permitteres litt i påvente av et nytt barns komme. Men kostnadene og uforutsigbarheten ved å legge ned gode institusjoner og si opp flotte røynde fagfolk, for så å starte på bar bakke igjen så snart en ny liten ideologisk vind farer over fjellene og fjordene, er mye, mye større. Inni her et sted går det i surr for Anna. Noen barn og unge trenger så ufattelig mye bra. De har vært utsatt for så ufattelig mye dårlig i så ufattelig lang tid. Annas bekymring for kommunene kommer inn her et sted. En fanger ikke opp barna tidlig nok, avdekker og forstår ikke tidlig nok, fordi en ofte ikke har tilgang på de røynde fagfolkene. De fór jo i fjor og forfjor.

Alt dette om hvem som skal betale hva, og søknader som må sendes innen den og den dato, og noen som skal pirke borti søknadene og finne tusen kroner feil her, og misforståelse der, og så må det sendes ny søknad, og det var synd at fristen var gått ut – får derfor ingen refusjon i denne måneden. Økonomisjefene som ikke hilser i år heller. Kommunalsjefene som innkaller til møter igjen. Rådmennene som låser barnevernsjefen sin ute.

 *

HØY KOMPETANSE I TUNGE FAGMILJØER ER VIKTIG I BARNEVERNTJENESTEN, NÅR MELDINGENE KOMMER.

Anna Øyer skriver slikt på tavlen sin på kontoret sitt hver mandag. Med store bokstaver. Det første hun gjør mandag morgen klokken 06.00. Akkurat klokken 06.00.

INGEN FORELDRE SKAL, FØRSTE GANG DE MØTER BARNEVERNTJENESTEN I KOMMUNEN, MØTES AV EN NYTILSATT, NYUTDANNET 24 ÅR GAMMEL BARNEVERNKONSULENT.

Anna Øyer hadde denne overskriften på kontoret da Fylkesmannen kom mannssterke til kommunen for å snakke med henne og kommunalsjef Per Haugen.

BARE TO AV TI BARN HAR DET SLIK SOM POLITIKERNE TROR ÅTTE AV TI HAR DET.

Anna Øyer gikk fra kontor til kontor i kommunen i ungdomsåret 1985 for å hjelpe de mest utsatte ungdommene med sommerjobb. Forebygging! Det var før den nye barnevernloven kom. Anna glemmer aldri den sommeren. En av dem hun sloss for, døde av en overdose den sommeren. Femten år gammel. Den farlige sommeren. For en ungdom med angst. Han fikk ikke sove. Han ruste seg på det han fikk tak i. Anna kjente moren. Faren var død. Søsteren gikk på skolen med Annas søster.

                                                                      *

Anna kjenner kvalmen komme sigende. Har hatt det slik de siste ukene. Det hender hun må kaste opp. Hun må bruke mer og mer tid på å holde raseriet sitt borte. Hun ringer Mary da, på morgenene i åttetiden, dersom hun ikke har druknet i nattens nød, rapportert i åttetiden på morgenen av barnevernvakten.

I dag ringer hun igjen. Anna slår hennes private mobilnummer. Mary tar den umiddelbart. Hun er på vei til jobb, sitter i kø på motorveien.

            “Mary, jeg er så sliten, jeg er så dødsens sliten”.

            “Hva er det med deg, Anna”?

            “Husker du da vi var i London, Mary? Da vi gikk en hel dag rundt samme kvartal på Oxford Street. Husker du? Vi handlet. Jeg kjøpte det du fant til meg, husker du?”

                       Kapittel 3

           

Mary senser at noe ikke stemmer. Det er ekstra dette. Hun sier:

“Anna, er du ikke i form”?

            “Så måtte vi ha vin og mat og var så fornøyde da vi fant den røde restauranten der. Husker du? For vi handlet hele dagen! Husker du hvordan vi lo da vi skjønte at vi ikke hadde beveget oss en meter oppover gata. Vi stod utenfor den samme røde restauranten da vi igjen skulle ha vin og mat. Vi gikk bare rundt det samme svære handlesenteret i en street i London, Mary. Mary, jeg er så trøtt, kan du komme?”

            “Jeg kommer, ikke rør deg, sitt helt i ro, ikke ta noen telefoner, ikke…”

           

Anna slapp telefonen ned på gulvet. Hun la seg ned på kne på gulvet for å finne den, samtidig kom Mona inn.

            “God morgen, Anna, hva holder du på med”?

            “God morgen, Mona, leter etter telefonen min”, sier Anna.

I det samme kaster hun opp. Utover hele gulvet. Hun brekker seg. Legger seg bare ned, helt selvfølgelig ned. Blir liggende. Snur seg slik at ansiktet med kinnet ligger ned mot gulvet. Oppi oppkastet. Strekker ut hele kroppen sin. Øynene er igjenlukket. Anna sier ikke noe.

            Mona er redd. Vet ikke helt hva hun skal gjøre.

            Så snakker Anna. Stemmer hennes er rolig:

“Sett deg her hos meg, bare sett deg her hos meg, sett deg ned her”.

            Mona setter seg. Hun støtter ryggen inntil kontorskuffene, retter opp kroppen, ser bort under det runde bordet til barnevernsjefen sin, Anna Øyer. Anna Øyer ligger rett ut på kontorgulvet med ansiktet i sitt eget oppkast. Klokken er litt over åtte.

Brått ringer vakttelefonen. Brutalt. Mona tar opp telefonen, tørker oppkast av den med trøyen til Anna, sier: “Hallo, dette er barneverntjenestens Mona Haldorsen”.

            “Barnevernvakten her, jeg har en melding, fra i natt, jeg skal skrive den og sende den over, men det haster, slik at dere kan reagere snarest råd er”.

            “Vent, jeg må hente noe å skrive med”, sier Mona. Hun famler oppå pulten til Anna, henter seg ned en liten blokk som hun kan skrive på.

            “Nå kan du snakke. Hva er navnet ditt”?

            “Birte Torsteinsen”, sier Birte, “takk for sist”.

            “Unnskyld, jeg kjente ikke igjen stemmen din”.

            “Nei, slik er det av og til”.

“Hva handler dette om, Birte”?

            “ Før kalte de dette husbråk, Mona, i alle fall hos politiet”, sier Birte.

“Vi rykket ut til en familie i Fjellstad. Sammen med politiet. Naboer hadde ringt politiet, som koplet oss på. Vold, rus, små barn, skitt og rot, hunder, flere hunder, katter. Vi plasserte akutt de to yngste i natt. Et beredskapshjem tok imot den ene gutten, et annet tok imot jenta. Det to eldste barna ble igjen hjemme, de nektet å følge med oss, tretten og femten år gamle. Etter noe drøfting oss imellom så fant vi at de kunne være igjen. Politiet ville kjøre innom senere på natten, følge opp de to. Foreldrene var fulle, sannsynligvis alkohol, brennevin. Det var mye tomgods, brennevinsflasker på kjøkkenbenken og på gulvet. Rot. Kaos. Søppel. Skit. Politiet hadde ikke kjennskap til familien fra tidligere. Vil du gå inn på dataen og se om dere har hatt kontakt med familien tidligere”. Her stopper Birte, sier hun leter etter navnet på barna, fødselsdatoene.

            “Gutten heter slik og slik og er født slik og slik, vil du sjekke”?

            “Jeg legger ned telefonen på pulten litt og prøver å komme meg inn på maskinen, jeg er inne hos barnevernsjefen akkurat nå”, sier Mona.

            Mona ser situasjonen som helt absurd. Anna ligger utslått med øynene igjen, som om hun sover. Hun lager ingen lyder. Hun lever. Det lukter oppkast. Mona reiser seg, setter seg i stolen til Anna og kommer seg inntil maskinen til Anna. Anna har tydeligvis vært inne i fagprogrammet allerede og jobbet i en sak, derfor er det lett for Mona og gå ut fra det Anna holdt på med og lete etter barna hun nettopp har fått melding om. Slår inn navn, fødselsdato, finner ikke noe. Griper telefonen og spør om Birte har navnet på de to eldste barne, noe hun har.

            Brått ringer det på døren. Mona sier: “Vent litt, Birte, jeg må åpne døren, det ringer på”.

            Utenfor står Mary Hatlem, barnevernsjefen i nabokommunen.

            “Er det noe galt med Anna? Hun ringte meg for ti minutter siden. Hun var så rar, snakket om da vi var i London, men på en rar måte”.

            “Ja, det er noe galt med Anna, og jeg har fått en akutt melding, barnevernvakten er på tråden. Vil du komme inn og ta hånd om Anna? Hun ligger i sitt eget oppkast på gulvet på kontoret sitt, hun er i livet og hun puster normalt, så kom denne telefonen, så tok jeg den. Dette er helt sprøtt”. Mona løfter telefonen opp til øret igjen, sier; “Hei, beklager, Birte”.

            “Mona, hva er det som skjer hos dere, jeg hører dere snakke om Anna. Er det noe galt med Anna”?

            “Ja, men vi vet ikke hvor galt, for du ringte akkurat da, men hun lever. Mary Hatlem kom akkurat. Vi tar oss av alt dette”.

            “Skriv ned navnet og fødselsdatoen på de to eldste barna”, sier Birte, “så ringer du meg når du har fått litt oversikt. Dere må rykke ut nå, det var det jeg måtte forsikre meg om. Jeg sa til politiet at dere ville det. Du kan ringe politiet, snakk med Øystein Paulsen, han har kontrollen”.
                                              

........................fortsettelse følger..........