Yrkesstatus og image.  

Hvordan blir vi i barneverntjenesten oppfattet? Hva sier fordommene? Gammel tante? Nærmest hysterisk, grå, sint og sur? Et nummer fra en heks? Eller en jentunge, usikker, som kunne vært datteren til en av dem som selv har behov for hjelp? Det finnes ikke snev av femininitet, de er gråe, triste, saklige og usexy? De er selvfølgelig ikke mødre selv, kan dermed ikke setter seg inn i hvordan det er å ha barn? De er uten empati og følelser, onde tvers igjennom?

Er det slik?

Dersom noe av dette oppfattes som sant, så har vi et problem.

Hvordan skal vi skape tillit? Handler det om utvendige ting, klesstil, hårfrisyre etc (klær skaper folk)? Eller handler det om at vi må bli mer profesjonelle og faglige? Noen vil kanskje mene begge deler?

For å skape en positiv image må en ose av trygghet. Hvordan utvikler en trygghet i yrkesutøvelsen? Jo, utdanning, utdanning, utdanning, øvelse, øvelse og erfaring. En bør være trygg og faglig profesjonell. Må kunne være smidig og raus. Mer profesjonalitet betyr økt respekt. Økt respekt medfører økt lønn. Økt lønn gjør yrket attraktivt, flere vil søke yrket, også menn.

Se forøvrig det jeg skrev den 04.01.16 om at grunnleggende endringer er nødvendig. Jeg kan ikke understreke sterkt nok hvor viktig utvidelse av utdannelsen vår er, for å øke profesjonaliteten til barnevernpedagogene.