torsdag 19. januar 2017

Nytt innlegg i Stavanger Aftenblad i dag: 
Forslag til ny barnevernlov – Viktige endringer utelatt

Barnets omsorgs- og beskyttelsesbehov er i sentrum:
Jeg har nå lest forslaget til ny barnevernlov med stor interesse. Endelig. Etter mange år med barnevernsarbeid ser det ut til at i alle fall en del av det som har bekymret meg, er foreslått endret. Sentrale forslag, slik jeg ser det er at ”plikten” kommunen har til å hjelpe barnet i nød, blir foreslått endret til ”retten” barnet har. Barn med spesielle omsorgs- og beskyttelsesbehov får rett til tjenester etter barnevernloven. Videre foreslås at barneverntjenesten spisser sine oppgaver mot nettopp barna med nevnte behov. Generell forebygging tas bort fra barneverntjenestens ansvarsområde og legges til kommunen.
Det biologiske prinsipp:
Det biologiske prinsipp, som har vært så vanskelig, er nå foreslått endret til: ”Barn bør vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse, helst i egen familie”. Det er så flott. Tenk at så enkelt kan det gjøres!
Utvidet fullmakt til barnevernleder:
Barnevernleder får utvidede fullmakter i forslaget. Hastevedtak (nå akuttvedtak) skal fattes av barnevernleder, eller dennes stedfortreder alene. Påtalemyndigheten (politijurist), som har denne kompetansen i dag, fratas kompetansen for hastevedtakene, unntatt hastevedtak ved fare for utnyttelse i menneskehandel. I tillegg foreslås at barnevernleder kan oppheve omsorgsvedtak, dersom foreldre og barneverntjeneste er enige. Videre kan barnevernleder vedta flytteforbud i tre måneder, når foreldre trekker frivillig samtykke i annet hjem, og barneverntjenesten vurderer alvorlig fare ved hjemflytting. Fylkesnemnda kan forlenge fristen utover tre måneder dersom omsorgsovertakelsessak er sendt fylkesnemnda for behandling. Dette er flott, mener jeg, mye frustrasjon kan tas bort med dette forslaget, frustrasjon for alle parter, ikke minst barnet.
Barnevernvakt:
Barnevernvakt blir foreslått lovfestet. Dette betyr at barneverntjenesten har tjenester tilgjengelig, også etter kontortid, i alle landets kommuner. Slik er det ikke i dag.
Barnets stemme:
Forslaget fra utvalget vedrørende barnets rettssikkerhet, barnet som rettssubjekt og barnets stemme, gir en tydeligere barnevernlov. Barnets mulighet for, i følge forslaget, å snakke direkte til fylkesnemnda, og ikke, som nå, til en fremmed talsperson, er fantastisk bra. Barnet får partsrettigheter som 12-åring (nå 15 år), som betyr at barnet kan mene mye om tiltakene som vurderes, om for eksempel omsorgsovertakelser og/eller hjelpetiltak som settes inn for dem. I forslaget skal barnets ”stemme” inn fra fødsel (nå 7 år). I alle dokumenter og vedtak skal barnets ”stemme” leses og høres, uansett alder. Dette betyr at barna skal inn i sakene sine på en helt annen måte enn i dag. Dette er flott, og komplekst.
Trygghetsperson:
Barnet får en trygghetsperson oppnevnt av Fylkesmannen, gjennom forslaget. Denne oppnevnes når en forbereder omsorgssak. Trygghetspersonen følger barnet, og blir også den som har tilsyn med barnet i fosterhjem, dersom det vedtas nytt bosted. Forslaget vil ha bort begrepet ”plassering”, erstatte det med ”bosted”.
Bruk av tvang:
Forslaget vil lovregulere tvang av barn i institusjon.
Barnevernets særskilte rolle:
Forslaget om at barneverntjenesten bør ha en særskilt rolle for å bidra/sikre at andre instanser også yter hjelp til barnet, er viktig. Videre at barneverntjenesten bør være sikkerhetsnett og initiativtaker rundt enkeltbarn. Dersom jeg forstår sistnevnte forslag riktig, skal barneverntjenesten sikre tiltak fra BUP (barne-og ungdomspsykiatrien), skole og barnehage. Fantastisk. Jeg har opplevd sviket fra andre tjenester når barneverntjenesten er ”inne”, som det heter, i saker rundt barn. Brutalt har det vært. Barn har det svært vanskelig i årevis, fordi andre instanser venter på ”avklaring av omsorgssituasjonen til barnet”. Dersom en kan forstå begrepet som også ligger i forslaget om ”sikkerhetsnett”, slik at en bortimot kan pålegge andre instanser, så er det nydelig. Her skriker begrepene mot oss; ”samarbeid, samarbeid, respekt, respekt og klare økonomiske føringer” – mine ord. Disse viktige begrep er sentrale i alt barnevernarbeid i kommunene. For at barneverntjenesten skal lykkes i sin nye sentrale rolle, må en styrke den faglige kompetansen, som derigjennom styrker legitimiteten til barneverntjenesten.
Klagemulighet overfor fylkesnemndsledere:
Det er forslag om klage- og disiplinærordning overfor fylkesnemndsledere. Det hilses velkommen.
Mangler:
Og nå nærmer jeg meg det som ikke er i forslaget, og som jeg alltid har vært svært opptatt av, nemlig to særlige forhold: 1) Lovfesting av kompetanse, turnuskandidattur og antall barn per saksbehandler ute i barneverntjenestene. 2) Fosterhjemsmangelen i Norge.
Det må lovfestes hvor mange barn hver saksbehandler skal ha ansvar for til en hver tid. Skal vi få kompetansen og erfaringen hjem igjen fra statens Bufetat, så må arbeidsforhold, lønn, status og håp på plass. Skal vi få nok fosterhjem i Norge så må vi som nasjon ut med en anstendig lønn og pensjonsrettigheter mm, fra staten, på samme måte som beredskapshjem og familiehjem har det i dag. Fosterhjemsarbeid er 24 timers arbeid 365 dager i året. Det er like selvfølgelig at fosterforeldre lønnes for et samfunnsviktige arbeid, som at ansatte i barneverninstitusjoner lønnes for det samme arbeidet. Det skulle bare mangle!

Else Karin Bukkøy

barnevernpedagog

mandag 2. januar 2017

MEDAN DU VENTAR, LENA  
En novelle, nylig produsert av meg, legges i dag ut på bloggen. Se nedenfor. Før jul leste jeg nesten halvparten av forslaget til ny barnevernlov. Er ikke klar med å mene noe om den enda. I romjulen skrev jeg noveller - på nynorsk.


MEDAN DU VENTAR, LENA
av/Else Karin Bukkøy 

Du har budd her i over eit år no, Lena. Budd deg fast. Vi kan ikkje lenger snakke om at du skal i fosterheim. Så må vi det likevel. Du har det greitt nok her, seier du med heile deg.
I starten sa vi ofte til deg at det er berre midlertidig. Vi er ein venteheim. Du skal vidare. Til ein fosterheim, sa vi. Vi er berre ein kriseheim, sa vi.
Du vart buande hos oss fordi det manglar fosterheimar. Du bur hos oss fordi det er fosterheimsnaud i landet vårt, Lena. Og politikarane klarar ikkje å bestemma det dei må, for å få nok heimar. Vi veit ikkje ein gong om politikarane veit at det er fosterheimsmangel. Det er ingen politikar som snakkar om det i alle fall. Du bur hos oss fordi vi sa velkommen til deg med ein halv times varsel.
Krise!
Vi fekk ikkje vita mykje om deg. Ei mager forteljing. Med mange ord.
Du gret og gret. Stille. Vi fekk halde rundt deg og trøyste.
Vi lærte kvarandre å kjenna. Vi ser redslane dine. Vanane dine. Du seier til oss kva du ikkje forstår. Andletet ditt seier det. Du seier til oss usikkerheita di. Spørsmåla dine seier det. Du seier til oss lydigheita di. Rørslene dine seier det. Vi har vent oss til deg no. Veit sånn omtrent korleis du vil ha det. Etterkvart veit vi om humoren din. Du vil fortelje oss ei gåte. Vi veit om smilet ditt.

                                          *

Du gleda deg over bursdagsselskapet vi heldt for deg. Vi veit om saknet ditt etter mamma og pappa. Då tårene dine tørka etter fire fem månader, stilna saknet. Orda dine. Stilna kroppen din og andletet ditt. Du fann deg i din situasjon. Skjøna at du ingenting kunne gjera.
Vi venta. Du og oss venta. Vi venta på fosterheim. Og månadane gjekk. Eg tenkjer oftare og oftare at du bur i asyl hos oss. Ingen planar for framtid kan vi laga. Inga forteljing om kva vi skal gjera neste påske kan vi laga. Inga ny jul kan vi snakke om. Ingen ny sommarferie eller ei ny lita reise til ein annan stad.

                                        *

Vi ventar. Utan at du veit det takka kommunen din neitakk til ein fosterheim som blei presentert for oss for eit halvt år sidan. Kommunen din spurde oss om familien kunne passe for deg, og vi svarte; ”midt i blinken, slik vi kjenner deg, Lena”. Men kommunen din takka likevel nei til denne fosterheimen. Forklaringa er ikkje til å forstå for oss. Asyltilværet skulle fortsetja.
Du bur hos oss, endå vi berre er ein kriseheim.
Det blir vanskeligare og vanskeligare å hente fram samtaler om den endelige fosterheimen din. Det blir eit narrespel. Du er eit barn.

                                         *

Dei frå kommunen din, som kjem og snakkar med deg av og til, er nye heile tida. Den førre saksbehandlaren din, kontaktpersonen, som dei seier det i kommunen din, som rett nok besøkte deg for å fortelje at ho skulle slutte, var ei du lika. Du hadde snakke med henne to gongar tidligare. Ikkje ho heller kunne fortelje deg kvifor du måtte bu i fosterheim. Den før henne igjen, kom også og fortalte deg at no som det var bestemt at du ikkje skulle heim att til mamma og pappa, så måtte du over til ei ny avdeling, omsorgsavdelinga, og der jobba ikkje ho. Frå omsorgsavdelinga har du no fått ein ny saksbehandlar, kontaktperson, som dei altså kallar det. For å vera litt kule, trur vi. Kontaktpersonen er jo saksbehandlaren din, Lena. Sjølv om du ikkje er ei sak, så er du jo det – på kontorar. Lena-saken, Ida-saken eller Lars-Andreas-saken! Klart det! Det skulle berre mangla. Du, Lena, vil vera i fred i di sak. Og saka di eig nok hundrevis av papir, ark det er skrive på! Gjennom fleire rettsinstansar. Første gong ho kom til oss for å helsa på, hadde ho med seg sin rettleiar. Dette fordi ho som var din nye kontaktperson, som ho sa det, nylig var tilsett. Rettleiar var ganske så brå og lite audmjuk. Ho ville at dei to frå omsorgsavdelinga skulle snakke om fosterheim og om dine ynskjer med deg aleine. Utan oss som du kjende og var blitt trygg på. Og det gjorde dei, snakka med deg aleine. Det var heilt forferdelig for deg. For oss også. Vi høyrde heilt opp på kjøkkenet at du hadde det heilt forferdelig, fordi vi høyrde ikkje deg seie eit ord, vi høyrde berre ho, som skulle vera rettleiar, snakke. Gud må vite kvifor! Faglig var det i alle fall ikkje. Kva gale kunne vi ha gjort ved å vera til stades og trygga deg? Vi var jo betalt for å ta vare på deg! Vi var vel eigentlig også betalt for å kunne stå opp for deg og meine noko for deg. Rettleiar sette oss alle i forlegenheit. Og det fekk vi også sagt frå om – etterpå. For vi høyrde at kroppen din var stiv, at andletet ditt var mørkt og svara dine sære og mutte. Berre så vidt høyrde vi innhaldet i svara dine. Om at du ikkje ville i fosterheim. At du ikkje ville bu utanfor byen, at du ville heim til mamma og pappa. Vi høyrde kor umogleg situasjonen din var, og vi fekk ikkje vera der for å hjelpa deg og støtta deg. Vi fekk ikkje vera der slik at vi kunne ha mjukna opp stemninga litt. Vi kunne til og med fått deg til å smila. Det trur vi sikkert, Lena. Du har slikt eit vakkert smil. Vi kunne lufta ut den klamme kjensla og fått deg til å formulera ei gåte. Det også, trur vi. Vi kunne det, Lena. Men dei gav oss ikkje det ”rommet”. Og vi var usikre. Kjende på maktesløysa. Skulle vi gripe inn?
Dei to damene der, Lena, med rettleiar i spissen, gjorde ein slett jobb. Vi observerte det. Heile tida dei sat i stova med deg, kjende vi på det. Vi venta berre på at dei ville kople oss på forsøket på samtale med deg, men dei gjorde ikkje det.
Brått stod der, framom oss i kjøkenet. Såg oss inn i andleta og sa at no ville dei gå.
Då sa vi det, Lena. I kor sa vi det, Lena, kona mi og eg. Sa at dei fekk nok ikkje ei god samtale med deg. Dei fekk vrangsida og redslene dine. Dei fekk ikkje mykje av det som er deg. Du som har greidd så mykje sidan du kom til oss. Då sa vi det like godt til dei, Lena. At det ikkje var lurt det dei gjorde. Dei kunne i alle fall ha spurt deg, Lena, om du ønska å ha oss med deg i samtala. Spurt deg kva du ønska! Om du ville hatt oss med eller ikkje! I samtale med to heilt ukjende damer, der den som skulle vite best var verst, rettleiaren. Kven ho skulle vise seg for, er ukjent. Vi forstår det ikkje. Hadde du svart at du ikkje ville ha oss med på samtale, ville det vært mykje lettare å leva med. Lite proft var det, pokker heller.

                                         *

Vi våga å seia det, før dei gjekk.
At du grev deg meir og meir plass, og det skal du ikkje.
Det var ikkje det vi skulle. Ha deg lenge. Vi skulle ha deg kort tid, til dei fann fosterheim til deg. Du grev deg inn i storfamilien vår. Vi er blitt glade i deg. Mange er blitt glade i deg. Vi har lært deg å gå på ski, segle, fiske, sløye, springe, le og… . Nei vi har ikkje lært deg å gråte. Du kunne gråte. Og du har tørka tårene. Enno ein fosterheim rauk før vi fekk sukk for oss. Det var visst noko som gjorde at fosterheimen trakk seg.
Vi kunne ikkje planlegga så mykje i forhold til jul med deg. Fordi vi heile førjulstida venta intenst på ein ny mogleg fosterheim til deg. Vi hadde fått nokre signal om ein ny heim, tidlig i desember. Vi torde ikkje håpe, fordi vi hadde erfaring som var uforståelig. Og vi kunne ikkje fri oss frå å håpe, for din del, Lena. Og for vår del, sjølvsagt. Vi erfarer at det er heilt hjarteskjerande å ikkje bli kvitt deg, Lena. Du skal jo ikkje knyte deg endå meir til oss! Og du har allereie gjort det! Vi veit jo også at vi heilt sikkert held igjen. Det er logisk at vi held igjen, og det skal ikkje du ha, Lena. Du skal ha alt det beste, ha alt du kan få og det hastar no.

                                      -000-




tirsdag 15. november 2016

Og så er jeg igang med å lese NOU 2016:16, forslag til "Ny barnevernlov - Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse". Forslaget er ute til høring nå. Jeg oppfordrer alle som er interessert i norsk barnevern om å følge med nå, lese, diskutere, mene noe, mene noe sterkt, bidra til diskusjon i Norge om ny barnevernlov. Det er viktig at meninger brynes/brytes mot hverandre nå - til ny lov er på plass. 
Jeg ser etter hva som foreslås vedrørende mine to mest sentrale hjertesaker: 1) Sikring av mye bedre arbeidsforhold i de kommunale barneverntjenestene og 2) sikring av arbeidsforholdene for fosterhjem med blant annet statlig avlønning med rettigheter som pensjon, feriepenger, annet (slik beredskapshjemmene har det i dag). Skulle bare mangle at ikke alle fosterhjem i Norge skal ha det slik beredskapshjemmene har det! 
Det er kun ca elleve tusen barn til en hver tid som trenger fosterhjem. Det er et overkommelig tall. Bare det beste er godt nok for disse aller mest sårbare barna. Vi må få bort gufset fra fortiden om at dem som godtar lavest godtgjørelse for oppfostringen av et barn, som det offentlige har overtatt omsorgsansvaret for, får barnet. Presset på saksbehandlerne om å fortelle fosterforeldre om reduksjon av lønn etter en tid som fosterhjem, foregår i nær alle kommuner. Det er uverdig overfor barnet, fordi fosterforeldrene blir frustrerte og følger seg lite ivaretatt, lite verdifulle. 
Fosterforeldre (slekt, nettverk og fremmede) som tilbyr seg og blir godtatt, sier ja til en jobb som pågår 24 timer i døgnet alle dager i året en barndom for et barn. Klart det ikke klusses med avlønning, det sier seg selv!
Motsatt så må fosterhjem gå på pålagte kurs og motta jevnlig påfyll. Kommunene følger fosterhjemmene opp med alt annet en avlønning. Slekt og nettverk som er fosterhjem har en om mulig enda større utfordring som fosterhjem. Ofte står de i en skvis mellom sympati med foreldre (som de kjenner og er glad i) og barnet.  
Vær med å ta debatten, også i mediene, lokale og nasjonale, der dere bor. Vi bør ha en ny barnevernlov som folket i Norge føler de har vært med å forme. Den formes ikke uten meningsbrytninger. Uenighet er ikke farlig. Enighet kan være farlig. 
En tommelfingerregel: Når alle nikker på samme tid i komplekse barnevernsaker, bør varselklokkene ringe. Da trengs det lille; "men, har vi tenkt på......"

mandag 14. november 2016

Det går i eitt i min verden. Om barnevern i alle former. Kriseberedskapshjem er vi. Oppdrag for kommunale barneverntjenester tar jeg. Forelesninger til studenter holder jeg. Forelesning til beredskapshjem i Rogaland blir det neste. Denne må lages, klargjøres for presentasjon, formes som noe gjenkjennelig for beredskapsforeldre. De (vi) holder på og holder på - og det er krevende, krevende. Jeg skal si noe vettugt om den psykisk helsen til mange av barna som blir plassert. Jeg skal si noe vettugt om hva en kan si til barna, hvordan å trøste barna, hvordan å gi ros til barna, hvordan å fremme nytt mot hos barna, men også hos beredskapsforeldrene.  
Hva gjør vi når vi har feilet, for det gjør vi. Det er så vanskelig. De barna vi tar imot er skadet, plaget, slitne, fortvilte, redde, syke, oppgitte og de er i sjokk i første fase. Hvordan skal vi klare å ta godt vare på dem? I starten når de nettopp har kommet. Etter som månedene går og de ikke får fosterhjem, fordi disse ikke finnes. I alle fall ikke for de eldste barna. Det er spørsmålet - det er det det handler om i mitt liv akkurat nå.

torsdag 27. oktober 2016

Hei. Da er jeg helt ferdig - for denne gang - som gjesteforeleser - med å undervise sosionomstudenter på UiS. Å være gjesteforeleser byr på flere utfordringer. 

  • Hvem er studentene?
  • Hvor interessert i de i det jeg skal forelese om
  • Hvilken forelesningsmetode er best egnet?
  • Når forteller en fritt?
  • Hvorfor er det så krevende?
Studentene denne gang var fra ca 24 år til kanskje 50 år. Flest kvinner. Ingen gjorde planlagte forsøk på å vippe meg av pinnen, med å stille spørsmål ved min fagkunnskap. Et par-tre stykker stilte kritiske spørsmål ved min forelesningsmetode. Jeg opplevde ikke at studentene på dag to uteble fra forelesningene. Det var et jevnt antall studenter tilstede på hver forelesning. Det ble heller flere enn færre. Studentene var engasjerte, noen spurte og kommenterte, andre viste interesse med ansikts- og kroppsspråk.
Studentene ville ha fortellinger fra virkeligheten. Noen ganger måtte jeg spørre om det ble for mange fortellinger, men svaret var unisont; nei.
Det er likevel et krevende prosjekt å være gjesteforeleser. En kjenner ingen. Alle er avventende. En vet ikke hvordan responsen er og blir frem gjennom forelesningene. Tidsbruken, hvordan er det med den? Har jeg stoff nok til hele dagen? Har jeg forlite/formye, og hva hopper jeg over? Hvordan skal jeg selge inn at vern av barn er viktig - at det å forstå hva mange barn strever med er viktig - at barn er den viktigste resursen vi har på kloden - at de derfor må stelles godt med? Hvordan skal jeg selge inn at de som nå er studenter engasjerer seg, blander seg, mener noe høyt, brenner for fagene som verner barn, brenner for fremdrift og endringer - fagene som skal være i stadig endring? At vi kan bli bedre! 
Vi kan bruke familieråd! Hvorfor brukes ikke familieråd mer?
I dag var jeg ferdig. Jeg fikk avslutte denne høsten som gjesteforeleser med gode samtaler både i grupper og gjennom enkeltsamtaler. Dagen i dag gav rom for det. På dagsorden i dag og i går stod tiltaksplaner i barnevernet. Gruppearbeid. Tiltaksplan for Per 7 år og tiltaksplan for Grethe 10 år. Hovedmålet: Per og Grethe skal ha en trygg og forutsigbar hverdag. Hvordan få endret det som må til, for at målet skal nås?

onsdag 28. september 2016

I dag i Stavanger Aftenblad står det på debattsidene, redigert av Torgeir Vølstad, et innlegg skrevet av barnevernforsker Gro Ulset (NTNU). Gro Ulset mener at tilsynsrapporten om  Glassjenta ("Ida") er grundig og god, men at noe i rapporten ønsker hun å kommentere. 

Gro Ulset er enig med fylkesmennene i at ord som "plassering" og "atferd" bør endres eller tas bort. Begreper eller ord en gjerne bruker i barnevernet. Hun tillater seg å minne fylkesmennene om et annet begrep, nemlig "bestilling" når de beskriver hjelp og/eller tiltak som ble forsøkt gitt til "Ida". Vi snakker jo om barn og unge som trenger hjelp av barnevernet, ikke om "saker", "varer" eller "objekter", skriver hun. Bort med ordet "bestilling", skriver hun. Jeg er enig med Gro Ulset.

Hun reagere også på at det i rapporten står at "mye tvang" kan være nødvendig. Hun sier hun blir forundret over at noen hos Fylkesmannen, som skal føre tilsyn med barn på institusjoner, kan ha en slik grunnholdning. 

Gro Ulset har også en innvending knyttet til tvangsbruken mot "Ida". Hun skriver: "Å forstå tvangen i en større sammenheng", slik de (fylkesmennene) valgte å gjøre, synes fornuftig. Men samtidig, mener hun at de (fylkesmennene) mistet eller unngikk muligheten til å forholde seg til, vurdere og kommentere særskilte tilfeller av tvangsbruk, fordi de (fylkesmennene) valgte ikke å analysere hver enkelte hendelse.
Jeg mener det var i alt 87 rapporterte tvangshendelser som gjaldt "Ida".

Historien om "Ida" som er fremme i mediabildet og blir snakket om nå, hadde vi kanskje ikke hatt, dersom ikke en journalist i Stavanger Aftenblad hadde vært tilgjengelig for "Ida" fra august 2014. Redaktør Lars Helle lar reporter Thomas Ergo få begynne å undersøke jentas påstander. Det var bra!

Jeg har tro på at historien om "Ida" kan bidra til endringer i fag, lovverk og politikk. Jeg er optimist. Jeg satser på at unge voksne står opp for barna våre som strever. Løfter dem frem i offentligheten. Krangler for dem. Synliggjør dem. Til en hver tid.
I går i Stavanger Aftenblad, stod det at rådmannen i Stavanger i samarbeid med sin barnevernsjef legger frem 4 gode forslag for politikerne i Levekårstyret den 04.oktober-16.
Overskriftene for disse er: 1) Kompetente medarbeidere, 2) Ressurser, saksmengde, prioriteringer, 3) Oppgavefordeling og organisering og 4) En tjeneste som lytter til barn, unge og foreldre. Under disse overskriftene står det mange kloke forslag. Helt strålende. Som om noen av dem har lest bloggen min!!!