tredje del
Forfatter: Else Karin Bukkøy
...........fortsettelse
Det er ikke bra for barn å bo i institusjon. Dette sier
Bufetat, og legger ned redningen til barn i kommunene. Fosterhjem er bra for
barn, sier Bufetat, og lener seg til ny forskning. Selvsagt er fosterhjem bra,
dersom de er gode nok! Anna kjenner harmen i kroppen. Adopsjon er enda bedre!
Men en legger ikke ned gode institusjoner! Som har vært gode i førti år og noen
ganger lengre! Fordi om fosterhjem og adopsjoner er bra for barn! For helvete!
Fosterhjem som ikke finnes? Der Mary, og henne selv for den saks skyld, slik
det for snart fire år siden så presist stod i kronikken om det flerhodede
trollet til Mary, blir utfordret til å lete i egen slekt og eget vennenettverk?
Aud, faglederen hennes, hadde sukket og spurt om hun ikke skulle kunne slippe å
møte jobbrelaterte problemstillinger når hun besøkte slekta og venner heller
lenger nå. Bufetat reiste fra kommune til kommune og bad barnevernerne lete
selv.
“Den tar jo aldri slutt denne nøden.
Den skriker etter meg når jeg sykler, når jeg busser, når jeg går”, hadde Aud
sagt.
I institusjonene kunne en i alle fall
fått plassert søskenflokker samlet i en akuttsituasjon! Slippe å skille søsken
i krisen! Helvetes beslutninger!
Det hjelper å banne. Det hjelper
jævlig mye å banne for helvete. Gjennom banneordene plasseres tanker.
Handlingene kan begynne. Anna tenker ofte at hun går i fengsel for det hun
holder på med. Det er nødvendig å tenke slik. Begynner hun å tenke på alle
reglene, blir hun handlingslammet. Skal hun tenke underbudsjetterte budsjett
som skal holdes, blir hun hjelpeløs. Hjelpeløs må hun ikke bli. Selvsagt kan
hun ikke plassere gutten privat hos noen som ikke har levert politiattest med
plettfri vandel. Selvsagt! Deretter plasserer hun gutten der. Fem år gammel,
eller er det fire år han er? Det kan føre til krigsoverskrifter i VG,
Klassekampen og andre aviser. Hver gang hun må handle akutt, vet hun at det hun
sier, gjør, skriver og rapporterer kan bli til krigsoverskrifter i media. Blir
hun arrestert, eventuelt siktet, skal hun ha høy sigarføring når hun sitter i
varetekt. Kommuneadvokaten har lovet å komme å besøke henne.
Dette med sigarføring kom på
dagsorden den gangen hun måtte ringe styreren i en privat barnehage og fortelle
at hun kanskje hadde ansatt hos seg en mann som var for opptatt av barn, jentebarn. Anna Øyer som måtte fortelle at hun
hadde fått en melding nettopp, fra en pålitelig kilde, en ansatt i et annet
tjenesteområde i kommunen, som hadde fått meldingen fra en mor til en jente som
hadde fortalt. Moren hadde oppgitt navnet til mannen og hun visste at mannen
jobbet i en navngitt barnehage. Beslutningen kom som en kule. Anna slo opp i
barnevernloven og fant at hun hadde ansvar for å sikre at barn hadde trygge
oppvekstvilkår eller noe i den dur. Hun bare bestemte seg. Hun ringte. Det ble
et helvete. Hun ble anmeldt for grov uforstand i tjenesten. Det varte et år.
Stor oppstandelse uten å gå i detaljer. Sitte skolerett i politiavhør i flere
timer. Hører seg selv si til etterforskeren at hun hadde gjort det igjen. Meldt
fra. Selv om hun måtte gå i fengsel for det. Hun husker at etterforskeren trakk
på smilebåndet da. Bare et øyeblikk. En dag fikk Anna Øyer et brev fra
Politiet. I det stod det at saken var henlagt.
“Intet staffbart forhold har funnet sted”, stod det.
Anna kunne leve med at hun ble
fengslet fordi hun varslet om en mulig pedofil i en barnehage, og ble dømt. Hun
kunne ikke leve med at det stod i VG
eller Klassekampen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende, Fedrelandsposten og
Nasjonen, Adressavisen og Nordlys eller andre medier ti år etter, at; “barnevernsjefen visste det, men gjorde
ingenting”. Blir hun dømt for grov uforstand i tjenesten ville det være
interessant, har Anna tenkt. Det er sikkert. Så!
Så kan hun handle.
Noen barn sover ikke. De er hennes
fordømte ansvar i denne kommunen, så lenge hun er barnevernsjef. I en eventuell
rettsak vil mye dritt komme til syne. Norge trenger en rettsak med utgangspunkt
i ulydige barnevernsjefer. Liv H. Wiborg skrev boken; “Mellom barn & budsjett – hvordan forstå barneverntjenesten”, i
2010. Hun dedikerte boken til Horten barneverntjeneste. Rådmannen i Horten
hadde låst døren hennes en dag hun kom på jobb. Wiborg ble sparket, fikk ikke
komme inn på kontoret sitt engang. Så sinte ble de i Horten. På barnevernsjefen
sin. Boken Wiborg har skrevet er god, opplysende, nødvendig og sannferdig, har
Anna tenkt. Den bør leses, sa hun til egen kommunes ledelse, og til kollegaene
sine. Men siden Wiborg ble sparket fra sin stilling så var ikke boken verd å
lese, sa ledelsen i hennes kommune. Hvor feil går det an å ta? Hvor feig kan en
være? Hadde det ikke vært lurt med noen kontrollspørsmål når en vil avvise?
Wiborg kan selvsagt ha vært en sær dame. Hun kjenner ikke Wiborg. Men det
Wiborg har satt sammen mellom to permer med hjelp av Kommuneforlaget behøver
vel ikke være useriøst? Det kan til og med være klokt. Klokskap skal en ikke
forakte. Alt dette tenkte Anna. Hun rister det av seg.
Anna fant boken god. Den belyser det
vanvittige ansvaret kommunenorge har for barn som ikke sover. Den belyser nøden
til de ansatte i tjenesten. Den belyser kommunenes inkompetente administrative
ledelse, manglende forståelse, manglende….., alt, rådmennenes helt sentrale
roller. Politikerne som ikke spør om noe! Og når rådmannen ikke har forstått,
hva da? Når rådmannen tror hun/han kan barnevern fordi hun/han var på kurs hos
Fylkesmannen i 1992/1993 om barnevernloven og sosialtjenesteloven. Som om ikke
alle, som jobbet på sosialkontorene den gang, var på kurs hos Fylkesmannen i
hele Norge? Unnskyld, men det blir for dumt. Anna trodde ikke hun hørte rett da
ordene fra rådmannen kom nylig. I 1993 hadde tunge barnevernsmapper nettopp
kommet opp fra skuffene på sosialkontorene, via Sandmansmidlene. Den gang
jobbet en barnevern dersom det ble tid, på sosialkontorene. Dette er jo
selvsagt ikke helt sant, men det er litt sant. Anna husker det jo. Hun var jo
der. Hørte på dem. Selv hadde hun da ansvar for noe annet på sosialkontoret,
uten å gå i detaljer. Hun var kollega med dem som jobbet barnevern. Hun hørte
hva de sa. Selve begrepet “mappebarn” var jo bokstavlig talt mapper i skuffer
om barn som ingen arbeidet for. De sakene det tross alt ble jobbet i før 1993,
handlet ikke så sjelden om omsorgsovertakelser, nøden var så åpenbar, mange
kjente til den. I bygdene. I bydelene. Da var det de lokale barnevernsnemndene
som var “dommere” i omsorgsovertakelsene i kommunene. Sakene ble behandlet
innen en time kanskje. Like til fylkesnemndene ble innført som ny ordning i
Norge i 1993. Ny barnevernlov var ikraftsatt.
Så tror rådmannen at hun/han kan
barnevern i dag fordi hun/han var på kurs den gang? Og kun hørte om
fylkesnemndene? Hun/han prøvde kan hende aldri en sak ført for fylkesnemnda.
Satt aldri i vitneboksen og skulle kunne ramse opp detaljer og slik
dokumentere, uten manus. Forklare sin beslutning. Ta imot utskjellingene. Møte
nøden i ansiktene hos foreldrene gjennom flere dagers behandling i nemnda.
Sitte rett imot dem i flere dager. Unnskyld gjentakelsene, tenker Anna.
Kommunene hadde ikke den gang egne barnevernkontor og barnevernsjefer! De hadde
sosialsjefer. Noen av de store byene hadde kanskje egne barnevernkontor med
eget arkiv før 1993. Men i 1993 påla den nye loven dem dette i alle kommuner i
Norge; egen administrasjon, eget arkiv og med en leder som har ansvar for
oppgaver etter barnevernloven. Det er leder for barneverntjenesten alene, og
ikke rådmann, ordfører eller andre i kommunen, som kan beslutte å begjære rettslig
overprøving eller anke en dom i en sak, med hjemmel i barnevernloven. Noe som
for faen betyr at barnevernsjefene har den høyeste myndigheten i barnevernsaker
i kommunene. Det er her det syndes. En anerkjenner ikke ansvaret
barnevernsjefen har og belastningene barnevernsjefen har. Statusen er lav,
lønnen er lav, og barnevernsjefer behøver ikke høres, eller ses.
Barnevernsjefene i dag er direkte og alene ansvarlige for de mest brutale
kirurgiske inngrep som tas i den private sfære i enkeltfamilier i Norge med
hjemmel i lov! Det
hadde ikke vært en eneste sak for fylkesnemnder og domstoler dersom
barnevernsjefene ikke hadde fremmet tvangssaker.
Tankene hamrer fra innsiden i hodet
hennes. Det hjelper på raseriet. Å få det ut. Toskeskapen. Gjennta det: “Toskeskapen”. De gamle brukte slike
uttrykk. De er gode.
Kapittel 2
Anna er glad hun er alene på kontoret. Alene i etasjen. For
hun sier det jo høyt. Alt det hun er rasende på. Nesten skriker det. Dagen har
begynt for henne. Klokken er enda ikke syv. Det er minst en time til førstemann
kommer. Ofte er det Mona. Mona har også mulighet til å komme tidlig. Barna
hennes er store. Hun er den eldste ansatte utenom henne. Straks under femti år,
visste Anna. Kunne være alene, kunne vite hvem en er, kunne rase og snakke med
seg selv, få det ut. Få smilet på plass, møte dagen og de ansatte. Kunne si;
god morgen alle sammen. Kjekt å se deg, Mona, Lina, Beate, Aud og alle de
andre. Mest kvinner, noen få menn, én hos henne. Hennes ansvar. De skal kunne
holde ut, finne mening i dette. Da Aud spurte; “tar det aldri slutt, Anna?” ble
det et tema i medarbeidersamtalen samme vår.
Anna skaffer seg en oversikt over det
som mest sannsynligvis kommer til å skje de første timene i dag. Selvsagt kan
det komme en telefon som velter alle planer. En ny akuttsak, at barnevernvakten
ringer rapport fra kvelden og natten. At en advokat ber henne ”hoppe” i saken
om fjortenåringen eller toåringen. Kanskje om saken i lagmannsretten om en uke,
der det hele tiden er noe. En advokat med stor potens. Er det ikke noe, sa
lager han noe. Som å få skiftet rettsal i tingretten, fordi salen er for stor
eller for liten, eller få ut en saksbehandler fra rettslokalet fordi “det kan
bli for mange for mor”. Markeringer. Å ”hoppe” kan være å få kopiert over
hundre sider med dokumenter fra tiden før beslutningene ble tatt, som blir
hentet klokken ti over åtte i dag av et bud som advokaten sender bort. Noe
skjer hele tiden. Anna har ikke noen merkantilt ansatte. Modellen til kommunen
er slik, den kan ikke du bryte, Anna, ingen merkantile. Dere gjør alt selv,
kopierer, skriver, sender, tar telefonene, svarer på ringingen ved dørene,
kjøper kontorrekvisitter, holder kontroll på alt selv. Modellen er slik. Det
var før det, Anna, at dere kunne ha flere merkantile, sekretærene som vi kalte
dem, og som dere elsket. Anna trodde nesten ikke det var sant, det de fortalte
da hun begynte i stillingen sin som barnevernsjef. Hun hadde glemt å spørre om
det i intervjuet. De merkantile ble borte, Anna, sa de etterpå, og Anna syns de
smilte. De merkantile er nå sentralisert, sa de, samlet på et sted i kommunen i
et annet bygg mange etasjer over eller under barneverntjenesten. I starten på
Annas karriere som barnevernsjef kom de merkantile med store traller og hentet
og leverte post for dem. Så ble det nedskjæringer på de merkantile stillingene
og da måtte barneverntjenesten selv hente og levere. Mens bekymringsmeldingene
økte med over hundre prosent i de samme årene. Toskeskap, tenkte Anna. Anna
prøvde en gang, å være ulydig ved å gi en midlertidig arbeidsavtale til et funn
av en merkantillærling som ble plassert flere steder i kommunen i
lærlingetiden, blant annet hos henne, og som skulle uteksamineres det året i
handelsfag eller hva det het på videregående skole. Det ble et heidundrende
rabalder. Annas plan var å bruke vikarmidler til den unge snart nyutdannede
kvinnen. Hun hadde vist seg både kreativ og modig. Planen til Anna var at den
unge skulle lage gode merkantile rutiner for dem. Når hun var borte, skulle en
barnevernkonsulent ha hver sin uke med merkantilt ansvar for hele
barneverntjenesten. Uken skulle være kjent for den ansatte, slik at de ikke
laget egne avtaler den uken. Innimellom, dersom det ble ledig tid, kunne
barnevernkonsulenten rydde i egne saker. Dette var drømmen til Anna. Et forsøk
på å avhjelpe de ansatte i den vanvittige arbeidssituasjonen som råder på et
barnevernkontor. Et heidundrende rabalder ble det som sagt. Anna, som allerede
hadde laget avtalen med den unge kvinnen, måtte jo sikre henne lønn inntil hun
fikk seg annet arbeid. Hun hadde nemlig takket nei til et annet jobbtilbud
fordi hun ville arbeide for nettopp Anna og barneverntjenesten. Heldigvis fikk
den unge kvinnen raskt annet arbeid. En flink ansatt glapp fordi kommunalsjefen
troppet oppe på kontoret og stoppet Annas plan for å bedre arbeidshverdagen for
de ansatte og seg selv. Ryktene hadde gått i organisasjonen. Anna fikk beskjed
om at hun ikke kunne bruke den unge kvinnen selv om hun måtte betale henne lønn
i flere måneder. Det ville bli brudd på modellen, var forklaringen. Et
prinsipp. At det ville vært en gevinst å bruke henne i en eventuell ventetid,
var ikke interessant. Samtidig rapporterte Anna om fristbrudd til Fylkesmannen
for tredje året på rad. Brev fra Fylkesmannen med påbud om å holde fristene,
altså kjeft, kom til barnevernsjefen, og da barnevernsjefen svarte
Fylkesmannen, fikk barnevernsjefen kjeft av kommunalsjefen som hadde fått
beskjed fra rådmannen om at Anna brukte for mange ord på forklaringene.
Fristene skulle holdes, det var barnevernsjefens ansvar. Å hei, å hå. Anna
kjenner at hun kommer i form, klar til å møte dagens utfordringer.
*
Meldingen kom ti på tre i går. Ti minutter før kontortid
slutt. Fra en securityvakt på Storsenteret: ”En
liten gutt fulgte etter en mann som vakten forstod var faren til gutten. Mannen
var hinsides, sørpe full. Securityvakten hadde prøvd å få til en samtale med
mannen. Spurte om den lille gutten var hans? Mannen hadde umiddelbart blitt
truende og hadde viftet med en spiss gjenstand. Han bad vakten dra til helvete.
Selvsagt tok han seg av sønnen sin, hadde mannen snøvlende sagt mens han holdt
den spisse gjenstanden opp foran øynene på vakten. Deretter hadde mannen rettet
seg opp og med lange skritt sjanglet skrått videre.
- Pappa, pappa, pappa, vent pappa, hadde den lille gutten ropt. Gutten
kunne være ca fire år.”
Det var
Beate som hadde tatt imot telefonmeldingen. Historien var ikke ulik tidligere
historier. Rusmiddelmisbrukende foreldre. Store skader hos barna. Allerede ti
minutter senere var Lina og Beate borte på Storsenteret. Lina ringte politiet
og bad om assistanse. Beate som kjørte bilen, sin egen privatbil, ringte Anna
for å varsle. Sin egen privatbil, ja, heller ikke det hadde kommunen, biler til
bruk når de ansatte var ute i hjemmene eller møtte samarbeidspartnere. De
ansatte brukte egne biler, mange av disse bilene var skrale, som igjen hadde
sammenheng med at lønnen til de ansatte ikke var noe å skryte av, lavstatus,
lavstatus, skrek det. Det hendte Anna skammet seg når hun sende ut de ansatte i
sine mer eller mindre miserable biler. Hvilket inntrykk gjør ikke det der ute?
En ung barnevernkonsulent på tjuefire år som kommer i en skrøpelig bil og skal
fortelle til foreldrene på førti at de ikke klarer å gi god nok omsorg for barna sine - kanskje. Det også. Skrikende mangler
på alt i barneverntjenesten.
“Anna, vi får sannsynligvis en
akuttsak”, sa Beate. “En liten femåring altså. Vil du ringe Bufetat, be om et
beredskapshjem? Vi har kontakt med politiet”. Anna fikk fort innholdet i
meldingen.
*
.............fortsettelse følger............
