"Stebarnet". Tiende del:

                             

  ”STEBARNET”

            tiende del 

Forfatter: Else Karin Bukkøy

...........fortsettelse

Hun skulle bare visst det, Anna, hva Mary hadde gjort kvelden før. Hun hadde nemlig skrevet et flammende debattinnlegg. Kalte det meningsytring og trykte på; “Send”  klokken ti på halv tolv i natt. Sendte det med et hardt trykk på tastaturet. Lenge siden hun har fått inn noe nå. Det forrige som stod på trykk var om Bufetattrollet i 2011. Kommentaren hennes til Mari Trommald kom aldri på trykk. Aftenbladet hadde nok mistet interessen, kommentarer er aldri godt stoff.

Mary sender innlegg når det hoper seg opp inne i henne, ofte etter samtaler med Anna. Herregud, hun har aldri tenkt på denne sammenhengen tidligere. De fleste innleggene kommer aldri i avisen.

Hun har skrevet et om fosterhjem også. Nylig. Om at fosterforeldre bør lønnes av staten, med alle rettigheter som andre arbeidstakere. Femhundretusen i årsinntekt, for eksempel. Feriepenger også, selv om fosterforeldre aldri har ferie. At fosterforeldrene må søke staten om å få begynne i arbeid utenfor hjemmet igjen.

Slik det er nå er det opp til den enkelte kommune å betale fosterhjem. Noen kommuner er rausere enn andre. Tilfeldig dette også! Ofte kommer innskrenkningen av fosterhjemsgodtgjørelsen et år etter plassering. En av fosterforeldrene er tatt ut av arbeidslivet et år, der lønnen blir kompensert. Fosterforeldre syns kan hende et år etter, at de enda har mer enn nok arbeid med omsorgen for dette nye barnet, et barn de skal bli kjent meg, et barn de skal elske, et barn som skal finne ro og trygghet hos dem, et barn det er mye med, fordi det har opplevd så mye som ikke var trygghet og ro. Fosterforeldrene som finner frem det som ikke er så bra med barnet, for å fortsatt kunne håpe på lønnskompensasjon et år til, med fortsatt permisjon fra sin andre jobb.

Snur en det på hodet, kan det hende fosterforeldre etter noen år finner på alt det som er bra med barnet, for å kunne få lov å starte opp igjen i yrkeslivet utenfor hjemmet - i tillegg. Noe her. Det heter psykologi. Jeg vil med andre ord profesjonalisere fosterforeldrejobben. Gi lønn. Fra staten. Denne kan de ha så lenge de er fosterforeldre. Det skal ikke være tilfeldig, slik det er i dag. At en søknad om å få starte opp igjen i jobb utenfor hjemmet, nøye må vurderes før fosterfar eller fostermor igjen kan gå ut! Uten at fosterforeldrene mister lønnen for arbeidet de utfører som fosterforeldre! Lønnen blir så lenge fosterbarnet blir. Fosterbarn er der alltid, tjuefire timer i døgnet. 

I tillegg står det i innlegget at alle fosterforeldre må vurderes like så grundig som de som ønsker å bli adoptivforeldre! Et fosterbarn skal du elske som ditt eget - og så er det ikke ditt eget. Relasjonært komplekst. En investerer enormt i et barn som er noen andres! Det offentlige Norge overtar omsorg for omsorgssviktede barn og gir omsorgsoppgaven til fosterforeldre! Da må pinadø det offentlige Norge sørge for å gjøre denne jobben så fordømt bra at det ikke er mulig å gjøre den bedre. Da satser en! Dette burde være sentral politikk, like viktig som kulturbygg og broer i kommunene i nasjonen! Minus ventetiden da selvfølgelg, tenker Mary. Uff! Men noe må gjøres nå, for faen.

Anna banner mer enn henne, kommer hun plutselig på. Anna som sier det hjelper å banne. For inni denne problematikken et sted ligger det noe…, Mary finner ikke på hva hun skal kalle det. Dette med å sette ting opp mot hverandre. For eksempel: Adoptivbarnet blir ens eget resten av livet. Det voksne barnet kan hjelpe og støtte foreldrene når de drar på årene. Fosterbarnet som voksen, derimot, vil hjelpe og støtte sine biologiske foreldre. Fosterbarn trekkes til sin biologiske familie når de voksnes. Slik er det! For er det ikke slik at vi ikke greier å se på disse forholdene realistisk? At vi surrer rundt med noen romantiske greier som fører til at det i helsides Bufetat-annonser i Aftenbladet etterspørres “allminnelige familier som kan tenke seg å være fosterfamilier”. Der det står et bilde av et barn, lite eller større, med en tekst under bildet som går omtrent slik: “Endelige er det noen som sier god natt til meg, hver kveld”, eller noe i den dur. Annonsene får meg til å tenke på statsråd Horne og hennes hjelpende hånd. Pjatt! Hadde det stått at jobben lønnes i lønnstrinn slik og slik, så hadde en kanskje fått napp? Og da kastes en umiddelbart over i den forferdelige debatten om å få betalt for å elske et barn! Anna fortalte at på Universitet i Bergen hadde det oppstått en svær indignasjon blant barnevernerne etter at hun hadde nevnt dette med å profesjonalisere fosterhjem, gjøre fosterforeldre om til arbeidstakere. Alle dem som tok til orde, var dypt uenige med Anna. Hva dem som ikke tok til orde mente, vites ikke, har Anna fortalt. Anna sa også at dette er en enda mer aktuell problemstilling i dag enn for bare ti år siden.

Igjen, tenker Mary, er det altså Annas tanker hun formulerer i et debattinnlegg som ikke kom i Aftenbladet.

Alt for lite debattert. Alt for lite problematisert. Fosterhjemsarbeidet i Norge er i stor krise. Fosterbarnskøene bare vokser. I fylkesnemndene er det nå slik i enkelte saker at barn ikke omplasseres på grunn av manglende fosterhjem. Mary har hørt at det har skjedd. Barn som bor lenge i beredskapshjem eller i institusjon, på grunn av mangel på fosterhjem, blir tilbakeførte til biologiske foreldre. Det har Mary selv erfart. Etter fire år manglet det fremdeles fosterhjem til Kari. Hun bodde på institusjon i påvente. Norge greier det ikke lenger - det som det står om i barnevernsloven. Det mangler fosterhjem. Det er en desperat fosterhjemsmangel akkurat nå. Ikke et ord i nyhetene. Ikke et ord i avisene. Ikke et ord i barnedepartementet. Sist statsråd Solveig Horne hadde ett lengre innlegg i Aftenbladet var det noen snille greier om foreldre og barn og denne fordømte, unnskyld uttrykket, “hjelpende hånden”. Hjelpende hånd? Mary fnyser der hun sitter. Når du har et sår som blør, som verker, har knekt et kne og trenger krykker? Okay, så trenger du en hjelpende hånd.

Mange barn bor i lang tid i beredskapshjem i påvente av et endelig hjem, et endelig fosterhjem. Barna som venter, lever i asyl. De får ikke begynt skikkelig på rehabiliteringen av livene sine. De venter. Som gutten som sa at han hadde noe hjemme som han ville ta med seg når han kom til det endelige hjemmet. Han bor enda i beredskapshjemmet, et år etter. Som jenta på fem, som nå er syv og enda bor i beredskapshjem. Beredskapshjemmene er av samme årsak ikke ledige til å ta imot nye barn i akutt nød. Politisk er dette en død sak, tenker Mary. Ingen i Stortinget går på talerstolen og snakker om denne typen asylbarn.

Hun har enda ikke sluppet tak i tanken om å sende innlegget til Klassekampen.

Når innleggene hennes likevel, med års mellomrom, faktisk kommer på trykk i Aftenbladet, er de ofte skarpere i språkbruken, mindre akademiske enn de som ikke kom i avisen.

E-post til avisen med et vedlegg om barnevern. Sendt litt før klokken halv tolv om natten. Natten før sammenbuddet til Anna! En helt alminnelig tirsdagskveld den trettiende juni hadde hun skrevet et nytt debattinnlegg og sendt det til Aftenbladet.

Var det noe Anna nylig hadde sagt til henne? Mary klarte ikke å finne noe presist. Men hun vet det likevel kan være noe, et ord, en setning, et engasjement fra Anna. Anne lever i faget sitt, lever intenst i faget sitt. Går aldri lei. Gleder seg over mye. Er glad i sine ansatte. Er glad i arbeidet sitt. Helt spesielt glad i arbeidet sitt. Hvor hun tar overskuddet fra, vet ikke Mary. Men Anna har et vanvittig overskudd, det er det ikke noen tvil om.

Det er feil dette at hun har brutt sammen! Feil, feil! Det må være en helt spesiell grunn. Noe hun har vært utsatt for. Et eller annet. Noe i det landskapet som Anna aldri snakker om.

                                              *

Mary Hatlem nyter godt av at faren hennes var en høyt elsket mann. Han viet hele sitt arbeidsliv til kommunen. Satt også i kommunestyret. Ble kommunalsjef for oppvekst de siste årene, før han gikk av med pensjon, sekstisyv år gammel. Faren som hadde lært henne opp.

Mary kjenner godt til veiene frem og gjennom byråkratiet i kommunen. Når hun vil snakke med politikerne om barnevern får hun det som hun vil. Hun foreleser både for kommunestyret, formannskapet, og på partimøter. Ingen av politikerne i kommunen hopper over Mary. Mary får ros for sitt engasjement. Hun får ros for debattinnleggene sine i avisene. Kun i en liten periode, med en tulling av en rådmann - som ikke likte at andre enn hun selv uttalte seg til media, ble hun avskåret fra å mene noe offentlig. Mary fikk så mye kjeft at rådmannen til slutt valgte å slutte. Ja, slik ble det på en måte.

Da Mary tok bladet fra munnen og fortalte offentlig hva rådmannen hadde instruert henne i, ble det bråk i korridorene i rådhuset. Det endte med at rådmannen fikk seg ny jobb i en annen kommune. Alle strøk hendene mot hverandre flere ganger da, sa; “endelig”.

Utenom disse par, tre årene, nyter Mary stor respekt som barnevernsjef. Hun står fritt. Hun får det hun må ha i budsjett. Det hender hun ikke bruker opp budsjettet en gang. Dette står i skarp kontrast til alle de øvrige kommunene. Lokalavisene sine årlige krigsoverskrifter om barnevern som har overforbrukt flere millioner. Igjen og igjen. År etter år. Helt latterlig å vite om, dersom en virkelig ser det hele litt fra siden, med skråblikk, slik Mary alltid kan, fordi hun har det anderledes, og vet om det som er regelen i kommunene.

Bare ved et eneste lite grep kunne en hver kommune spart seg for den slags overskrifter. Lyttet til barnevernsjefene sine. Så enkelt. Da ville de gå enten med et underskudd eller et overskudd. Det kom faktisk an på hvor mange barn som måtte flytte fra foreldrene sine det året, så enkelt og så vanskelig. For slik forhold, antall omsorgsovertakelser, kan en ikke budsjettere. Det varierer så mye at et år kan fjorten barn bli flyttet, og det neste kun ni. Omsorgssvikt kan ikke budsjetteres. Den som er nærmest til å tippe, må være den som er nærmest, barneverntjenesten med barnevernsjefen i spissen.

Mary kan gjerne hold foredrag om dette temaet dersom rådmennene i kommunene vil invitere henne. Det har de aldri spurt om. De har kun brukt Mary sine resultater mot sine egne barnevernsjefer. De sier: “Hvorfor klarer Mary Hatlem å holde budsjettet nesten hvert år, mens du Anna, Ola, Petra, Marit, Josefine osv ikke klarer det”?

Dette er denne dumskapen Anna og Mary snakker om. Fokuset må flyttes fra Bufetat til kommunene. Et fokus som må inneholde opplæring av rådmenn, økonomisjefer og kommunalsjefer i første rekke.

Mary har gjennom årene etter at hun møtte Anna, lært om alt det som ikke er bra. Det tok litt tid å tro på det Anna fortalte. Like til hun deltok på en landsomfattende konferanse i 2009, der temaet var mangelen på kunnskap om Norsk barnevern. Der fikk hun høre så sjokkerende fortellinger fra ulike kommuner i landet, at Anna sine fortellinger bare er peanøtter i forhold til hva noen barnevernarbeidere opplever. Barnevernsjefer som blir oppsagt, som sier seg opp, som får munnkurv, som blir overprøvd i sine vedtak, om en ordfører som nektet barnevernsjefen å anke en omsorgsovertakelse til tingretten. Sjokkerende fortellinger.

Det var like mange barnevernsjefer som antall kommuner i landet vårt, før interkommunale barneverntjenester ble et faktum. I mange kommuner er det kanskje ikke en gang barnevernsjefene som undertegner vedtakene, det er kanskje en kommunalsjef som ikke har kunnskap om barnevern. Barnevernsjefen er kanskje ikke utdannet innen barnevern en gang. De rareste forhold finnes - i lille Norge.

I hver kommune skal det være en administrasjon med en leder som har ansvar for oppgaver etter barnevernloven. Kontrolleres dette? Mary vet om kommuner som har kommunalsjefer som sitter på møter om Hans og Trude og barna deres og mener at barnevernet nå må skrive sak om omsorgsovertakelser, fordi de er lei maset deres om tiltak fra andre tjenester. “Når ikke foreldrene selv greier…”. Utsagn som kan minne om de brevene som nylig lå i postkassen til en familie og deres barn, der det ene barnet har Downs og Autisme. Der vedkommende brevskriver mente at når foreldre har behov for så mange tjenester, og at dette gikk utover andres barn, så bør de ikke få lov å ha egne barn.

Mary kjenner på at når hun tenker slik, så kommer den ene forferdelige historien etter den andre opp i henne. Det passer fordømt dårlig at Anna har brutt sammen nå.                                                                                           

Egentlig er det ganske sjukt hvor lite fokus Norge har på sitt eget barnevern. På loven, på innholdet der. Hva var det politikerne egentlig bestemte den gang?

Anna har fortalt til Mary at i forarbeidene til barnevernloven var det et bikkjeslagsmål på tinget. Alvheim fra Fremskrittspartiet mente at, jo, Mary trodde det var han, som mente at boken “Sveket” av Kari Killén burde brennes på bålet. Bikkjeslagsmål om hva som skulle stå i loven. Det var også tenkt at sosialtjenesten og barneverntjenesten skulle under samme paraply. Samme lov. I siste liten ble det to lover. Brundtlandsregjeringen kom eller gikk, husker ikke. Tror den kom. 

Det kunne vært anderledes enn det ble. Kari Killéns bok kunne blitt forbudt. Den handler om omsorgssvikt. Fire typer omsorgssvikt, der vanskjøtsel er den verste, sa hun alltid, når hun selv foreleste. Hennes bakteppe var erfaringer fra barnepsykiatrien. Behandlingen av barn som var utsatt for omsorgssvikt. Omsorgssvikt akademisert som diagnoser. Anna som også fikk den internasjonale kunnskapen, som masterstudent. Forskningen fastslår det samme. De vanskjøttede barnas rettsaker kommer kanskje aldri, sa Kari Killén, men hun håpet.

Kanhende er det enda noen i Norge som ikke tror på omsorgssvikt? At det holder å kalle det et syndrom! Et syndrom kan en ikke gjøre så mye med! At det enda er noen som har holdningene til Alvheim? Det er ikke så lenge siden!

......................fortsettelse følger....................