torsdag 28. januar 2016

Flott!  I dag på nyhetene var Anne Grønsund i Unio, ute med forslag om å lønne fosterhjem med alle rettigheter. Anne Grønsund er leder for barnevernpedagogene i Akademikerforbundet i Unio. Stilig! Endelig en fagforening som tar tak.

onsdag 27. januar 2016

Tenne på alle pluggene!

I 2014 hadde 53.088 barn hjelp fra barnevernet i Norge. 43.477 hadde hjelpetiltak og 9.611 hadde et omsorgstiltak. Bare fantasien hos fagfolkene og økonomien hos politikerne begrenser hjelpetiltakene. Omsorgstiltak betyr beredskapshjem, fosterhjem eller institusjoner. Det er totalt 5.139 ansatte i barnevernjenestene (årsverk) i Norge, av disse er kun 2.416 barnevernpedagoger, 1.499 er sosionomer og 1.224 uten oppgitt utdanning. Dette er kommunene sitt barnevern. Det var en vekst på 600 millioner fra 2013 til 2014, 5%, som er en god del lavere enn veksten de siste årene. En del av veksten er knyttet til årsverk.

I tillegg har vi et statlig barnevern som skal sørve kommunene når de trenger tiltak som beredskapshjem, fosterhjem og institusjoner. Statens barnevern kaller vi Bufetat. Barnevernbyråkratene (dir. og dep) i Oslo har som mål å instruere de kommunale barneverntjenesten om hvordan de skal arbeide. Bare at de glemte og glemmer dette som heter resurser ute i krikene og krokene. Og de glemte og glemmer å kurse kommunalsjefene og rådmennene der ute, samt politikerne, som kommer og går i kommunestyresalene der ute.

Det er grusomt vanskelig å få fosterhjem i dag. Fosterhjemmene finst snart ikke mer. Det er jo krise, tenker jeg. Og farlig, tenker jeg også. Nesten 10.000 barn har et omsorgstiltak i dag. Er det mange barn? Eller?
Tallet vil ikke minke, men fosterhjem minker. Hva gjør vi som deltakere i samfunnet med det? Hjelper det at jeg skriver her? Jeg tror ikke det hjelper, med mindre noen av dere der ute, mye yngre enn meg, tenner på alle pluggene.



torsdag 21. januar 2016

Hjertesukk.

Alt eg skulle fått tid til denne uken! Drukner i barnevernsarbeid. Alvorlige saker både på pulten og i avisene. Hvorfor står ikke våre folkevalgte representanter på talerstolen og roper utover landene at det er Fylkesnemndene i Norge som vedtar at fem barn (Litauiske) ikke skal bo hos far og mor! Loven er jo klinkende klar på at barneverntjenestene akuttplasserer og deretter forbereder saker. To døgn etter akuttplasseringen har Fylkesnemnda godkjent/ikke godkjent den akutte plasseringen. Eg snakket hin kvelden med en ung mor som eg veileder, og fortalte henne om nettopp dette, at barnevern forbereder saker og Fylkesnemnda bestemmer. Den unge moren ble veldig overrasket, visste ikke det. Hver gang eg hører om barnevernet så er det barnevernet som har bestemt, sier hun. Det er dem som tar barna, trodde eg, sier hun.

Denne uken skulle eg arbeide mye barnevern for kommuner, dager og kvelder, i samarbeid med dem, tøffe saker, uhyre vanskelige vurderinger. Eg skulle formulere blogginnlegg om yrkesstatus for barnevernarbeidere ved å dra opp et par linjer gjennom historien. Eg skulle purre på hyttetomtarbeidet og kjøpe gave til to barnebarn. Eg skulle lage fakturagrunnlag og oppsummere siste måneds barnevernarbeid for oss i Elkabu, i tillegg til å lese litt i historieboken fra 1870 og de årene der, lese et par dagens aviser, hver dag, og det er allerede blitt torsdag formiddag, og "eg ikkje veit mi arme råd". Mannen min må eg også snakke litt med. På nyhetene i dag har asylsøkerne nord i landet umenneskelige forhold, de er redde, og lokalbefolkningen prøver å hjelpe....

Eg fikk ikke tid til alt eg hadde tenkt. Ute er det snø og kaldt....

mandag 18. januar 2016

Ekstern hjelp gir utfordringer for barneverntjenestene.

Elkabu AS gir tilbud til kommunale barneverntjenester. En del kommuner i Rogaland bruker oss. De som har oppdrag i Elkabu er ansatt i andre tjenester og har kun en liten ekstrajobb i Elkabu. Arbeidet deres utgjør 5-15% av en vanlig fulltidsjobb. Dette varierer etter etterspørsel og overskudd hos den enkelte.

Det er når vi skal være veiledere for foreldre utfordringene er størst. Den eksterne veileren kan danne seg et annet inntrykk av familien enn den barneverntjenesten har. For å kunne veilede foreldre som har fått en bekymringsmelding mot seg, ofte fra flere offentlige instanser, så må en skape et klima for veiledning. Vi må få foreldrene til å slappe av, senke skuldrene, få muligheten til å vise seg frem for oss med sine gode sider. De må kunne få gi uttrykk for sjokket de har fått. At noen er bekymret. Altså at noen er usikre på om de gir god nok omsorg for barnet? At noen mener de ikke følger opp barnet sitt, ikke hjelper nok med leksene, ikke sørger for at det kommer seg på skolen i rett tid, det kan være all slags. Det som er felles er at noen voksne der ute i den verden barna beveger seg i, er bekymret.

Etter en tid i veiledningsoppdraget har vi fått de fleste foreldrene til å senke skuldrene. Det gjør godt at vi kommer og veileder dem, snakker med dem, hører på dem. Relasjonen som oppstår kan bli god. Barneverntjenestene kan tenke; farlig god. For barneverntjenestene har, parallelt med vårt arbeid, fått nye meldinger om bekymring i nettopp den familien vi veileder. Barneverntjenesten har i travelheten ikke gitt oppdatert informasjon videre til oss, og dermed kan det oppstå ulike syn på familiens fungering og barnas situasjon.

Hverken barneverntjenesten eller Elkabu har nødvendigvis feil oppfatning. Legger vi oppfatningen til hverandre, kan en få god dokumentasjon på hva som er bra og hva som ikke er bra nok. Det viktigste blir derfor at kommunikasjonen mellom oppdragsgiver, det vil si barneverntjenesten, og oppdragstaksmottaker i Elkabu blir god. Hvordan lage gode prosedyrer på det?

Forhold vi eksterne oppdragsmottakere må være særlig oppmerksomme på, er hvordan vi formulerer oss skriftlig. Skriver vi for eksempel at en far er reflektert, så må dette forklares, enten opp mot det som vi har fått opplyst i saken, eller hvem og hva vi sammenligner med.

Det er forståelig at barneverntjenestene noen ganger mener vi "ødelegger" vurderingene de selv gjør seg. Men det er to måter å se dette på, faglig: 1) Er familien vi arbeider med, i omsorgsovertakelseslandskapet, så må dette frem i klartekst i mandatet. Det skremmer foreldrene, ja, men det må likevel være klart formulert fra barneverntjenestens side. Samarbeidet mellom saksbehandler og ekstern veileder må evalueres tett. 2) I en eventuell fylkesnemndssak, vil den eksterne veilederen i noen tilfeller bli innkalt, gjerne fra de private parters side, for å vitne. Nyansene i saken kan bli flere når den ekstrerne veileder og barneverntjenestens egne saksbehandlere har ulike synspunkt eller oppfatninger. Dette bidrar til at fylkesnemnda får god informasjon i saken som kan gi et bedre grunnlag for vedtak.


fredag 15. januar 2016

Barnets mening i barnevernsaker.

"Det står ikke så godt til med barnets rett til å bli hørt som det burde", sier Marit Skivenes, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen i nyhetene i dag. Marit Skivenes tok doktergraden på forarbeidene til barnevernloven av 1992, den som gjelder i dag. Marit Skivenes var den første lederen på Mastergradsstudiet i Barnevern ved Universitetet i Bergen. Jeg fikk oppleve henne da jeg tok min mastergrad i barnevern. Marit Skivenes tar også til orde for at barneverntjenesten må forberede flere adopsjonssaker og legge frem for fylkesnemnda - der det er utelukket at barnet kan flytte tilbake til sine biologiske foreldre.

Barneombud Anne Lindboe er opptatt av at barn ikke blir hørt og at det de sier ikke blir vektlagt godt nok. Akkurat nå, når jeg skriver her, er også barneminister Solveig Horne ute i nyhetene for å understreke det samme.

Snakker vi godt nok med barn? Når vi forbereder omsorgsovertakelse av barn, bruker uker og måneder på dette arbeidet - snakker vi med barna da, i denne tiden? Har vi tid til, kunnskap god nok, snakker vi ofte nok, regelmessig nok - i trygge omgivelser - leter godt nok etter barnets tanker, ønsker og drømmer? Gjør vi det? Og hvor stort blir kapittelet om barnets stemme i saksutsgreiingen? Lener vi oss til at talspersonen som fylkesnemnda oppnevner skal ta denne oppgaven? Tenker vi over at talspersonen er en fremmed for barnet? At talspersonen kanskje kun snakker med barnet bare en gang?

Barnets stemme blir i liten grad eller ikke i det hele tatt, tatt med i fylkesnemndsvedtakene, viser forskningen i Bergen.

Barneombudet sier at mye vil endres dersom barnevernloven blir en rettighetslov.

Kan vi tenke oss at barnet er part i egen sak fra de er fem år? Har sin egen advokat?

torsdag 14. januar 2016

Kjønnsmessig likevekt.

Det er urett overfor barn og unge og foreldrene deres at det omtrent bare er kvinner de møter i de kommunale barneverntjenestene. Også i barnehager, barneskole, ungdomsskole, helsestasjoner og til dels i videregående skoler er det kvinnedominans i ansattgruppene. På universiteter og høyskoler er det flest kvinnelige studenter. Dette må endres!

Det er viktig at det er en mer balansert fordeling av kvinner og menn i de kommunale barneverntjenestene, fordi halvparten av foreldre er menn, halvparten av barn er gutter. En kan godt hente frem rollemodeller i en slik sammenheng. Jeg tenker mer på at fedre skal kunne idetifisere seg med en mann, som ofte også er far, i barnevernsammenhenger. Nyansene i kommunikasjonen med foreldre og barn vil samsynligvis bli bedre. Menn formulerer seg og kommuniserer anderledes enn kvinner. Mødre og fedre skal kunne kjenne på tryggheten av en balansert kommunikasjonssituasjon i møte med barneverntjenesten.

Ser vi på typiske "mannsyrker" (entreprenørskap, fiskeri, millitære, sjøfart, transport med mer) er lønnen høy. Ser vi på typiske "kvinneyrker" (omsorgsgivere i barnehager og instituasjoner, lærere, butikkansatte, beautyansatte med mer) er lønnen lav. Slik er det! Det må styres politisk om mønsteret skal endres. Da er det selvsagt ikke lønnen som skal styres, men arbeidsbetingelser hjemlet i lover. For eksempel må det bestemmes hvor mange barn en ansatt i den kommunale barneverntjenesten skal ha ansvar for til hver tid. Lønn spiller en betydelig rolle. Til lønn knyttes status.

Innenfor kommunalt barnevern er det uheldig at det nesten bare finnes kvinner ansatt. Der det finnes en mann, er han ofte barnevernsjef eller leder på et lavere nivå. Snittet i ansattegruppen kan være så lavt som 1 mann til 15 kvinner.

"Tak" på hvor mange barn en ansatt i kommunal barneverntjeneste skal arbeide med til enhver tid, må inn i lovverket. Månedligere rapporter til Fylkesmannen om at "taket" opprettholdes, må inn i lovverket. Aldri skal en ansatt i en kommunal barneverntjeneste arbeide med mer enn 12 barn til en hver tid, er mitt forslag. "Taket"skal kanskje enda lavere. For å nevne praksis hos Bufetat (statens barnevern) for noen år siden, så hadde hver konsulent som fulgte opp barn i statlige fosterhjem ansvar for 5 barn og deres fosterforeldre. Bufetat har muligens noen flere menn ansatt, selv om det også der er et stort flertall kvinner.

I tillegg til lengre utdanning og med autorisasjon på plass, må også mer fleksible arbeidstidsordninger på plass. Mellom 07.00 og 22.00 skal kommunale barnevernarbeidere arbeide, er mitt forslag. Noen dager starter arbeidsdagen sent, andre dager tidlig. Kontortiden kan likevel være fra 08.00 til 15.00. Barnevernvakten som alle barneverntjenester må ha (dette må også inn i loven), arbeider som før, med start klokken 15.00 hver ettermiddag, alle dager i året og selvsagt i samarbeid med politiet.

Å arbeide om ettermiddager og kvelder gjør det mulig å møte barn og familier hjemme, både før og etter at barna er lagt. Det er tryggere for foreldrene og barna å få være på "sin" arena når barneverntjenesten har fått en melding som skal undersøkes. Det er i tillegg større observasjonsmuligheter for barneverntjenesten.

Organiserer vi barneverntjenesten i tråd med mine tanker, eller noe nær dette, tror jeg det er større muligheter for at menn søker barneverntjenesten som arbeidssted.


  • høyere lønn
  • fleksibel arbeidstid
  • definerte rammer og funkjoner



fredag 8. januar 2016

Debatten på NRK 1 i går.

Jeg hadde en telefonsamtale i dag med en barnevernarbeider i en kommune om en sak vi begge arbeider i. Apropos, sa hun mot slutten av samtalen. Så du debatten i går? Jeg svarte ja. Jeg blir minnet om hvor alvorlig arbeidet vårt er, sier hun. Tenk om vi ikke vurderer riktig, sier hun. Husker ikke alt ordrett, men slik forstod jeg det. Hun peker på det helt sentrale i kommunalt barnevern. Gjør vi det vi skal? Ser vi det som skiller seg ut som ikke godt nok, for barn?
Jeg minnes!

Første tvangssaken min som ny barnevernsjef var å akutt plassere et barn. Hen (pronomenet for han og hun) hadde jeg undersøkt forholdene rundt da jeg var barnevernkonsulent. Vår bekymring for barnet var stor. Foreldre og politi delte barneverntjenestens bekymring. Etter å ha arbeidet i familien en tid fikk barneverntjenesten en stigende uro. Var foreldrene i stand til å ivareta dette barnet på en god nok måte? Da foreldrene fikk høre barneverntjenestens kritiske spørsmål, låste de seg. Kommunikasjonen ble tilspisset. Det kom etter hvert frem at foreldrene strevde med mye, det ble avdekket til dels store vansker. Barnet ble på et tidspunkt plassert på en utredningsinstitusjon i en kortere periode, med samtykke fra foreldrene, i et forsøk på å få hen grundig kartlagt for lettere å kunne forstå barnets vansker og behov. Barnet utfordret institusjonens- og skolens regler. Det viste seg at foreldrene, særlig mor, hadde store vansker med å sammarbeide med barneverntjenesten, institusjonen og skolen. Etter utskriving fra institusjonen var situasjonen for barnet med det samme. Atferden ble mer og mer kriminell, hendelsene kom oftere og oftere. En dag ringte politiet til meg, som da var blitt barnevernsjef, og sa.
"Else Karin, nå har vi hen her igjen, slik og slik har skjedd. Du må kanskje bruke tvang i barnevern, så vi slipper varetekt i politiet". 

Jeg glemmer aldri mors ord til meg i telefonen, da jeg ringte henne og orienterte om alvoret, og samtidig spurte om hun og mannen ville samtykke til plassering i akuttinstitusjon. Mor svarte ikke ja til samtykke, hun sa; Du fikk det som du ville nå, Bukkøy".

Et slikt klima er vondt å arbeide i, og likevel må vi - i barneverntjenesten.

PS. Historien forteller at hen har klart seg bra som ung voksen, har fullført fagutdanning, ble ikke kriminell. En solskinnshistorie.

torsdag 7. januar 2016

Legitimitet.

Legitimitet betyr å handle i overensstemmelse med loven, her barnevernloven. Men arbeid etter loven må gjøres på en slik måte at alle er enige om at loven er fulgt.

De fleste barnevernsaker handler om å gi hjelpetiltak til barn og familier. For at barnet eller familien skal kunne motta et hjelpetiltak må barnet ha et særlig behov i følge barnevernloven. Det er barneverntjenesten som vurderer behovet. Kravet om at barnet må ha særlige behov, betyr at barnet sitt hjelpebehov må overstige de behov som de fleste andre barn har (St. meld. nr 40 2001-2002).

En studie gjort av Vogt Grinde (2004) viste at det er betydelige forskjeller mellom beslutninger som tas i saker mellom de ulike kommunene sine barneverntjenester. Det er en utfordring å sikre at barneverntjenestene ikke har for store forskjeller i vurdering og valg av hjelpetiltak. Store forskjeller i fagvurderinger gjør det vanskelig for andre å forstå barneverntjenesten. Det blir vanskeligere å skape et åpent barnevern. I tillegg må barneverntjenestene samarbeide med andre instanser i kommunene som arbeider med barn. Dette viser seg å være vanskelig. Luhmann, en tysk systemteoretikker, mener at samarbeid mellom ulike instanser, for eksempel helsestasjonen og barnevertntjenesten, forutsetter at en kan klare å "koble" instansene/systemene. Luhmann sier at nettopp dette er vanskelig, fordi koblingen truer systemet i den enkelte instans. Det truer dermed den jurisdiksjonsgraden som barneverntjenesten er avhengig av.

Jurisdiksjon handler om yrkers myndighets- og ansvarsområde innenfor et arbeidsfelt, altså hvilke oppgaver og rettigheter som er tillagt en profesjon eller en tjeneste. Jurisdiksjoner rangeres med full jurisdiksjon som det høyeste, og med begrensede jurisdiksjoner som det laveste myndighets- og ansvarsområde. Full jurisdiksjon gir eksklusive rettigheter. Et eksempel på full jurisdiksjon er legers rett til diagnostisering og medisinering.

Barnevernloven forutsetter at barneverntjenesten har høy jurisdiksjonsgrad. Barnevernets troverdighet handler ikke bare om å informere slik at en får bukt med sterotypiske oppfatninger og fordommer. Effekten av et åpnere barnevern blir bare god dersom en overbeviser fagpersoner og allmennheten om at en gjør gode vurderinger og velger riktige tiltak. Når andre fagpersoner i andre tjenester som arbeider med barn tiltror barneverntjenesten mindre kompetanse og kvalitet enn det jurisdiksjonsgraden tillagt bareneverntjenesten tilsier, er dette bekymringsfullt. For barnevernet er avhengig av stor tillit til sin yrkesutførelse av politikere, byråkrater, allmenheten og samarbeidspartnere.


God leder i Stavanger Aftenblad!

Lederen i Stavanger Aftenblad i går er viktig. Den heter "Barna er alltid uskyldige".
Les denne:
http://www.aftenbladet.no/meninger/leder/Barna-er-alltid-uskyldige-3842675.html


mandag 4. januar 2016


Grunnleggende endring er nødvendig!

På alle plan må barnevernet i Norge endres.

  • Utdanning, lengde, innhold og spesialisering
  • Legitimitet
  • Kjønnsmessig likevekt
  • Yrkesstatus
  • Image
Mine tanker er:
Jeg starter med første punkt. I dagene fremover tar jeg punkt for punkt.

Utdanning
Jeg mener barnevernutdanningen må opp på nivå som er sammenlignbart med barnepsykologiutdanningen, minst fem år. Dette bør være et minimum. Fordypning må komme i tillegg. Fordypningsområder kan være fosterhjemsarbeid, utredninger/undersøkelser, forebyggende arbeid, veiledningsprogrammer, muntlig fremstilling av tvangssaker i Fylkesnemnd og Tingrett. Når det gjelder grunnutdanningen på fem år, bør det siste året være som turnuskandidat i kommunale barneverntjenester, før avsluttende eksamen. Autorisasjon må på plass som ferdig utdannet barnevernpedagog. Første året i den kommunale barneverntjenesten som nyutdannet, har en tittel som barnevernpedagogassistent. Slik ungår en at den nyutdannede får ansvar for saker. Dette for å beskytte både den ansatte og barn og familier som trenger hjelp. Usikre, rådville, engstelige og redde barnevernpedagoger uten erfaring og trening i praktisk kommunalt barnevernsarbeid, er ingen tjent med. Sammenligningen med legene er bevisst, fordi jeg mener ansvaret som ligger på barnevernpedagogene i kommunene er like tungt å bære som ansvaret legene har. Begge griper inn i den private sfære med hjemmel i lov. Feilvurderinger er katastorfale, og må unngås.

søndag 3. januar 2016

Kan vi hindre slike tragiske dødsfall som vi fikk vite om i dag?

I dag hører vi i media at en 13 år gammel jente døde, angivelig på grunn av alvorlig omsorgssvikt. Vi hører at barnevernet har bedt politiet om å undersøke på adressen der barnet var sammen med sin mor. Mor er siktet i saken.

Håper dette ikke er nok en sak, der mange burde vite, men ikke meldte fra til barnevern og politi, tidlig nok.