Jeg minnes!

Første tvangssaken min som ny barnevernsjef var å akutt plassere et barn. Hen (pronomenet for han og hun) hadde jeg undersøkt forholdene rundt da jeg var barnevernkonsulent. Vår bekymring for barnet var stor. Foreldre og politi delte barneverntjenestens bekymring. Etter å ha arbeidet i familien en tid fikk barneverntjenesten en stigende uro. Var foreldrene i stand til å ivareta dette barnet på en god nok måte? Da foreldrene fikk høre barneverntjenestens kritiske spørsmål, låste de seg. Kommunikasjonen ble tilspisset. Det kom etter hvert frem at foreldrene strevde med mye, det ble avdekket til dels store vansker. Barnet ble på et tidspunkt plassert på en utredningsinstitusjon i en kortere periode, med samtykke fra foreldrene, i et forsøk på å få hen grundig kartlagt for lettere å kunne forstå barnets vansker og behov. Barnet utfordret institusjonens- og skolens regler. Det viste seg at foreldrene, særlig mor, hadde store vansker med å sammarbeide med barneverntjenesten, institusjonen og skolen. Etter utskriving fra institusjonen var situasjonen for barnet med det samme. Atferden ble mer og mer kriminell, hendelsene kom oftere og oftere. En dag ringte politiet til meg, som da var blitt barnevernsjef, og sa.
"Else Karin, nå har vi hen her igjen, slik og slik har skjedd. Du må kanskje bruke tvang i barnevern, så vi slipper varetekt i politiet". 

Jeg glemmer aldri mors ord til meg i telefonen, da jeg ringte henne og orienterte om alvoret, og samtidig spurte om hun og mannen ville samtykke til plassering i akuttinstitusjon. Mor svarte ikke ja til samtykke, hun sa; Du fikk det som du ville nå, Bukkøy".

Et slikt klima er vondt å arbeide i, og likevel må vi - i barneverntjenesten.

PS. Historien forteller at hen har klart seg bra som ung voksen, har fullført fagutdanning, ble ikke kriminell. En solskinnshistorie.