Tenne på alle pluggene!

I 2014 hadde 53.088 barn hjelp fra barnevernet i Norge. 43.477 hadde hjelpetiltak og 9.611 hadde et omsorgstiltak. Bare fantasien hos fagfolkene og økonomien hos politikerne begrenser hjelpetiltakene. Omsorgstiltak betyr beredskapshjem, fosterhjem eller institusjoner. Det er totalt 5.139 ansatte i barnevernjenestene (årsverk) i Norge, av disse er kun 2.416 barnevernpedagoger, 1.499 er sosionomer og 1.224 uten oppgitt utdanning. Dette er kommunene sitt barnevern. Det var en vekst på 600 millioner fra 2013 til 2014, 5%, som er en god del lavere enn veksten de siste årene. En del av veksten er knyttet til årsverk.

I tillegg har vi et statlig barnevern som skal sørve kommunene når de trenger tiltak som beredskapshjem, fosterhjem og institusjoner. Statens barnevern kaller vi Bufetat. Barnevernbyråkratene (dir. og dep) i Oslo har som mål å instruere de kommunale barneverntjenesten om hvordan de skal arbeide. Bare at de glemte og glemmer dette som heter resurser ute i krikene og krokene. Og de glemte og glemmer å kurse kommunalsjefene og rådmennene der ute, samt politikerne, som kommer og går i kommunestyresalene der ute.

Det er grusomt vanskelig å få fosterhjem i dag. Fosterhjemmene finst snart ikke mer. Det er jo krise, tenker jeg. Og farlig, tenker jeg også. Nesten 10.000 barn har et omsorgstiltak i dag. Er det mange barn? Eller?
Tallet vil ikke minke, men fosterhjem minker. Hva gjør vi som deltakere i samfunnet med det? Hjelper det at jeg skriver her? Jeg tror ikke det hjelper, med mindre noen av dere der ute, mye yngre enn meg, tenner på alle pluggene.