Barnets mening i barnevernsaker.

"Det står ikke så godt til med barnets rett til å bli hørt som det burde", sier Marit Skivenes, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen i nyhetene i dag. Marit Skivenes tok doktergraden på forarbeidene til barnevernloven av 1992, den som gjelder i dag. Marit Skivenes var den første lederen på Mastergradsstudiet i Barnevern ved Universitetet i Bergen. Jeg fikk oppleve henne da jeg tok min mastergrad i barnevern. Marit Skivenes tar også til orde for at barneverntjenesten må forberede flere adopsjonssaker og legge frem for fylkesnemnda - der det er utelukket at barnet kan flytte tilbake til sine biologiske foreldre.

Barneombud Anne Lindboe er opptatt av at barn ikke blir hørt og at det de sier ikke blir vektlagt godt nok. Akkurat nå, når jeg skriver her, er også barneminister Solveig Horne ute i nyhetene for å understreke det samme.

Snakker vi godt nok med barn? Når vi forbereder omsorgsovertakelse av barn, bruker uker og måneder på dette arbeidet - snakker vi med barna da, i denne tiden? Har vi tid til, kunnskap god nok, snakker vi ofte nok, regelmessig nok - i trygge omgivelser - leter godt nok etter barnets tanker, ønsker og drømmer? Gjør vi det? Og hvor stort blir kapittelet om barnets stemme i saksutsgreiingen? Lener vi oss til at talspersonen som fylkesnemnda oppnevner skal ta denne oppgaven? Tenker vi over at talspersonen er en fremmed for barnet? At talspersonen kanskje kun snakker med barnet bare en gang?

Barnets stemme blir i liten grad eller ikke i det hele tatt, tatt med i fylkesnemndsvedtakene, viser forskningen i Bergen.

Barneombudet sier at mye vil endres dersom barnevernloven blir en rettighetslov.

Kan vi tenke oss at barnet er part i egen sak fra de er fem år? Har sin egen advokat?