Jeg savner opprøret!

Det er jul og fridager. I romjulen skal vi i Elkabu i gang igjen med barnevernsarbeid. Elkabu består av seks kvinner, godt utdannet og med mange års erfaring. Travelheten i barneverntjenestene, alvoret i familier, krisene, barn i nød og mangelen på ansatte i barneverntjenestene, fører til at det er stort behov for ekstern hjelp. Vi får ofte spørsmål fra kommunale barneverntjenester om å bistå dem i deres arbeid. Vi kan reise hjem til familier raskt etter at barneverntjenesten har undersøkt forholdene, når en ny melding er mottatt.

Det er ikke alle barnevernsjefer som har mulighet til å tilkalle ekstern hjelp, samme hvor stort behovet er. Årsaken til dette, tror jeg, er hovedsakelig økonomi. Det er flott å erfare når kommuner ikke lar seg stoppe av økonomi, men følger loven med barns beste i fokus.

Det vi ser i Elkabu er at kommunalt barnevern sliter med mange saker og for få ansatte. Saksbehandlerne drukner i arbeid. Det kan virke som at enkelte barnevernsjefer ser ut til å være mer opptatt av å følge budsjettene enn gjøre det som loven pålegger dem, gjennom barnevernloven. Dersom dette er tilfelle, er jeg alvorlig bekymret. Jeg savner opprøret!