Traumebevisst omsorg. Jeg har hatt en lang og god sommer. Har ikke arbeidet noe særlig i klientsaker. Det har vært godt med fri. Jeg har lest en roman i sommer, en triologi, på 600 sider, kalt "Bli hvis du kan" av Helga Flatland. Vi som arbeider i pedagog-psykolog-psykiatritjenestene har godt av å lese denne fantastiske triologien (om folks liv) skrevet av en ung kvinne. I alle fall tar jeg hatten av for forfatteren.
I tillegg har jeg lest fag, psykologi/psykiatrifag, fordi jeg skal undervise på UiS for sosionomstudenter i høst i noen uker. Jeg skal undervise om faglig skjønn i det kommunale barnevernet, om evidensbasert barnevern og sosialt arbeid. I tillegg skal jeg undervise om barn og unge med psykiske vansker. Noen av temaene er innenfor fagkunnskapen min som barnevernpedagog, mens psykologi/psykiatri ligger utenfor. Derfor har jeg brukt en del tid i sommer på å lese meg opp i faget jeg ikke har "under huden". 
I den anledning har jeg støtt på nye begrep og kunnskapen bak begrepene. En av de flotte erfaringene fant jeg i en liten artikkel kalt: "Traumebevisst omsorg, teori og praksis".
Jeg er videre blitt gjort kjent med en helt ny bacheloroppgave og en masteroppgave som begge skriver om nettopp traumer hos barn i Norge, utviklingstraumer, og hvilken skjebne disse barna utsettes for av oss hjelpere, dersom vi ikke forstår hva barnet har behov for.
Jeg har fått ny kunnskap om barn som må hjelpes på bedre måter - i sommerferien.

Lovbrudd om fagfolk ikke melder fra om mulig omsorgssvikt

Ine Haver, sosionom i barnevernet, er god som drar debatten med psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren til der den skal være: Alle som arbeider med barn, har en plikt til å melde fra til barnevernet når det er mistanke om alvorlig omsorgssvikt.

Psykologer som ikke melder til barnevernet, har jeg også møtt. De bryter norsk lov, som er politisk vedtatt av Stortinget.

Det er barnevernet som har lovhjemler til å grundig undersøke saken når det er mistanke om omsorgssvikt. Alle andre fagpersoner må forholde seg til det foreldrene forteller dem, kun barnevernet har hjemmel i loven til å be om dokumentasjonen som eventuelt bekrefter det foreldrene har fortalt.

Forebygge ved å melde

Omsorgssvikt er en fellesnevner for når foreldrene er ut av stand til å gi barna den omsorgen de må ha for god utvikling. Jo lenger tid det går før noen melder fra til barnevernet, jo alvorligere er det for barna og foreldrene.

Forebygging er ordet vi må holde fast ved. Hvordan forebygge? Jo, ved at psykologene, psykiaterne, legene, fysioterapeutene, barnehagepedagogene, helsesøstrene, PPT-erne, tannlegene, naboene og familiemedlemmene melder fra. De som er ”flinkest”, som jeg sier det, er lærerne, polititjenestemenn og -kvinner og barnevernarbeidere selv.

Ubehaget

Da jeg arbeidet ved barnepsykiatrisk avdeling i fire år, minnet jeg ofte behandlerne om at de ikke måtte glemme å melde fra til barnevernet når de satt med alvorlig bekymring for barn. En psykolog jeg møtte den gang sa at han ikke ville melde til barnevernet fordi han ikke ville bli innkalt som vitne i en rettsak.

Psykologene sitter selvsagt på det samme ubehaget som alle har som melder fra til barnevernet, skal vi la være å melde av den grunn? Jeg kjenner flere som ikke sov flere netter før de sendte sin første bekymringsmelding til barnevernet. Det er en barriere for folk flest å melde fra til barnevernet, det er et ubehag og kanskje måtte vitne mot noen du kjenner eller kanskje er i familie med.

            Men profesjonelle fagarbeidere har likevel ikke lov å gjemme seg bak dette ubehaget.

Else Karin Bukkøy

Barnevernpedagog

(Stod å lese i dagens Stavanger Aftenblad)

Nytt innlegg i Aftenbladet den 23. juni:

"Hospitere i barnevernet, Wedler?

Christian Wedler vil at Stavanger kommune vekker liv i barnevernlovens paragraf 2-1, 3. ledd som sier at; ”kommunestyret kan beslutte at oppgaver som følge av denne loven skal legges til et folkevalgt organ. Dette organet, som ikke kan være kommunestyret, skal ved behandling av klientsaker ha 5 medlemmer”. I den nyeste utgaven av boken; ”Barnevernloven med kommentarer” av Kari Ofstad og Randi Skar, står det at kommunestyret må ta stilling til hvilke av de kommunale barnevernoppgavene som eventuelt skal legges til det folkevalgte organet. Det skal også være en barnevernadministrasjon i alle kommuner, med en leder. Det er to ytterligheter i en slik ordning, den ene er at barnevernadministrasjonen har alt ansvar. Slik det er i dag i Stavanger og andre kommuner. Den andre ytterligheten er at kommunestyret bestemmer at alle oppgavene etter loven skal legges til et folkevalgt organ.

Ser ut som mistillit 

Når Wedler skriver, ser det ut som om han ønsker at Stavanger kommune skal opprette et folkevalgt organ. Ofstad og Skar peker på at forarbeidene forutsetter at klientsaker først og fremst er en administrativ oppgave. Videre at forarbeidene på dette punkt kunne tas til inntekt for at et folkevalgt organ først og fremst bør ha ansvar for oppgaver av overordnet og generell karakter.

Kanskje har Christian Wedler gitt et innspill til høringsnotatet om forslag til endringer i barnevernloven – Kvalitets- og strukturreform? Høringsfristen er nylig ute!

Wedler synes i alle fall å vær kritisk til barneverntjenesten i Stavanger kommune. Det kan virke som om han ikke har tillit til at fagfolkene i Stavanger. Han vil ha et folkevalgt organ som skal overprøve fagfolkenes vurderinger og forslag til omsorgsovertakelse.

Jeg tror Christian Wedler syns det er like forferdelig som oss alle, at noen foreldrene misser omsorgsretten til barna sine. Det er hjerteskjærende å høre på fortellingene til foreldrene, ofte forstår de ikke hvorfor de mistet omsorgen. Men barna til de samme foreldrene kan blomstre i sitt nye hjem. Det er en brutal sannhet. Og foreldrene er fremdeles foreldrene.

En partifelles erfaring

Wedler kan slappe av. Hans partikollega og stortingspolitiker, Laila Reiertsen, skriver i Os-og Fusaposten i lørdagsavisen: ”Vi er avhengige av at vi har et barnevern som skaper tillit hos utsatte familier. Det oppnår vi bare om vi bygger opp kompetansen og bygger ned fordommer….. Jeg ønsker å styrke barnevernet med fokus på å møte hver enkelt familie uten fordommer, og med det som utgangspunkt at forebygging og bistand i hjemmet skal være normen, og at omsorgsovertakelse bare skal brukes der det er absolutt nødvendig.”

Jeg klarer ikke å lese mistillit til barnevernet ut av ordene til Laila Reiertsen. Det hører også med til historien at den samme Laila Reiertsen har hospitert hos barneverntjenesten i Os kommune, nettopp for å skaffe seg god kunnskap om hverdagen i barneverntjenesten. Kanskje det er en god ide for politikere?

                                                                                                                               Else Karin Bukkøy

                                                                                                                               Barnevernpedagog

"Wedler har rett i noe, men bommer stygt". Slik ble overskriften i debattinnlegget i Stavanger Aftenblad i dag. Avisen endrer alltid litt, på formuleringer og overskrifter. Det vet jeg. Men det sentrale er om avisen tok med det vesentligste, og det gjorde den, ordrett. Dere får her min innsendte versjon, så finner dere innlegget selv i dagens avis:

"Tauhetsplikten beskytter barnet og foreldrene – ikke barnevernarbeiderne!

”Det er min påstand nå, etter vel åtte måneder i byens politiske ledelse, at vi som er de fremste politikerne ikke ser barnevernsbarna.  Rett og slett så ser vi ikke barnevernsbarna, fordi mellom oss og barna er det et hav av taushetsplikt. Vi ser heller ikke de foreldrene som opplever å bli fratatt omsorgen for sine barn urettmessig. Mellom oss og foreldrene er det et mørkt rom av vanskelige faglige vurderinger, og selvsagt taushetsplikt. Byens øverste politiske ledelse ser ikke de  barna som er under kommunens omsorg. Vi ser ikke om de blir fulgt godt nok opp, vi ser ikke om de har nok ressurser. Det eneste vi vet er at sannsynligheten for å senere få det vanskelig som voksen, er mye større dersom man er barnevernsbarn.”

Utsnittet jeg har referert her stod i lørdagens avis, skrevet av Fremskrittspartiets Christian Wedler. Christian Wedler vil ha et nytt barnevern. Christian Wedler mener at politikerne har ansvaret og må inn i saker om omsorgsovertakelser i barnevern. Han sammenligner barnevern og brannvesenet fordi de er to av kommunes aller viktigste oppgaver!

Jeg mener at politikere og folk flest skal kunne mene mye om det meste. Politikere skal skissere veien vi som samfunn skal fremover på, de ulike partiene er uenige om hvilken vei som er den smarteste, og til innbyggernes beste. Videre er det noe som heter ny kunnskap. Det forventes ikke at politikere skal være oppdatert på all ny kunnskap, derfor må de omgi seg med flinke ansvarlige fagfolk, som de må ha tillit til kan sitt fag, utført i tråd med gjeldende lovverk. Kommunene har Fylkesmannen som overkikkador dersom fagfolkene svikter.

Det er lett å avdekke brann! Det er vanskelig å avdekke omsorgssvikt! Sammenligningen til Christian Wedler er spesiell.

Av kommunale tjenester er det ofte barnevern og psykiatri/rus-tjenestene som ligger utenfor det logiske. Det absurde inntreffer. Hendelsene som ingen vil tro er sanne, avdekkes her. Taushetsplikten er god for disse personene. Hensikten med taushetsplikten er jo å beskytte barnet og foreldrene, ikke barnevernarbeiderne. Slik skal det være i et rettssamfunn. Menigmann- og kvinne, politiker eller ikke, skal ikke kjenne til disse detaljene i folks privatliv.

Når fylkesnemndene i Norge, 12 i tallet, avgjør om omsorgsovertakelsen er nødvendig, har den fått seg forelagt alle de ikke-delikate opplysningene og historiene. To – tre dager sitter fylkesnemnda og lytter, spør, undrer seg, spør igjen, vil ha tak i alt som er vesentlig i saken, før en avklaring skal tas. Noen ganger får ikke kommunen medhold. Avgjørelsene blir tatt av svært kompetente fylkesnemnder, bestående av en jurist, en fagkyndig og en menigmann eller -kvinne. De tre stemmene teller likt. Dersom foreldre misser omsorgsretten for barna sine i fylkesnemnda, har det rett til å klage til tingretten, gratis. Staten betaler utgiftene for foreldrene som klager, nettopp fordi rettssikkerheten til foreldrene skal ivaretas.

Fylkesnemndene utgjør et forvaltningsnivå (før rettsvesenet), er løftet ut av kommunene, og erstatter de kommunale barnevernsnemndene som vi tidligere hadde rundt om i kommunene. Avgjørelsene om omsorgsovertakelser den gang ble tatt etter drøftinger en time og to i de kommunale barnevernsnemndene. Ikke sjelden kjente politikerne i barnevernsnemndene de foreldrene og barna de skulle avgjøre sakene om, og det kunne av den grunn gjøre avgjørelsene ekstra vanskelige.

De 12 fylkesnemndene har saker hele tiden, dette fører igjen til gode muligheter for å ”treffe” riktig. De er trente til å avdekke alvorlighetsgraden i situasjonen rundt barnet. De er trente til å vurdere hva som er barnets beste, ut fra kunnskapen vi har i dag. Fylkesnemndene ser barnets behov. Tingretten er også langt på vei, bedre og bedre i å se barnets behov.

I fylkesnemnda og rettssystemet opphører taushetsplikten til barnevernsarbeiderne.

Når Christian Wedler vil tilbake til barnevernsnemndene, la de bestemme hvilke saker som skal fremmes for fylkesnemndene, er dette underlig lesning. Det minner meg om da Fremskrittspartiets Jon Alvheim i prosessene i forarbeidet til den nye barnevernloven av 1992, og som er gjeldende i dag, ville brenne fagboken, ”Sveket” av Kari Killèn, på bålet. Boken handler om barn som blir sviktet av foreldre og storsamfunn. Barna som ikke ses og høres. Diskusjonene den gang gikk også høyt. Blant annet var det diskusjon om hvem som skulle være leder av fylkesnemnda, en sosialfaglig eller en jurist? Jeg mener det var klok politikk å velge en jurist, slik det er i dag. Fremskrittspartiet strever nok muligens med å tro på kunnskap, forskning og erfaring? Christian Wedler sine holdninger er skremmende.

I denne uken hørte vi på nyhetene i rikskringkastingen over hele landet at 60.000 barn til en hver tid er utsatt for alvorlig fysisk vold utført av foreldrene. Det er NOVA  som har gjennomført undersøkelsen, ved å snakke med unge voksne som har fortalt om volden, og hva det har påført dem av belastninger, som for eksempel å ikke føle seg trygg i barndommen, tap av selvverdsfølelse og annet (NOVA Rapport 5/16: ”Vold og overgrep mot barn og unge”).

Tallet på barn i Norge som bor utenfor hjemmet er mellom 10.000 og 12.000 til en hver tid. Det er egentlig ikke mange. Men de barna det handler om, må ha et bedre fungerende barnevern enn slik det fungerer i dag. Derfor er Christian Wedler og jeg enige om at vi trenger en ny barnevernlov.

Else Karin Bukkøy

Barnevernpedagog"

Jeg har skrevet et debattinnlegg i dag, sendt det til Stavanger Aftenblad, vet ikke om avisen tar det inn. Måtte reagere på det som stod i lørdagens avis (11.06.16), om Frp-politiker Christian Wedler i Stavanger kommune sine nye tanker om barnevern. Blir spennende å se om innlegget mitt kommer på trykk. Kommer det ikke på trykk innen noen uker, legger jeg det ut her.

Barn i foreldrekonflikt. Dette har vært en utrolig vår hva gjelder oppdrag for barneverntjenester i kommuner rundt Stavanger. Det er her jeg farter rundt omkring og veileder, kartlegger, prøver å dempe konflikter mellom mor og far. 
Jeg kommer innom mye nød. Det er ikke få barn som lever i konflikter mellom mor og far som ikke bor sammen. Hvilket språk skal barna bruke? Hvilket språk til hvilken alder? Sparke, slå, skrike, gråte, krølle kroppen sin sammen? Eller være snill og føyelig, innrette seg og stilne? Noen barn jeg møter har så stramme skuldre at du kan se det gjennom genseren. De smiler og sier hva de heter. Noen ser forventningsfullt på meg. Håper de jeg kan hjelpe dem? Barna møter, i saker som skal til fylkesnemnd og/eller tingrett, flere voksne som skal snakke med dem, spørre dem om hvor de vil være, hvor de vil bo. Umulige spørsmål. 
Det er ikke jeg som skal konkludere om bosted i sakene. Det er det barneverntjenestene som skal. Men selv om jeg kun har begrensede mandat, for eksempel sørge for gode samvær mellom far og barn/mor og barn, så spør barneverntjenesten meg hva jeg tenker i spørsmålet om hvor barna skal bo. Dette handler både om saker som skal avgjøres etter lov om barn og foreldre, og/eller barnevernloven. Ikke sjelden "inviteres" barneverntjenestene inn i de mest konfliktfylte sakene, der barnehage, skole eller helsesøster sender melding fordi de er engstelige for barnas psykiske helse. 

Jeg får så lyst å invitere foreldrene med meg hjem, dekke bordet for dem og si noe ord til dem. Noen ord om barns helse og utvikling. Noen ord om hva som er bra for barn. Noen ord om hva som er lurt og ikke lurt. Få dem til å le litt, lage litt galgen. Riste litt i dem og dunke dem i hodet med et feiebrett. Si at nå feier vi opp dere, og starter med blanke ark. 

Jeg har "druknet" i barnevernsarbeid den siste tiden. Jobber jo for små og mellomstore barneverntjenester! De gir meg oppdrag som er krevende. Saker jeg våkner av klokken 04.00 om natten, der jeg bare kan stå opp, skrive vurderingene som var ferdig laget da jeg våknet. Har hatt flere svært krevende oppdrag den siste tiden. Det blir ikke mye overskudd til blogging. 
I tillegg er mannen min og jeg kriseberedskapshjem. Barnet vi hadde for ikke så lenge siden, fikk endelig fosterhjem etter 13 måneder hos oss. Vi tenkte at barnet levde i et slag asyl hos oss. En asylsøker venter på beslutning om å få bli. Barnet hos oss ventet på fosterhjem. For det er fosterhjemsnød i Norge.

Nå har vi et nytt barn, vi vet ikke for hvor lenge. Det er krevende, spennende, og vi kjenner på at vi gjør en viktig jobb. Det er også sjokkerende, fordi vi får innblikk i kompleksiteten og sårbarheten hos barna som kommer til oss og hos barneverntjenestene som har plassert barnet hos oss, via Bufetat. Vi kjenner på spenningene mellom Bufetat og de kommunale barneverntjenestene. Det er ikke tvil om hvor kontinuiteten er. Det er ikke tvil om hvor tryggheten og erfaringene er. Selvsagt hos -Bufetat. Selvsagt blir de også litt oppdragende. Men det er ikke de ansatte i barneverntjenestene sin skyld. Dette er politikk. I Bufetat blir de ansatte værende, de blir mer og mer erfarne. De utfordres hele tiden i møte med barneverntjenestene. I de kommunale barneverntjenesten er det en helt annen arbeidssituasjon. 
Når vi er beredskapshjem kommer også jeg, som har erfaring i barneverntjenester, i en ny situasjon. Mannen min har ikke erfaring fra barnevernsarbeid, kun som fosterfar og beredskapsfar. Og selv om jeg har mye erfaring er ingen historier like. En begynner på nytt hver gang. Hvem er dette barnet? Hvem er denne familien? Min sympati ligger hos barneverntjenestene som ikke strekker til på grunn av mangel på tid, de har så alt for mye. De er så alt for sårbare. Det er så alt for mange som slutter og/eller er sykemeldte hele tiden, det skaper store vansker. Og de er så såre oppmerksomme på stoda.
Vi prøver å ikke være en ekstra belastning for dem. 
For øvrig var det en flott artikkel/debattinnlegg i Klassekampen den 19. april -16 om å tenke nytt i en ny barnevernlov. "Avgrens barnevernet" sier de to forfatterne, Renee Thørnblad og Astrid Strandbu.
De tar til orde for en ny debatt om hva som skal være barnevernets samfunnsansvar.