mandag 14. november 2016

Det går i eitt i min verden. Om barnevern i alle former. Kriseberedskapshjem er vi. Oppdrag for kommunale barneverntjenester tar jeg. Forelesninger til studenter holder jeg. Forelesning til beredskapshjem i Rogaland blir det neste. Denne må lages, klargjøres for presentasjon, formes som noe gjenkjennelig for beredskapsforeldre. De (vi) holder på og holder på - og det er krevende, krevende. Jeg skal si noe vettugt om den psykisk helsen til mange av barna som blir plassert. Jeg skal si noe vettugt om hva en kan si til barna, hvordan å trøste barna, hvordan å gi ros til barna, hvordan å fremme nytt mot hos barna, men også hos beredskapsforeldrene.  
Hva gjør vi når vi har feilet, for det gjør vi. Det er så vanskelig. De barna vi tar imot er skadet, plaget, slitne, fortvilte, redde, syke, oppgitte og de er i sjokk i første fase. Hvordan skal vi klare å ta godt vare på dem? I starten når de nettopp har kommet. Etter som månedene går og de ikke får fosterhjem, fordi disse ikke finnes. I alle fall ikke for de eldste barna. Det er spørsmålet - det er det det handler om i mitt liv akkurat nå.