Barn i foreldrekonflikt. Dette har vært en utrolig vår hva gjelder oppdrag for barneverntjenester i kommuner rundt Stavanger. Det er her jeg farter rundt omkring og veileder, kartlegger, prøver å dempe konflikter mellom mor og far. 
Jeg kommer innom mye nød. Det er ikke få barn som lever i konflikter mellom mor og far som ikke bor sammen. Hvilket språk skal barna bruke? Hvilket språk til hvilken alder? Sparke, slå, skrike, gråte, krølle kroppen sin sammen? Eller være snill og føyelig, innrette seg og stilne? Noen barn jeg møter har så stramme skuldre at du kan se det gjennom genseren. De smiler og sier hva de heter. Noen ser forventningsfullt på meg. Håper de jeg kan hjelpe dem? Barna møter, i saker som skal til fylkesnemnd og/eller tingrett, flere voksne som skal snakke med dem, spørre dem om hvor de vil være, hvor de vil bo. Umulige spørsmål. 
Det er ikke jeg som skal konkludere om bosted i sakene. Det er det barneverntjenestene som skal. Men selv om jeg kun har begrensede mandat, for eksempel sørge for gode samvær mellom far og barn/mor og barn, så spør barneverntjenesten meg hva jeg tenker i spørsmålet om hvor barna skal bo. Dette handler både om saker som skal avgjøres etter lov om barn og foreldre, og/eller barnevernloven. Ikke sjelden "inviteres" barneverntjenestene inn i de mest konfliktfylte sakene, der barnehage, skole eller helsesøster sender melding fordi de er engstelige for barnas psykiske helse. 

Jeg får så lyst å invitere foreldrene med meg hjem, dekke bordet for dem og si noe ord til dem. Noen ord om barns helse og utvikling. Noen ord om hva som er bra for barn. Noen ord om hva som er lurt og ikke lurt. Få dem til å le litt, lage litt galgen. Riste litt i dem og dunke dem i hodet med et feiebrett. Si at nå feier vi opp dere, og starter med blanke ark.