lørdag 26. desember 2015

Barnevern for hvem?

For snart 6 måneder siden, den 2. juli 2015, hadde jeg et debattinnlegg, presentert som gjestekommentar, i Stavanger Aftenblad. Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger. Den første kom tidlig om morgenen samme dag, før klokken 08.00. En sms fra en mann som sa jeg reddet dagen hans. Han skrev at han var politiker i Stavanger på 70-tallet og kjempet for et bedre barnevern da.

Jeg presenterer her hva jeg skrev i debattinnlegget. 

---
Barnevernet skal være en hjelpende hånd, sier barneminister Solveig Horne. Samtidig sier barnevernekspert Mons Oppedal at barnevernet bryter menneskerettighetene, ut fra dokumenter han har hatt tilgang til. Det som kvalifiserer for omsorgsovertagelser, er omsorgssvikt, vold og overgrep, sier barneministeren. Hun legger til at hun er opptatt av at barnevernet har bred tillit i befolkningen.

Hadde alvorlige barnevernsaker vært lettvinte, så kunne en akseptert utsagnene til dem begge.

En brutal lov
Omsorgsovertagelser og akutte plasseringer er aldri lettvinte saker. På alle barnevernkontor blir disse sakene grundig undersøkt, diskutert, drøftet, vurdert og til sist konkludert. Utdanningene til de som arbeider på barnevernkontorene har dreid seg om å lære hva omsorgssvikt er, om hva omsorgssvikt gjør med barn, om å forebygge omsorgssvikt og å avdekke omsorgssvikt ved å gripe inn i den private sfære med hjemmel i lov. Barnevernloven er en brutal lov. Når barneminister snakker om en hjelpende hånd, er hun i det landskapet som heter hjelpetiltak, den ikkebrutale delen.

Barnevernlovens kompleksitet er ubehagelig. Alle ønsker å være i den enden av loven som å prøve tiltak i familien utgjør. Her gjøres det mye godt arbeid. I den andre enden av loven ligger tvangstiltakene. Ikke mange har lyst å forholde seg til denne enden. Den er for forferdelig. Den bryter med det vi opplever som det menneskelige. Umenneskeligheten kommer inn. Skiller babyer fra foreldrene!

Virkeligheten
Jeg har sett babyer som snur seg bort fra mor og far. Jeg har sett babyer som visner hen av mangel på stimulering. Den samme babyen som vender seg bort fra moren, har jeg sett kvikne til i møte med en tilfeldig person. Brutalt å se på, men likevel sant. Da haster det å finne nye omsorgspersoner.

I spedbarnsaker går det ikke fort nok, slik det er i dag. Barnevernansatte må gjøre flere ting samtidig. En kan ikke prøve først det ene så det andre i barnet første leveår. Barnet må ha stabil og god omsorg fra dag én. Det forstår alle. Fra en konkluderer til en sak blir behandlet i fylkesnemnda, kan det gå flere måneder (i Rogaland i snitt 117 dager, nær fire måneder; red. anm.). Babyen har ikke tid å vente på nye omsorgsgivere. Fordi vilkårene for akuttvedtakene er så strenge – det skal være fare for barnet – er det vanskelig å få medhold i akuttvedtak. Det er sannheten.

Når en så får medhold av fylkesnemnd og tingrett, og aviser lokalt lager stor sak med krigsoverskrifter, vekkes til live alle mulige slags tanker om det forferdelige barnevernet.

Vil vi, eller vil vi ikke?
Noe her blir forferdelig feil, og det opprører meg. Vil vi ha barnevernloven vår, eller vil vi ikke? Vil vi at noen utdanner seg og ønsker å jobbe for å beskytte barn? Eller vil vi ikke ha dem, barnevernsarbeiderne? De sover ikke om natten når slike saker kommer til kontorene. Disse sakene er akkurat så brutale som de er – og likevel må vi handle. Menneskerettighetene virker. Barnet skal få en sjanse til livet, til utvikling.

Foreldrene som mister omsorg, må ivaretas på en mye, mye bedre måte enn til nå i Norge. Det burde ikke være barnevernet som skulle ta vare på dem, det burde vært familievernet. Foreldre som mister omsorg for barnet sitt/barna sine, må få lov å hate barnevernet.

Barnevern er politikk. Barnevernpolitikken i Norge er ikke god nok. Skal barnevernet kunne ha god tillitt og høy grad av jurisdiksjon (rettslig grunnlag for å utøve tvang; red. anm.), må det satses på barnevernet i kommunene. Det er i kommunene sakene finnes. Fokuset er alltid barnet. Menneskerettighetene til de nyfødte barna er det sentrale.

Aftenbladet reportasje fredag 19. juni 2015 bidrar ikke til å vekke bred tillit i befolkningen. Krigsoverskrifter på førstesiden om at «barnet har ikke behov for å møte sine foreldre», er forferdelig lesning. Når det står slik, tatt ut av en større sammenheng, vekker det opprørende følelser. Å fatte vedtak om akuttplassering av nyfødte spedbarn er opprørende. Barnevernsjefene i Norge må av og til fatte slike vedtak. De er aldri lettvinte.

En annen retning for debatten
I Norge har vi en lov som åpner opp for at spedbarn kan bli skilt fra sine biologiske foreldre. Politisk er det bestemt at alle kommuner i Norge skal ha en barneverntjeneste med en administrasjon og en leder som kan fatte akutte vedtak, gyldige i 48 timer, før den overprøves av en jurist i fylkesnemnda. Den akutte plasseringen skal beskytte barnet for fare. Definisjonen av fare er et skjønnsspørsmål ut fra faglige vurderinger. En må da ha kunnskap om hva som er fare for et nyfødt spedbarn. Når det kastes inn mistillit til de kommunale barnevernsjefene, som er de ansvarlige for sin tjeneste, er det alvorlig. Etater som nylig har begynt å melde saker til barnevernet, kan trekke seg tilbake igjen. Gjemme seg igjen. Eksempler er legene, helsesøstrene, barnehagene.

Diskusjonen om barnevernet i Norge må ha en annen retning enn følelsesladede reportasjer, såkalt sosialpornografi. For diskusjonen trengs. Det er fint at barnevernsjef Gunnar Toresen i Stavanger kom på banen i den nå aktuelle saken. Det syns jeg er en god strategi.

Når utsagn som at menneskerettighetene brytes, hvem tenker en på da? Mange, nesten alle, tenker på foreldrene. «Det beste for barn er å vokse opp hos sine biologiske foreldre», sier loven. Vi som arbeider i barnevernet, erfarer at det ikke alltid stemmer. Noen foreldre klarer av ulike årsaker ikke å gi barnet god nok omsorg.

Så komplekst
Kan vi tenke oss sentre i Norge, der nybakte foreldre får hjelp og veiledning under kontinuerlig observasjon i inntil et år. At vi har til disposisjon 50 til 100, kanskje flere, slike plasser til enhver tid i Norge? Vil vi klare å ivareta menneskerettighetene til barnet på en slik måte?

Hva så dersom et brudd eventuelt kommer, at omsorgsovertakelsen må skje og barnet er blitt ett år og tilknytningsprosessen ikke har kommet trygt i gang slik den skulle, fordi det er for mye utrygghet og uro for barnet på senteret som hadde som mål å la foreldrene få prøve seg?

Dette er så komplekst. Med all respekt.


Lenke: Barnevern for hvem? i Stavanger Aftenblad